Fagstoff

Foreldre, barn og unge

Publisert: 06.09.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Fraflytting. Foto.  

Uansett hva som er årsaken til at familien flytter, har ikke barna valgt å bli innvandrere i Norge. De er en del av flyttelasset, enten de kom til Norge sammen med sine foreldre, eller de blir født i Norge. Ingen barn velger å bli innvandrere, like lite som de velger sine foreldre1 .

Barn og unge som har flyttet kan etter hvert oppleve en identitetskrise. Hvem er jeg? Hvor hører jeg hjemme?

Jo større kulturavstand det er mellom foreldrenes opprinnelseskultur og den norske, jo flere situasjoner kan bli utfordrende når man skal finne seg til rette. Det er altså et større gap å skulle forstå forskjellen mellom landsbygda i et asiatisk land og Norge, enn mellom Ungarn og Norge. Og likevel kan de følelsesmessige utfordringene kjennes tydelig og sterkt for mange.

Foreldre fra tradisjonelle kulturer vil ofte sette strenge grenser for hva barna kan være med på, hvem de kan være sammen med. Foreldrene krever lojalitet, de har ofte store ambisjoner overfor barna sine, vil at de skal gjøre det godt på skolen, og gjøre karriere i det nye samfunnet.

Samtidig har foreldrene ofte en forventning om at barna skal opprettholde i det minste viktige deler av kulturen som de reiste fra. Det gir seg særlig utslag i forventninger til hvordan forholdet skal være mellom gutt og jente, respekt for hierarkier, eldre og foresatte.

Forholdet barn-foreldre
Opphavsmann: NRK

Foreldrene har lett for å trekke frem negative sider ved den norske kulturen, for eksempel skilsmisser, samboerforhold, mangel på respekt for de voksne, lite samhold i familien, alkoholforbruk blant ungdom og mye mer. Det er denne kulturen de ønsker å skjerme barna sine fra. Dersom barna også blir mobbet eller ertet i Norge, forsterkes det negative forholdet til nordmenn.

For å unngå at barna skal adoptere den norske kulturen, begynner mange foreldre å trekke frem de positive sidene ved sitt hjemlands kultur. Den indisk-norske pedagogen Loveleen Rihel Brenna peker på at de positive sidene ved foreldrenes kultur får de bare overført muntlig, de negative sidene ved den norske kulturen får de bekreftelser på hver eneste dag.

Etter hvert begynner barna å tro at de kommer fra et land som er bedre enn Norge. Foreldrene ser hjemlandet i et rosenrødt skjær. Og ettersom de savner sin familie og sitt land, beskriver de ofte hjemlandet som det vakreste i verden (2001:48).

Dette gjelder også ofte blant nordmenn som bosetter seg i utlandet. Når vanskelighetene dukker opp, drømmer de om hvor godt det var å bo i Norge. Dersom nordmenn blir innlagt på sykehus i Hellas, vil man helst sammenligne med sykehusstandarden i Norge, og gjøre alt en kan for å få hjemtransport.

Når barna er i foreldrenes hjemland, har foreldrene tid til barna, de er på besøk hos slektninger, opplever bryllup og familiefester og mye positiv oppmerksomhet. De opplever ikke hverdagen og det harde livet i hjemlandet. De fleste foreldre bærer på en drøm om å reise tilbake til det landet de kom fra, en drøm som etter hvert kan vise seg å bli nettopp det – en drøm.

På besøk i Pakistan
Opphavsmann: NRK

Mange foreldre har et frosset bilde av hjemlandet i hodet. Fordi de ser hjemlandet på avstand og ut fra sin egen oppvekst, opplever de ikke den utviklingen som skjer i hjemlandet.

Eksempel
Mens indere i India blir mer og mer vestlig orienterte, blir mange indere i Norge mer og mer konservative. Når en indisk jente i India går med sko med høye hæler, bukser, har kortklipt hår og bruker sminke, blir det oppfattet som noe positivt. Hun er moderne, kommer fra en rik familie som har råd til å kjøpe disse klærne[...] Men når samme utviklingen skjer i Norge, blir det oppfattet som en trussel mot foreldrenes kultur. Da er ikke jenta blitt moderne, men norsk. En naturlig utvikling fra den ene generasjonen til den andre blir mange ganger oppfattet som noe negativt2 . 

 

Blant foreldrene kan det utvikle seg til en slags konkurranse om å ha minst mulig fornorskede barn. Andre i minoritetsmiljøet følger med hva barna og ungdommene er med på, og sammen kan foreldregenerasjonen holde en streng kontroll over innvandrerbarna. Dersom disse bryter med foreldrenes kultur, kan det føre til kraftige sanksjoner. Mange blir utstøtt – ikke bare av de øvrige medlemmene i minoritetsmiljøet, men av sin egen familie.

Barn og unge i innvandrermiljøene kan føle seg stigmatisert (stemplet som mindreverdig) av andre nordmenn fordi de ser annerledes ut eller tilhører en minoritet, men de kan også føle seg stigmatisert av sin egen gruppe dersom de bryter normene. Dette kan, i enkelte tilfeller,  utvikles til selvhat. Man begynner å hate sitt eget miljø og sine egne.

«Selvhat er i høyeste grad en realitet. Når du blir trengt opp i et hjørne, reagerer du på dine egne og på din egen bakgrunn. Samene har til gagns erfart at frende kan være frende verst,» sier Magga. «Selvhatet er kanskje det vondeste å se blant minoritetsgrupper. Selvhatet er ødeleggende.»3 .

«Jeg ønsker ikke å gjøre noe imot mine foreldres vilje. Men hvis de slutter å bry seg om alt det andre somaliere i byen vår sier, hadde det kanskje vært lettere for meg.»4 .

Denne konflikten som mange minoritetsbarn og unge opplever, har vi beskrevet nærmere i forrige kapittel under avsnittet splittet eller hel personlighet. Konflikten kan også oppleves av etnisk norske barn som har flyttet med sine foreldre til utlandet.