Fagstoff

Kommunikasjon i et flerkulturelt samfunn

Publisert: 08.09.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Kong Haraldt taler. Foto. Kong Harald taler 

Et godt og velfungerende samfunn forutsetter at vi klarer å ta vare på hverandre. Vi har sikkert alle en eller annen gang opplevd å være fremmed, og ikke kunne de uskrevne kodene. Selv fikk jeg i løpet av noen viktige barneår oppleve å være fremmed to ganger, - både da jeg kom til USA som flyktning under krigen, – og da jeg kom hjem igjen til Norge fem år senere. I slike situasjoner er det godt at noen bryr seg og at noen spør hvordan det går. Et inkluderende samfunn overlater ingen til seg selv (Kong Harald V. Nyttårstalen 2007).

Les resten av talen her.

Kong Harald må ha opplevd hvordan det er å være fremmed – å ikke kunne de uskrevne kodene. Mange andre nordmenn har opplevd det samme. Fra 1830 til 1930 emigrerte ca 900 000 nordmenn til USA. Befolkningen i Norge var 2 millioner i gjennomsnitt i denne perioden. De reiste fordi gårdene, som de fleste utvandrerne kom fra, ikke kunne brødfø alle barna som vokste opp. Det var ikke nok arbeidsplasser i industri og andre næringer i Norge (Reif, Selle, og Østby 2010).

Utvandring fra Norge 

For mange var håpet Amerika. De som reiste sendte brev hjem om nye muligheter i et nytt land. Disse førte til at mange, ikke minst ungdommer, pakket kofferter og ville skape seg et nytt liv. Noen dro også fordi de var forfulgt på grunn av sin religiøse overbevisning. Blant annet var det flere kvekere i de første ekspedisjonene.

De som reiste tok med seg sitt språk og sin kultur. Mange bygde kirker og skoler, der de fortsatt brukte norsk. De forsøkte å bevare sin norskhet, selv om det etter hvert bare ble symboler. I dag har svært mange norske familier slektninger i USA og Canada. I 1930 var det flere norskfødte i Canada enn det var nordmenn i hele Europa utenom Norge.

Norge i USA 
Det var ikke alle som var legale innvandrere. Fra 1871 til 1915 rømte 41 500 mann fra norske skip i USAs havner. Norske matroser som rømte til utlandet, kunne være et problem for de som måtte ta imot dem (Reif, Selle, og Østby 2010).

I dag er det Norge som ses på som mulighetenes land for mange flyktninger og asylsøkere. Noen flykter fra politisk eller religiøs forfølgelse i sitt hjemland. Mange er økonomiske flyktninger – de er på jakt etter jobber som kan sikre dem og familien en trygg fremtid.

Kommunikasjonsforholdene i det flerkulturelle samfunnet er tema for dette kapitlet.

Å være fremmed
Norge er et stort hav – og man kaster deg uti havet… og du er nødt til å lære deg å svømme i det øyeblikk du blir kasta uti (Kurdisk gutt 18).
Kultur & tilvenning   
Kultursjokk eller kulturkrise?
Plutselige forandringer i livssituasjonen kan medføre det som kalles kultursjokk. Å begynne i en ny jobb, å flytte fra bygd til by, å flytte fra en del av landet til en annen, eller fra vårt land til et annet kan gi følelsen av midlertidig å miste fotfestet. Ikke alle opplever dette like dramatisk, og for noen er det kanskje riktigere å snakke om kulturkrise enn kultursjokk.

Innvandrere som kommer til Norge av ulike grunner, enten som asylsøkere eller flyktninger, eller som jobbsøkende, kan oppleve noe av det samme. La oss som et første eksempel beskrive situasjonen for innflyttere til Norge.

 Alle immigran­ter har noe felles. De har alle bevisst eller ubevisst noe av sin fortid og sine gamle kulturelle spilleregler med seg. De har med seg i sin usynlige bagasje, et verdens­bilde, et sett med verdier og normer, og regler for atferd. De vet hva som er riktig og galt, og hvilke dager i året som er fest‑ og høytidsdager. De kjenner sin Gud og vet hvordan de skal tilbe ham. De har sine normer for hvordan forholdet mellom foreldre og barn skal være, og hvordan kvinne og mann skal oppføre seg i forhold til hverandre. Som alle andre mennesker er de vant til å se på sine normer og verdier som naturlige og riktige1 .

Plutselig er alt dette uten betydning. De kulturelle kartene de har med seg fra hjemlandet, stemmer ikke med det nye terrenget. Det er ikke lett å akseptere at alt det som de hittil har sett på som naturlig og selvfølgelig, er verdiløst. Ingen i det nye miljøet kjenner til deres egne forfattere og diktere. Ingen vet hvordan man skal omgås sine nærmeste, ingen oppfatter når de selv vil vise høflighet.

«Det verste er at ingen vil vite om den kulturarv som han hittil har sett som det sentrale i sitt liv,» sier Leo Eitinger2, som selv kom til Norge som jødisk innvandrer. «Det tar lang tid, mange skuffelser og koster mye energi før en lærer at det ‘naturlige’ ikke er naturlig for alle, at ens egen historie ikke er de andres historie, ens helter ikke er alles helter, at ens Gud, som jo har vært det ‘naturligste av alt’, ikke er alles Gud. Kort og godt at ens kultur ikke også er de andres kultur.»

Leo Eitinger