Fagstoff

Radioens gullalder (1950-tallet)

Publisert: 05.04.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Mediehistorie

 

Huskelappen

Etter krigen økte antall radiolyttere kraftig. 50-tallet ble radioens gullalder.

 

Populære programmer: Ønskekonserten, Barnetimen, hørespill, sportssendinger og Lørdagskveld i Store Studio.

 

Det ble flere nyhetssendinger og nyhetsreportasjer.

 

12. januar 1954 sendte NRK de første prøve-bildene på fjernsyn.

 

Ressurser

Radioens gullalder  

Gullalderen i norsk radiohistorie (Kurer, NRK) 

Anne-Cath Vestly sammen med sønnen Jo og hunden Omsrøret i 1954.Anne-Cath Vestly sammen med sønnen Jo i 1954.
Anne-Cath Vestly var en populær programleder i Barnetimen for de minste på 1950-tallet. Men da hun fortalte at babyene kom fra mammas mage, ble det bråk!

 

Glimt fra 50-tallet

Hartvig Kirans nyhetsreportasje om flommen i Nederland 

Publikum med Olympiaposten som viser Hjalmar Andersens (Hjallis) vinnertid på 10 000 meter i OL i Oslo 1952, legendariske 16.45.Publikum med Olympiaposten som viser Hjalmar Andersens (Hjallis) vinnertid på 10 000 meter i OL i Oslo 1952.

Hjallis vinner 10 000-meteren

 

Fra programmet Vi går om bord med Erik Bye 1959 (NRK) 

Prøvesending

Kringkastingssjef Kaare Fostervoll åpner Norsk Rikskringkastings prøvesendinger for fjernsyn i 1954.Kringkastingssjef Kaare Fostervoll åpner NRKs prøvesendinger for fjernsyn i 1954. Klikk på bildet for å se Filmavisens dekning av begivenheten.

 

NRKs Radiogavefond ble stiftet i 1937 og hadde som formål å skaffe radio til gamle og syke som ikke selv kunne kjøpe en. FinansiTo fornøyde radiolyttere i 1950. NRKs Radiogavefond ble stiftet i 1937 og hadde som formål å skaffe radio til gamle og syke. Finansieringen besto blant annet av innsamlede midler fra Ønskekonserten. 

Antall lyttere øker kraftig

Radioen hadde en nesten eksplosjonsartet utvikling de første årene etter krigen. Fram til 1. august 1945 hadde 135.000 nordmenn betalt sin radiolisens på 20 kroner, på den tid visstnok verdens høyeste. Et år senere hadde antallet mer enn doblet seg til 300.000. I 1947 nådde man det samme antallet lisenser som før krigen, med 450.000 betalende lyttere. I 1948 ble det registrert 600.000 lisensbetalere, men så flatet veksten naturlig nok ut. Fra 700.000 registrerte lisensbetalere i 1949 steg det til 970.000 i 1957.

Når en skal forsøke å forklare denne veksten, må erfaringene fra krigsårene veie tungt. Før krigen var inntrykket at radioen først og fremst var et underholdningstilbud. Alvoret bak de relativt korte nyhetssendingene fra London hadde endret både myndighetenes og pressens holdning til radiomediet. NRK ble møtt med en langt mer saklig og respektfull tone.

Les mer

For noen vesentlig vekst i programtilbudet er det ikke lett å spore. Mens den nazifiserte kringkastingen under okkupasjonen i 1941 hadde sendt både 14 og 15 timer daglig, var en i 1945 tilbake til programskjemaet fra før krigen med ni timer sending. I 1950 hadde sendingene økt til elleve og en halv time, mens de et tiår senere hadde økt med ytterligere en time til tolv og en halv time daglig. Det var tre sendeperioder: en god times morgen-sending, en to og en halv times sending fra 11:20 og en seks timers kveldssending. Mellom sendeperiodene var det pause. Radiolytting var i hovedsak en kvelds-beskjeftigelse. Og sendingene ble avsluttet klokka 23:00 med avspilling av ”Ja, vi elsker”.

Den store tilstrømmingen av lyttere ga NRK en god økonomi i 1950-årene. Mens inntektene økte med 60 %, økte sendetiden med 10 %. Hva gikk så pengene til? Det er lite tvil om at kvaliteten på sendingene økte. Og det ble inngått avtaler med de ulike opphavsrettsgrupper som forfattere, skuespillere, komponister og musikere, som fikk akseptable honorarer for sine bidrag. Antall ansatte økte fra 200 i 1946 til 980 i 1962. Av dem var 287 knyttet til fjernsynet. Og gjennom opprykk og lønnstillegg økte lønnsbudsjettet ytterligere. Det var likevel det nye kringkastingshuset på Marienlyst og forbedring av alle de tekniske innretningene som krevdes der som slukte det meste av budsjettet.

skjul

Populære programtilbud

Blant de mest populære programmene på 50-tallet, var Ønskekonserten, lørdagsunderholdning i Store Studio og kriminalhørespill som ”Godaften, mitt navn er Cox” av Rolf og Alexandra Becker.

