Fagstoff

Norsk økonomisk politikk

Publisert: 28.04.2010, Oppdatert: 16.12.2015
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Oslo børs

Økonomisk politikk handler enkelt sagt om hva samfunnet skal bruke pengene til, og hvordan samfunnet skal skaffe seg inntekter til å dekke disse utgiftene. Det er regjeringen som meisler ut den økonomiske politikken, men den må gå til Stortinget for å få godkjenning til å sette politikken ut i livet.

Framlegging av statsbusjettet vist på storskjerm i bakgrunnen, et bærenett påtrykt Statsbudsjettet 2011 i framgrunnen. Foto.Finanspolitikken, eller den økonomiske politikken, drives først og fremst gjennom statsbudsjettet som legges fram av regjeringen hver høst.     

 

Skilt med bompengesatser. Foto.Skatter og avgifter er en måte å styre økonomien på. De kan økes for at staten skal få penger til å løse oppgaver.    

 

Sentralbanksjef Øystein Olsen på talerstol. Foto.Styringsrenta fastsettes av Norges Bank og er den viktigste faktoren for den renta du får i banken på innskudd og lån. Bildet viser sentralbanksjef Øystein Olsen under en pressekonferanse om styringsrenta i august 2011.    

Både fylker og kommuner har mål for sin økonomiske politikk, men de er på mange måter bundet opp av det staten bestemmer. Vi konsentrerer oss derfor om det som skjer på det nasjonale planet, det vil si det Stortinget og regjeringen bestemmer.

Mål for den økonomiske politikken

laks på samlebåndHøy sysselsetting og høy økonomisk vekst er viktige mål for den norske økonomiske politikken. Bildet er fra SalMars produksjonslokaler på Frøya i Sør-Trøndelag.  

Den norske regjeringen har følgende hovedmål for den økonomiske politikken:

  • Høy sysselsetting. Det vil si arbeid til alle som ønsker det. Arbeidsledighet er sløsing med ressurser. For det første får ikke den arbeidsledige brukt arbeidskrafta si på en fornuftig måte. For det andre taper det offentlige penger fordi arbeidsløse tapper staten for trygd og bidrar lite til fellesskapet i form av skatt.
  • Høy økonomisk vekst. Økt verdiskaping og stadig større produksjon er avgjørende for å skaffe nødvendig overskudd. Dette overskuddet kan staten skattlegge for å skaffe den nødvendige kapitalen som trengs til å løse stadig nye samfunnsoppgaver – eksempelvis å videreutvikle det offentlige velferdstilbudet i Norge.
  • Videreutvikling av det norske velferdssamfunnet.
  • Rettferdig fordeling av godene. Alle bør sikres en rimelig del av godene i samfunnet.
  • Bærekraftig utvikling. Det vil si at vi får dekket dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov. Dette prinsippet gjelder ikke bare i miljøspørsmål, men er like aktuelt i den økonomiske politikken. Det vil eksempelvis si at vi ikke kan bevilge oss høyere pensjoner enn staten i framtida kan tåle.

Virkemidler i den økonomiske politikken

For å nå målene for den økonomiske politikken har det offentlige flere virkemidler. Vi fokuserer imidlertid på:

  • Finanspolitikken, det vil si statsbudsjettet
  • Penge- og kredittpolitikken
  • Offentlig sparing

Finanspolitikken er viktigste virkemidlet i den økonomisk politikken

Finanspolitikk er den økonomiske politikken som myndighetene driver, først og fremst gjennom statsbudsjettet.

Statsbudsjettet

Statsbudsjettet er en plan eller prognose over statens inntekter og utgifter for et kommende budsjettår. Budsjettet legges fram for Stortinget i begynnelsen av oktober og blir behandlet i de forskjellige komiteene hvor det blir gjort endringer. Til slutt blir det vedtatt av Stortinget før juleferien, og regjeringen setter det ut i livet.

For 2015 var samlet verdiskaping i Fastlands-Norge (BNP) cirka 2 600 milliarder kroner. Når statsbudsjettet utgjør mer enn 50 % av BNP, sier det seg selv at dette virkemidlet er viktig for utviklingen i Norge. Det påvirker prisutviklingen, inntektsfordelig, skattenivået og så videre. La oss se på noen virkninger av statsbudsjettet.

