Fagstoff

Fattigdom og bærekraftig utvikling

Publisert: 16.02.2011, Oppdatert: 16.12.2015

Fattig mann i USA. Foto.  Hvert sjette sekund dør et barn som resultat av fattigdom.1 Verdensbanken opererer med en fattigdomsgrense på 1 USD per dag (i 1990), eller justert for kjøpekraft 1,25 USD per dag. I 2015 levde ca. 14 % av alle mennesker i verden i absolutt fattigdom. Det tilsvarer 836 millioner mennesker! I denne artikkelen får du lære om internasjonal fattigdom, og du får lære om hva som kan gjøres for å løse problemet. Du får også et innblikk i de miljømessige kostnadene ved å føre verdens fattige ut av nøden.

vann fra springenDet er ikke alle som er så heldige å få rent vann i springen hjemme. Å sikre rent vann for alle hører under tusenårsmål nr. 7.

 

rismarker i KinaRent vann handler ikke bare om drikkevann. Også folks levebrød, som jordbruk, er avhengig av vannforsyninger. Her fra en rismark i Kina.
Fotograf: John Isaac

 

forurensing, KinaKina har greid å trekke millioner av mennesker ut av fattigdom gjennom industrialisering, men ikke uten konsekvenser. Kina sliter med høy luftforurensing, tørke og vannmangel.
Fotograf: Kristoffer Rønneberg

 

Vil du vite mer?

FNs tusenårsmål

 

Temasider: FNs tusenårsmål – RORG-samarbeidet

 

Bekjempelse av fattigdom

 

Tiltak mot internasjonal fattigdom – tusenårsmålene

Før år 2000 satte verdens toppledere seg ned i FNs hovedkvarter i New York for å finne tiltak som kan løse fattigdomsproblemet på lengre sikt. De formulerte «tusenårsmålene», som skulle nås innen 2015. Alle de 189 landene som var representert, skrev under på erklæringen.

Vi kan grovt dele tusenårsmålene inn i tre grupper: 1) de målene som retter seg mot forbedring av den forventede levealderen, 2) de målene som retter seg mot å forbedre et lands utdanningsnivå, og 3) de målene som retter seg mot forbedring av et lands bruttonasjonalprodukt (BNP). Dette henger sammen med FNs Human Development Index (HDI), som er en årlig levekårsundersøkelse i alle verdens land. Tusenårsmålene henger sammen, og de retter seg mot å forbedre levekårene og bekjempe verdens fattigdom.

fattige barnFramtiden for barn i fattige land ser i dag lysere ut enn den gjorde da arbeidet med tusenårsmålene startet i år 2000.
Fotograf: Zoriah
 

  1. Utrydde ekstrem fattigdom og sult
  2. Sikre utdanning for alle
  3. Styrke kvinners stilling
  4. Redusere barnedødelighet
  5. Redusere svangerskapsrelatert dødelighet
  6. Stoppe spredning av hiv/aids, malaria og andre dødelige sykdommer
  7. Sikre en miljømessig bærekraftig utvikling
  8. Bygge et globalt partnerskap for utvikling

Det unike med tusenårsmålene er at de er konkrete og målbare. I tillegg er det den største helhetlige satsingen i menneskehetens historie i kampen mot fattigdom. Alle landene som skrev under på erklæringen, har innarbeidet målene i sitt lands politikk.
Erklæringen ble underskrevet i 2000. Nå burde vi kunne måle forbedringen. Kan vi det? Er verden blitt bedre å leve i etter at erklæringen ble underskrevet?

Har vi nådd tusenårsmålene?

Framgangen innenfor de forskjellige tusenårsmålene har vært ujevn. De viktigste og mest omfattende forbedringene finner vi i Kina og India. Men vi kan ikke si sikkert at forbedringene kommer av den politiske intensjonen i tusenårsmålene. India og Kina var allerede inne i en sterk positiv vekst før tusenårsmålene ble satt opp. Det som likevel er viktig å merke seg, er at forandringene først og fremst har grunnlag i politiske avgjørelser. Til sjuende og sist er det et lands politikk som i størst grad bestemmer om innbyggerne er fattige eller ikke.

Det er ikke alltid slik at det er de økonomiske kostnadene med å nå tusenårsmålene som er det mest problematiske. I India og Kina har kampen mot fattigdom resultert i en miljømessig katastrofe. Den raske industrialiseringen i disse landene er i ferd med å ødelegge et av de viktigste delmålene for tusenårsmål nr. 7, målet om rent vann for alle.

I tabellen nedenfor kan vi se hvordan utviklingen har vært i forhold til absolutt fattigdom.

tabell fattigdomMennesker som lever på mindre enn $ 1,25 om dagen, 1990, 2011 og 2015 (i prosent).
Opphavsmann: FN

Hva kostet det å nå tusenårsmålene?