Les mer

”Ønskekonserten” var den programposten som viste seg å ha størst oppslutning fra befolkningen da Norsk Gallup i 1955 publiserte resultatene av sin første store lytterundersøkelse. To tredeler av alle nordmenn lyttet på NRK klokka 20:00 mandag kveld, da ”Bojarenes inntogsmarsj” innledet programmet. Egentlig hadde programmet oppstått for å redusere kringkastingens eget bidrag til Radiogavefondet, som var opprettet for å skaffe radiomottakere til mennesker som ikke hadde råd til denne investeringen. Nå kom det 1000 bidrag hver uke, og sammen med dem et musikkønske. Hvilke ønsker som skulle spilles ble valgt gjennom loddtrekning. Radiogavefondet ble nedlagt i 1992, men ”Ønskekonserten” er fortsatt en fast programpost hver søndag på P1. Bredden i lytternes ønsker vises tydelig gjennom hvilke innslag som var mest spilt midt på 1950-tallet: I 1954 ”Ola Dekksgutt fra Flekkefjord” av Thorbjørn Egner, i 1955 ”Intermezzo fra Cavalleria Rusticana” av Pietro Mascagni og i 1956 ”Rock around the clock” med Bill Haley.

Lørdagsunderholdningen kom på en god andreplass i Gallups undersøkelse. 20. oktober 1951 var første gang NRK samlet et publikum i Store Studio for å delta i programmet ”Rundtomkring” med Leif Rustad som programleder. Her debuterte blant andre i 1954 Halfdan Hegtuns alter ego – Even Brattbakken fra Toten. Ulike leker og oppdrag som aktiviserte lytterne var en del av programmet. Et av de mest minnerike programmene var da Rustad og hele Kringkastingsorkestret forsvant fra Store Studio og straks ble etterlyst. De ble funnet på Jordal Amfi, hvor folk ble invitert til å komme. I løpet av kort tid ble stadion fylt av 10.000 lyttere fra Oslo-området. De ble også oppfordret til å bringe med seg de merkeligste ting, blant annet så mange kyr som mulig, og disse ble melket for åpen mikrofon. ”Slagerparaden” med Erik Diesen fra 1952 var et populært musikkprogram som senere, som fjernsynsprogram 1960-62, skulle danne skole for nordisk fjernsynsunderholdning. ”Søndagsposten” med Otto Nielsen som programleder fra 1957 var et populært program hvor mange nye poeter og visekunstnere debuterte. Innslagene fra ”Flåklypa radio” av Kjell Aukrust var et nyskapende programinnslag. Og i 1958 inntok Erik Bye Store Studio med ”Vi går om bord”.

Hans Heiberg, som hadde overtatt som teatersjef i NRK i 1952, fikk en umiddelbar lyttersuksess i serien om Paul Temple og den mystiske herr Gregory. Serien var basert på bøker av Francis Durbridge som også BBC i 1947 hadde dramatisert for radio. Yngvar Ustvedt beskriver virkningen på norske lyttere slik: ”Gater og veier rundt om i Norges land lå øde da. Telefonene var tause, selskapelighetene innstilt: folk ville heller følge Paul Temple og hans tapre kone Steve i kampen mot bandittene.” Suksessen ble fulgt opp i 1955 med serien ”Godaften, mitt navn er Cox” av Rolf og Alexandra Becker, med Arne Lie i tittelrollen. Radioteatret vokste i denne perioden med større budsjetter og flere produksjoner – også av mer seriøse oppsetninger. Otto Nes instruerte den første serien, deretter overtok Rolf Skoe som fast instruktør av radiohørespill.

skjul

Direktesendte programmer

Fortsatt var det normale å avvikle sendingene direkte. Dette reduserte naturligvis mulighetene for å kontrollere hva som ble sendt. Og det skal av og til ha oppstått reaksjoner fra lytterne. Sterkest kanskje i 1946 da en sogneprest i Larvik under søndagsgudstjenesten i sin preken skal ha uttalt at også landssvikere er mennesker som Gud elsker.

Et annet eksempel er programposten ”Det spørs” med Rolf Kirkvaag som programleder. Interessen for å være publikum i det populære programmet var så stor at opptakene måtte gjøres i Marienlyst skoles aula, som hadde 500 sitteplasser. Det var her Maja fra Nesbru gjorde seg berømt med replikken ”Der rauk pokkalen!”.

For en type program var direktesendingene nesten en forutsetning, nemlig de som refererte fra de store sportsarrangementene. Vinterlekene i Oslo i 1952 ble en storsatsning for NRK.