Budsjettbalansen

Et statsbudsjett kan bli vedtatt med høyere utgifter enn inntekter. Et budsjett med en slik ubalanse betegnes gjerne som ekspansivt. I tider med lavkonjunktur kan ekspansive budsjett anbefales. Når det er lavkonjunktur, er det mindre økonomisk aktivitet enn vanlig. Det vil si at det er ikke så mye kjøp og salg som det pleier å være. Men et ekspansivt statsbudsjett kan skape større økonomisk aktivitet. Under den store depresjonen i mellomkrigstida brukte president Roosevelt underskuddsbudsjettering i amerikanske statsbudsjett. Dette var et viktig virkemiddel for å få fart på amerikansk økonomi igjen. I en høykonjunktur derimot, er det mye aktivitet og økonomien er «varm». Da vil et ekspansivt budsjett føre til en ytterligere oppheting av økonomien og kan virke inflasjonsdrivende – det vil si at priser og lønninger øker.

I ei tid med høykonjunktur kan et kontraktivt budsjett være økonomisk fornuftig. Et slikt statsbudsjett er det motsatte av et ekspansivt fordi det kontraktive har høyere inntekter enn utgifter. Med et slikt budsjett kan staten trekke inn kjøpekraft fordi folk dermed får mindre penger til forbruk og investeringer. Et kontraktivt budsjett kan altså kjøle ned en overopphetet økonomi og dempe inflasjonen.

Skatter og avgifter

Generelle skatte- og avgiftslettelser vil vanligvis føre til oppvarming av økonomien, mens skjerpelse vil ha en kjølende effekt. I tider med høy aktivitet kan staten øke skatte- og avgiftsnivået for å skaffe seg kapital til å løse presserende fellesoppgaver. Men staten må være forsiktig når økonomien er nedkjølt.

Statsbudsjettet som fordelingsredskap

Dersom de politiske myndighetene er misfornøyd med fordeling av goder og byrder i samfunnet, kan statsbudsjettet brukes. Dette kalles gjerne fordelingspolitikk. Staten kan bruke budsjettet til å endre fordelingen i samfunnet. Ved å gi skattelette til de fattigste og samtidig skjerpe skatten til de rikeste vil de fattige få større goder og de rike større byrder.

I statsbudsjettet bevilger staten penger til kommuner og fylker. På det viset er statsbudsjettet viktig for velferd og service på det lokale planet.

Penge- og kredittpolitikken er et annet viktig virkemiddel

Penge- og kredittpolitikk er offentlige (statlige) tiltak som er ment å påvirke penge- og kredittforholdene i landet. Dette er et omfattende område, men vi skal kun konsentrere oss om styringsrenta og dens påvirkning på kronekursen.

Styringsrenta

Ansvaret for å gjennomføre pengepolitikken er overlatt til Norges Bank, også kalt Sentralbanken. Her kan bankene sette inn ledig kapital. Den renta som bankene får på innskudd i Norges Bank, kalles styringsrenta. Denne styringsrenta er vanligvis den viktigste faktoren for rentesatsen på innskudd og utlån i de private bankene.

Mål for fastsetting av styringsrenta

Norges Bank fastsetter styringsrenta blant annet ut fra et mål for prisveksten, altså inflasjonen. Inflasjon er det samme som et fall i pengeverdien, det vil si at man får et mindre kvantum av varer og tjenester for en bestemt pengesum. Høy inflasjon gjør det dyrt å sitte med penger, siden penger stadig taper sin reelle verdi.

Politikerne har gitt Sentralbanken i oppdrag å styre pengemarkedsrenta slik at den årlige prisveksten (inflasjonen) ligger omkring 2,5 prosent. Renta blir hevet hvis Sentralbanken mener at prisveksten ser ut til å bli en del mer enn 2,5 prosent per år, og redusert hvis prisveksten ser ut til å bli vesentlig lavere.

Styringsrentas betydning

Penge- og kredittpolitikken påvirker den lånefinansierte etterspørselen etter varer og tjenester. Det er viktig at den samlede etterspørselen er tilpasset landets produktive ressurser – eksempelvis ledig arbeidskraft.

