Fagstoff

Avdøde ønsket ikke mer kritikk

Publisert: 27.04.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil Omdal

Mediestemmer

Sven Egil Omdal er redaktør i Stavanger Aftenblad og kjent som forfatter av spalten Medieblikk i flere norske aviser.

 

Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

av Sven Egil Omdal

I døden blir de fleste av oss gjort mindre enn vi var. Når noen skal skrive om våre liv, komprimeres vi til noe enkelt, men godt.

Alle som får sin nekrolog på trykk i norske aviser, har elsket sine familier og skjøttet sitt arbeid. Nesten uten unntak var avdøde glad i naturen og trofast mot sine venner. I slike minneord tales det bare godt om de døde. Nekrologene er ikke en skildring av et liv, men forsøk på å formulere et savn.

Annerledes er det hvis den døde blir myrdet eller på annet vis blir offer for destruktive krefter. En myrdet prostituert blir bare den drepte horen, journalistene glemmer at hun kanskje var mor, venn, glad i musikk, flink med hunder eller en djevel til å bake brownies. En død rusmisbruker blir redusert til en tragedie, det blir ikke plass til det som var godt også i hennes liv.

En 15 år gammel jente ble i fjor høst funnet livløs i en leilighet i Bergen, kroppen hadde ikke tålt giften hun hadde fått i seg. Fire personer fra rusmiljøet i byen ble siktet for å ha etterlatt henne i hjelpeløs tilstand. At den døde var så ung, de fire siktelsene, og opplysningen om at 15-åringen var på rømmen fra en barnevernsinstitusjon, gjorde dette overdosedødsfallet til en stor mediesak. Vanligvis dør de narkomane i den pinligste stillhet.

Både TV2, Bergensavisen, Dagbladet, VG og Bergens Tidende ble klaget inn til Pressens Faglige Utvalg for måten de omtalte 15-åringen på. Klager var kommunen og Bufetat, de to instansene som hadde ansvaret for henne. Klagen gjaldt ikke kritikken mot systemet, men bruken av den dødes navn og bilde sammen med beskrivelsen av giften hun tok og rømningene hun gjennomførte.

 Bare én av redaksjonene ble felt. Bergens Tidende hadde brutt god presseskikk. Ikke fordi det avisen skrev, var feil, men fordi det var så mye sant som ikke ble skrevet. Den dødes siste døgn sammen med andre rusmisbrukere ble beskrevet detaljert, men det sto ikke så mye om alle de gode dagene som fantes også i hennes liv. De fire andre redaksjonene hadde tegnet et mer sammensatt bilde av henne, og “bidratt til et mer “positivt” ettermæle”, skriver utvalget i sin kjennelse. Legg merke til anførselstegnene rundt “positivt”.

Samme dag som pressens selvdømmeorgan felte Bergens Tidende, publiserte tidsskriftet Samtiden et flengende andrep på spesielt VG og TV2 for en beslektet sak. Ahmed Fawad Ashaf, som er journalist i Dagsrevyen, er også bror til Faiza Ashraf, som ble kidnappet og drept i fjor vinter. De første som ringte på døren da søsteren forsvant, var journalistkollegene hans. De kom ikke for å trøste.

Mens Faiza var savnet og ingen utenom drapsmannen visste om hun var i live, brakte TV2 flere reportasjer om hennes påstått turbulente liv og om hennes like påstått ustabile økonomi. Disse opplysningene ville vært private og beskyttet av personvernet om Faiza ikke var blitt offer for en forbrytelse. Men fordi hun var savnet, og selv hadde ringt til politiet fra bagasjerommet på bilen og fortalt at hun var blitt bortført, ble personvernet hennes skjøvet til side. Hun ble et dobbelt offer, og familien fikk lagt en dimensjon av skam til sorgen.

Det finnes forslag om å utstyre drapsofre med egen bistandsadvokat som antakelig skal ha som viktigste oppgave å hindre at den dreptes moral blir viktigere for mediene enn drapsmannens. Det betyr i så fall at en viktig del av presseetikken har spilt fallitt. Det kan ikke være noen viktig journalistisk oppgave å lete fram mest mulig negativt om den drepte, så lenge det ikke er helt vesentlig for skyldspørsmålet, slik tilfellet kan være i nødvergesaker. Vi skal være den svakeste partens vern mot overgrep, ikke en del av overgrepet.

Relatert innhold

Aktuelt stoff