Les mer

En brukte nesten 350.000 kroner, som den gang var en vesentlig del av programbudsjettet på olympiaden. Om lag halvparten gikk til innkjøp av nytt teknisk utstyr. Men likevel var 80 personer i sving for å dekke alle øvelsene. En av medarbeiderne fra mellomkrigstida, Morgenbladets sportsredaktør Finn Amundsen, fikk gleden av å dekke Hjalmar Andersens tre gullmedaljeløp på Bislett. Men flere av NRKs egne medarbeidere ble også sportsreportere under OL. Rolf Kirkvaag og Halfdan Hegtun fikk ansvaret for skisendingene, og viste enorm entusiasme da de skildret innkomstene til Hallgeir Brenden og Simon Slåttvik, hoppene til Arnfinn Bergmann og Stein Eriksens triumf i storslalåm på Norefjell.

Det skal visstnok medføre riktighet at Lauritz Johnson i 1946 ble valgt til å lede barne- og ungdomsavdelingen fordi han var den i redaksjonen som hadde flest barn! Uansett ble i i 1950-årene alles ”onkel Lauritz” i Lørdagsbarnetimen. I 1947 startet Else Wildhagen ”Barnetimen for de minste” om morgenen en gang i uka. Og fra 1951 fikk hun med seg Alf Prøysen, Thorbjørn Egner og Anne-Cath Vestly, og sendingen gikk fem ganger i uka. Historiene til disse tre fortellerne kom senere i bokform og ble omskapt til teater og film, men det var i NRK historiene først ble til og grunnlaget for den videre suksess ble skapt. Det vakte forbitrelse og sterke reaksjoner i snevre kretser da Anne-Cath Vestly kunne fortelle ungene at ”de små barna ligger i maven til moren sin”. For det kom også mange takkebrev til Marienlyst etter de sendingene.

Også lørdagsbarnetimen, en tradisjon helt fra Kringkastingsselskapets dager, måtte fornye seg. Thorbjørn Egner laget hørespillene Karius og Baktus (1946), Anne og Ole-Jacob på bytur (1947), Muntre musikanter (1951) og Julenissens verksted (1953). Nils-Reinhardt Christensen laget både manus og regi til serien om Nansen, Stanley og Livingstone, Lille Lord Fauntleroy, og ikke minst hørespillene om Stompa og hans medelever og lærere på Langåsen privatskole, basert på bøkene til Anthony Buckeridge. I 1952 startet man i lørdagsbarnetimen et prosjekt der lytterne ble invitert til å skrive bok sammen. Resultatet ble den første barnetimeboka ”Rømlingene på Neptun” illustrert med innsendte barnetegninger. Det fulgte ytterligere ti slike bøker fram til 1974. Ikke få norske forfattere har debutert med et kapittel til barnetimebøkene, som også ble store salgssuksesser. Inntektene gikk til Radiogavefondet.

skjul

Flere nyhetssendinger

I 1953 ble antall nyhetssendinger utvidet fra tre til fire daglig. Dette var også det året lytterne for første gang fikk høre en ny stemme fra London: Richard Hermann var ansatt i telegrambyrået Reuters, og skulle elleve år senere bli den første utenrikskorrespondenten i NRK.

Det var også i 1953 NRK sendte Hartvig Kiran til Nederland for å dekke flommen der. Hans direktesendte reportasjer blir fortsatt benyttet som skoleeksempler for nye journalister i NRK.

Les mer

Under den kalde krigen var det mange ører som lyttet til NRKs utenriksdekning. Ledelsen i NRK forsøkte å holde en ansvarlig linje. Kommentarstoffet ble forsøkt balansert, men forslag om reportasjer fra dagliglivet i Sovjetunionen ble flere ganger avvist. I 1955 ble Rolf Kirkvaag med på en reise med en kulturdelegasjon til Russland, Armenia og Ukraina og tok båndopptakeren med seg. Hans 15 minutters reportasjer fra dagliglivet der vakte stor interesse, men det ble sterkt kritisert at han meldte om at levestandarden var ”omtrent som hjemme”.

skjul

Ny organisasjonsmodell

I 1948 fikk NRK en ny organisasjonsmodell med en kringkastingssjef som toppsjef. Det ble den nylig avgåtte statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet, Kaare Fostervoll, som ble den første i denne funksjonen. Og en av de første sakene han markerte seg på var aktivt å motarbeide spørsmålet om innføring av fjernsyn i Norge.

I 1950 var det imidlertid så mange som presset på i spørsmålet at NRKs styre måtte nedsette en komité til å utrede saken. Telegrafdirektør Olaf Moe, som også var skeptisk til utbygging av fjernsyn i Norge, ble leder, og resten av medlemmene representerte industri- og forskningsinteresser samt NRK. Til tross for manges skepsis konkluderte utvalget med å anbefale prøvesendinger, noe styret i NRK i januar 1952 sluttet seg til. 12. januar 1954 ble de første fjernsynsbilder sendt fra et lite studiorom på Tryvannshøgda.

Oppgaver

Teoretisk stoff for