Fagstoff

Kroppsspråk og tonefall

Publisert: 03.05.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Kommunikasjon

Når jeg sier noe til et barn, vil måten jeg sier det på, fortelle barnet mye mer enn bare det jeg sier. Ordene jeg velger å bruke, tonefallet mitt og kroppsspråket mitt sier også noe om hvilken holdning jeg har til barnet, om relasjonen mellom oss, og også om hva jeg tenker og føler om situasjonen.

ToveiskommunikasjonToveiskommunikasjon  

Sitat

Det er bedre å diskutere uten å finne en politisk løsning, enn å påtvinge noen en løsning uten å ha diskutert.
Joseph Joubert, ordnett.no

 

 Konflikttrappa. Illustrasjon.Konflikttrappen  

 

Det er et stort problem i all kommunikasjon når noen bruker sin maktposisjon til å styre kommunikasjonen. I verste fall kan vi snakke om krenking av menneskerettigheter som ytringsfrihet, og krenking av vernet mot tilfeldig behandling, retten til å bli hørt, retten til å uttale seg i saker som gjelder en selv og så videre.

Kjell Standal: «Prinsipper om rettssikkerhet»

Hører jeg noen barn i rommet ved siden av krangle om noe, og ett av dem begynner å gråte eller skrike, kan jeg gå inn til dem. Måten jeg går inn i rommet på, de første ordene jeg sier og måten jeg sier dem på, vil bety mye for hvordan barna oppfatter meg, og for hva som vil skje videre.

Kommer jeg inn med rask gange, går rett mot ett av barna og sier med streng stemme at «nå må du slutte å lage problemer!», vil jeg lett provosere fram en negativ reaksjon og gjøre barna både aggressive og usikre. Jeg så jo ikke hva som skjedde, og likevel kommer jeg inn, peker på en jeg kanskje tror har gjort noe, og bruker en kjeftete tone. Dette kan lett skape utrygghet og frykt, og jeg ødelegger muligheten til å komme i dialog med barna og skape en situasjon der vi kan lære noe. Jeg viser altså fram en måte å opptre på som barna lett kan ta med seg videre til andre situasjoner, slik at de oppfører seg på samme måten overfor andre barn eller voksne.

En annen måte å håndtere den samme situasjonen på, er å gå inn til barna på en roligere måte, sette meg ned foran dem og si at «nå hørte jeg at det var en som gråt eller ble sint, og jeg lurer på hva som skjedde. Kan dere fortelle meg det?». Selv om jeg får flere ulike svar fra barna på hva som skjedde, er jeg nå nærmere en dialog, og jeg får mer informasjon fra barna enn jeg vil få i det første eksempelet. Jeg signaliserer med tonefallet og kroppsspråket mitt at jeg er her for å hjelpe og ikke for å dømme noen eller kjefte. Om jeg ikke har sett hva som skjedde i utgangspunktet, kan jeg si at «ok, jeg hører at dere sier ulike ting om hva som skjedde. Jeg så ikke hva som skjedde, men det er noen regler som gjelder for alle. Det er ikke lov å ta ting fra andre, og det er ikke lov å slå. Det gjelder for deg og deg og for meg. Om vi vil ha noe den andre har, må vi spørre om lov og vente på tur».

Jeg har da hørt på alle parter, og vi har repetert noen enkle basisregler som ofte skaper konflikter når de ikke blir fulgt. Om dette skjer stadig vekk, for eksempel mellom to eller flere barn, kan vi følge tettere med på dem og være mer i nærheten av leken deres for å bedre kunne veilede og hjelpe dem. Om vi da også jobber med å etablere en positiv relasjon til barna, hvor vi tydelig viser at vi er der for å hjelpe, og ikke for å kjefte eller dømme noen, er vi i en bedre posisjon til å hjelpe dem med å lære nye og bedre måter å samhandle og løse konflikter på.

 

Utfordringer til deg

Oppgaver