Blir etterspørsel etter varer og tjenester for sterk, kan det føre til overoppheting av økonomien med mangel på arbeidskraft og uønsket lønns- og prisstigning som følge. En renteøkning vil da føre til at den lånefinansierte etterspørselen avtar, med en tilsvarende nedkjøling.

Et fall i etterspørselen fører til at prisstigningen, produksjonen og sysselsettingen avtar. Økonomien kjøles ned. Dersom nedkjølingen blir for drastisk, kan lavere rente føre til at både etterspørsel og prisvekst tar seg opp igjen. Når renta går ned, stiger vanligvis forbruket, og investeringene i husholdninger og kommuner tar seg opp. Det blir nemlig mer penger til overs etter at gjelden er betjent. Når det blir billigere å låne, vil bedriftenes økonomi styrkes, og de kan bli mer interesserte i å investere.

Renta og kronekursen

Effekten av renteendringer kan forsterkes fordi renta også påvirker kronekursen. Her følger en grov forenkling av denne sammenhengen.

  • Med lavere renter vil flere låne og færre plassere ledig kapital i norske kroner. Normalt vil derfor ei lavere rente føre til mindre etterspørsel etter norsk valuta og dermed ei svakere krone. Importerte varer blir dyrere, og dermed øker den innenlandske inflasjonen. På den andre sida fører ei svakere krone til økt eksportvolum fordi norske varer blir billigere i utlandet.
  • Ved høyere rente vil effekten bli motsatt, stigende kronekurs og tilsvarende problem for eksportindustrien. Dette siste kan føre til at eksportbedrifter legger ned, og mange blir arbeidsledige. Importerte varer blir imidlertid billigere, inflasjonen avtar.

Kilde: Norges Bank

Offentlig sparing er et tredje virkemiddel i den økonomiske politikken

Olje og gass utgjør en viktig del av Norges nasjonalformue. Dette har gitt Norge eventyrlige inntekter og en unik mulighet til å legge seg opp kapital for framtidige generasjoner. Derfor har Norge satt store summer i et oljefond, som i løpet av 2015 vil ha en verdi på over sju tusen milliarder kroner. Grunnet konjunktursvingninger kan verdiene i fondet reduseres eller økes med mange hundre milliarder i løpet av kort tid.

Gjennomgangen om oljefondet nedenfor vil først og fremst gjelde i normale tider. I den pågående finanskrisa vil nok noe av det være mindre aktuelt.

Oljefondet

Statens petroleumsfond ble opprettet i 1990, men omdøpt i 2005 til Statens pensjonsfond – Utland. Fondet er administrert av Norges Bank og investerer i aksjer og verdipapirer i hele verden. Men hvorfor spare oljepengene? Det er minst to grunner:

  • Prinsippet om en bærekraftig utvikling
  • Penge- og kredittpolitisk begrunnelse

Prinsippet om bærekraftig utvikling

Formålet med Statens pensjonsfond er å spare for å finansiere folketrygdens framtidige utgifter til pensjon. Pensjonsutgiftene i folketrygden vil nemlig øke sterkt gjennom de neste tiårene. Størstedelen av inntektene som den norske staten har fra Nordsjøen i dag, skal ikke brukes nå, men legges inn i pensjonsfondet. På den måten kan vi sikre framtida for dem som kommer etter oss, og unngå å skyve store byrder over på framtidige generasjoner.

Penge- og kredittpolitisk begrunnelse

For å unngå overoppheting av norsk økonomi vil man begrense penge- og kredittstrømmen til den norske økonomien. Norsk økonomi vil nemlig ikke klare å absorbere det enorme overskuddet fra oljevirksomheten. Det vil føre til overoppheting av økonomien med mangel på tilgjengelige ressurser som eksempelvis arbeidskraft. Denne utviklingen vil igjen føre til ukontrollert lønns- og prisstigning, noe som blant annet vil ramme eksportindustrien, og norske varer vil tape markeder ute i verden.

I verste fall vil dette kunne bety «kroken på døra» for store deler av den norske eksportindustrien. Derfor har Stortinget bestemt at kun en del av den årlige avkastningen fra oljefondet kan brukes i Norge, og disse pengene blir brukt til å dekke underskudd på statsbudsjettet. Resten av oljeinntektene skal investeres i utlandet slik at norsk økonomi ikke påvirkes direkte. 

 

Relatert innhold