Fagstoff

Norsk økonomisk politikk

Publisert: 28.04.2010, Oppdatert: 15.08.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Oslo børs. Foto.

Økonomisk politikk handler enkelt sagt om hva samfunnet kan bruke pengene til, og hvordan samfunnet skal skaffe seg inntekter til å dekke disse utgiftene. Det er regjeringen som meisler ut den økonomiske politikken, men den må gå til Stortinget for å få godkjenning til å sette politikken ut i livet.

Virkemidler i den økonomiske politikken

For å nå målene for den økonomiske politikken har det offentlige flere virkemidler. Vi fokuserer imidlertid på:

  • Finanspolitikken, det vil si statsbudsjettet
  • Penge- og kredittpolitikken
  • Offentlig sparing

Finanspolitikken

Finanspolitikk er den økonomiske politikken som myndighetene driver, først og fremst gjennom statsbudsjettet.

Statsbudsjettet

Statsbudsjettet er en plan eller prognose over statens inntekter og utgifter for et kommende budsjettår. Budsjettet legges fram for Stortinget i begynnelsen av oktober og blir behandlet i de forskjellige komiteene hvor det blir gjort endringer. Til slutt blir det vedtatt av Stortinget før juleferien, og regjeringen setter det ut i livet.

For 2015 var samlet verdiskaping i Fastlands-Norge (BNP) cirka 2 600 milliarder kroner. Når statsbudsjettet utgjør mer enn 50 % av BNP, sier det seg selv at dette virkemidlet er viktig for utviklingen i Norge. Det påvirker prisutviklingen, inntektsfordelig, skattenivået og så videre.

Skatter og avgifter

Generelle skatte- og avgiftslettelser vil vanligvis føre til oppvarming av økonomien, mens skjerpelse vil ha en kjølende effekt. I tider med høy aktivitet kan staten øke skatte- og avgiftsnivået for å skaffe seg kapital til å løse presserende fellesoppgaver. Men staten må være forsiktig når økonomien er nedkjølt.

Statsbudsjettet som fordelingsredskap

Dersom de politiske myndighetene er misfornøyd med fordeling av goder og byrder i samfunnet, kan statsbudsjettet brukes. Dette kalles gjerne fordelingspolitikk. Staten kan bruke budsjettet til å endre fordelingen i samfunnet. Ved å gi skattelette til de fattigste og samtidig skjerpe skatten til de rikeste vil de fattige få større goder og de rike større byrder.

I statsbudsjettet bevilger staten penger til kommuner og fylker. På det viset er statsbudsjettet viktig for velferd og service på det lokale planet.

Penge- og kredittpolitikken

Penge- og kredittpolitikk er offentlige (statlige) tiltak som er ment å påvirke penge- og kredittforholdene i landet. Dette er et omfattende område, men vi skal kun konsentrere oss om styringsrenta og dens påvirkning på kronekursen.

Styringsrenta

Ansvaret for å gjennomføre pengepolitikken er overlatt til Norges Bank, også kalt Sentralbanken. Her kan bankene sette inn ledig kapital. Den renta som bankene får på innskudd i Norges Bank, kalles styringsrenta. Denne styringsrenta er vanligvis den viktigste faktoren for rentesatsen på innskudd og utlån i de private bankene.

Norges Bank fastsetter styringsrenta blant annet ut fra et mål for prisveksten, altså inflasjonen. Inflasjon er det samme som et fall i pengeverdien, det vil si at man får et mindre kvantum av varer og tjenester for en bestemt pengesum. Høy inflasjon gjør det dyrt å sitte med penger, siden penger stadig taper sin reelle verdi.

Politikerne har gitt Sentralbanken i oppdrag å styre pengemarkedsrenta slik at den årlige prisveksten (inflasjonen) ligger omkring 2,5 prosent. Renta blir hevet hvis Sentralbanken mener at prisveksten ser ut til å bli en del mer enn 2,5 prosent per år, og redusert hvis prisveksten ser ut til å bli vesentlig lavere.

Renta og kronekursen

Effekten av renteendringer kan forsterkes fordi renta også påvirker kronekursen. Her følger en grov forenkling av denne sammenhengen.

  • Med lavere renter vil flere låne og færre plassere ledig kapital i norske kroner. Normalt vil derfor ei lavere rente føre til mindre etterspørsel etter norsk valuta og dermed ei svakere krone. Importerte varer blir dyrere, og dermed øker den innenlandske inflasjonen. På den andre sida fører ei svakere krone til økt eksportvolum fordi norske varer blir billigere i utlandet.
  • Ved høyere rente vil effekten bli motsatt, stigende kronekurs og tilsvarende problem for eksportindustrien. Dette siste kan føre til at eksportbedrifter legger ned, og mange blir arbeidsledige. Importerte varer blir imidlertid billigere, inflasjonen avtar.

Kilde: Norges Bank

Offentlig sparing

Olje og gass utgjør en viktig del av Norges nasjonalformue. Dette har gitt Norge eventyrlige inntekter og en unik mulighet til å legge seg opp kapital for framtidige generasjoner. Derfor har Norge satt store summer i et oljefond, som pr juni 2017 har en verdi på over åtte tusen milliarder kroner. Grunnet konjunktursvingninger kan verdiene i fondet reduseres eller økes med mange hundre milliarder i løpet av kort tid.

Oljefondet

Statens petroleumsfond ble opprettet i 1990, men omdøpt i 2005 til Statens pensjonsfond – Utland. Fondet er administrert av Norges Bank og investerer i aksjer og verdipapirer i hele verden. Men hvorfor spare oljepengene? Det er minst to grunner:

  • Prinsippet om en bærekraftig utvikling
  • Penge- og kredittpolitisk begrunnelse

Prinsippet om bærekraftig utvikling

Formålet med Statens pensjonsfond er å spare for å finansiere folketrygdens framtidige utgifter til pensjon. Pensjonsutgiftene i folketrygden vil nemlig øke sterkt gjennom de neste tiårene. Størstedelen av inntektene som den norske staten har fra Nordsjøen i dag, skal ikke brukes nå, men legges inn i pensjonsfondet. På den måten kan vi sikre framtida for dem som kommer etter oss, og unngå å skyve store byrder over på framtidige generasjoner.

Penge- og kredittpolitisk begrunnelse

For å unngå overoppheting av norsk økonomi vil man begrense penge- og kredittstrømmen til den norske økonomien. Norsk økonomi vil nemlig ikke klare å absorbere det enorme overskuddet fra oljevirksomheten. Det vil føre til overoppheting av økonomien med mangel på tilgjengelige ressurser som eksempelvis arbeidskraft. Denne utviklingen vil igjen føre til ukontrollert lønns- og prisstigning, noe som blant annet vil ramme eksportindustrien, og norske varer vil tape markeder ute i verden. Derfor har Stortinget bestemt at kun en del av den årlige avkastningen fra oljefondet kan brukes i Norge, og disse pengene blir brukt til å dekke underskudd på statsbudsjettet. Resten av oljeinntektene skal investeres i utlandet slik at norsk økonomi ikke påvirkes direkte. 

Relatert innhold