Fagstoff

I døden er vi langfra like

Publisert: 30.03.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

 Mediestemmer: Sven Egil Omdal

Mediestemmer

 

Sven Egil Omdal er redaktør i Stavanger Aftenblad og kjent som forfatter av spalten Medieblikk i flere norske aviser.

 

Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

Av Sven Egil Omdal

Det lille Cessna-flyet oppførte seg alt annet enn normalt. De som var på Bethune Beach i Florida denne februarkvelden så den hvite flykroppen falle med en fart av 30 meter i sekundet, treffe bølgene med voldsom kraft – og bli borte.

Om bord var to norske ungdommer, en 21 år gammel flystudent og hans 28 år gamle instruktør. De hadde ingen mulighet for å overleve.

I dagene som fulgte drev denne ulykken revolusjonen i Egypt bort fra toppen på de største norske nettavisene. Reportere ble sendt til Florida for å skrive om forsøkene på å hente opp vraket og letingen etter årsaken til styrten. Men også for å skrive om de to døde. Vi fikk vite at det var den eldstes fødselsdag. Han fikk aldri se alle gratulasjonene på Facebook. Vi fikk lese om den yngstes drøm om å bli pilot, og om hvor dyktig han var. En venn sier at hans plass “kan ingen fylle”. Instruktøren får også en verdig og fin offentlig avskjed, han var “populær på skolen, og alle likte ham”.

Reportasjene er lange, de er fulle av medfølelse med de etterlatte og gode ord om de døde, i tillegg til fakta om ulykken og havarikommisjonens arbeid. Slik pleier det å være når noen dør i flyulykker, og hvem kan kritisere en så human tradisjon? De døde blir viktige, selv for oss som ikke kjente dem . Hadde de to kjørt utfor veien til flyplassen ville det blitt en notis, selv om utfallet var like tragisk. Følelsene hos venner og familie ville vært nøyaktig de samme, men sorgen ville vært privat. Nå ble de to gjort til offentlige personer, post mortem.

Det dør om lag 42.000 nordmenn hvert år. 25.000 dør av hjerte- og karsykdommer eller kreft. Hvis disse personene ikke er kjent fra før, kommer det i beste fall et lite minneord langt bak i lokalavisen. 2000 nordmenn omkommer i ulykker i et normalår, mange av dem eldre mennesker som faller og slår seg ihjel. Ingenting å skrive om. Rundt 300 nordmenn dør i trafikken hvert år. Hvis de dør alene, og ulykken ikke er spektakulær, blir ofrene nevnt i en kort ulykkesreportasje. Takknemligheten over alt de var og sorgen over alt som er tapt, blir henvist til de private rom.

Men når noen dør i en flyulykke trer helt andre mekanismer i funksjon. Mens journalister med tekniske kunnskaper skriver om mulige årsaker, intervjuer eksperter, vurderer ulike teorier og i det hele utfører nyhetsjournalistikk av høy kvalitet, blir andre reportere satt til å lage små biografier. Slekt, kolleger og venner blir bedt om å fortelle hvem de døde var. Etter å ha lest reportasjene er det som vi kjenner dem og merker at det gjør vondt at de er borte. Men smerten er kunstig fremkalt, vi kjente dem jo i virkeligheten ikke. Vi ville ikke brydd oss om ikke mediene hadde skapt en identifikasjon som utløser disse følelsene.

Redaksjonene gjør ikke slikt i blinde. De vet at bak vår nonsjalante holdning til å fly til Kreta eller New York, ligger en dyp erkjennelse av at det er unaturlig for mennesket å fly. Selv om det er 10 ganger farligere å kjøre bil, forteller vår dypeste selvinnsikt at vi ikke er fugler. Når et fly faller ned, bekrefter ulykken derfor en undertrykt angst i de fleste av oss. Det er denne angsten mediene spiller på når de gjør de som dør i flyulykker viktigere enn kona med kols nede i veien. Men nettopp fordi hver ulykke blir gjort så viktig, er det blitt svært trygt å fly. Hva ville skjedd med trafikksikkerheten om vi behandlet hver smadret bil som om den var et styrtet fly?