Et av de viktigste målene var å sikre en miljømessig bærekraftig utvikling, noe som blant annet innebærer å halvere antallet mennesker som ikke har tilgang til rent vann. Prislappen på dette målet var 10 milliarder USD. Det kan synes som et høyt beløp, men i realiteten tilsvarer det mindre enn seks dagers militærutgifter på verdensbasis, eller mindre enn en tredel av det som brukes på mineralvann på flaske i den rike delen av verden i løpet av et år.

Hvorfor var rent vann viktig i sammenheng med fattigdom? Bare hvert fjerde menneske i utviklingsland har tilgang til en eller annen form for sanitærsystem (toalett, avløp fra husholdningen osv.). Mennesker som bor i områder uten rent vann og sanitæranlegg, er utsatt for en ekstrem helsefare på grunn av sykdommer som diaré, kolera og hepatitt. I tillegg til helsefaren handler tilgang til vann også om produksjon av livsnødvendige varer. Både jordbruk, skogbruk, fiske og industri er avhengig av stabile vannkilder. De som mister levebrødet, har heller ikke mulighet til å sende barna sine på skole eller på annen måte forbedre sin egen hverdag. Et av de viktigste tusenårsmålene var dermed å gi en større del verdens befolkning tilgang til rent drikkevann innen 2015.

De mest utfordrende og dyreste av tusenårsmålene var de som rettet seg mot å øke et lands BNP (se delmål under målene 1, 7 og 8). Vi har sett hvordan Kina klarte å trekke 174 millioner mennesker ut av absolutt fattigdom gjennom en kraftig industrialisering. Kostnadene har vært enorme!

På 50 år har Kina gått fra å være en av nasjonene med moderat økologisk fotavtrykk til å bli den nest største forbrukeren av verdens ressurser. Kina var i 2015 det landet i verden som slapp ut mest klimagasser. Landet sliter i tillegg med høy luftforurensing, tørke og vannmangel, som har sitt utspring i den globale oppvarmingen. Hvis vi da noterer oss at det i 2015 fortsatt var 278 millioner mennesker i Kina som lever under den absolutte fattigdomsgrensen, og at det i tillegg på landsbygda fortsatt bor 800 millioner mennesker som forventer en kraftig økning av levestandarden, kan vi selv tenke oss konsekvensene. Kinas økonomiske utvikling har vært enorm, men uten en bærekraftig utvikling vil en fremtidig økning av Kinas velstand skape en miljømessig katastrofe. 300 millioner kinesere var i 2015 uten rent drikkevann. 700 millioner kinesere drikker forurenset vann som ligger under standarden til Verdens helseorganisasjon (WHO). 90 % av grunnvannet er forurenset, og i 80 % av Kinas elver er fisken forgiftet som følge av industriforurensingen.

Hvordan kan vi da trekke verdens fattige ut av den bunnløse nøden uten at verden kastes inn i en like bunnløs miljø- og ressurskrise?

Bærekraftig utvikling

I 1987 la Brundtlandkommisjonen fram sin sluttrapport. Rapporten fikk navnet Vår felles framtid, og den kan sies å ha forandret vår måte å tenke på når det gjelder miljøspørsmål og fattigdomsproblematikk. Bærekraftig utvikling ble med ett et begrep på alles lepper.

Bærekraftig utvikling binder sammen vår tenkning om miljø, økonomi og sosial utvikling, og begrepet beskriver en samfunnsutvikling som møter dagens behov uten å ødelegge muligheten for at kommende generasjoner skal få oppfylt sine behov. Fattigdomsproblemer og miljøproblemer må ses i sammenheng. Rapporten fra Brundtlandkommisjonen argumenterer for at kortsiktige økonomiske hensyn må vike plass for langsiktige miljøhensyn.

Kina står i en nøkkelposisjon i forhold til bærekraftig utvikling. Landets vareeksport til Vesten gjør Kina i stand til å trekke millioner ut av absolutt fattigdom. Indirekte blir de rike landene i Vesten ansvarlig for en stor del av det kinesiske økologiske fotavtrykket. Det er altså den internasjonale verdenshandelen som kan bidra til å løfte de fattige over fattigdomsgrensen. 20 % av verdens befolkning forbruker 80 % av ressursene. Den desidert største delen av verdens forbruk av ressurser skjer i Vesten. Dermed er det de rike landene som er nøkkelen til fortsatt bærekraftig utvikling, og til løsning av fattigdomsproblematikken. Det er derfor utviklingslandene nå ber om «trade, not aid!».

Det er ikke den totale mengden av verdens ressurser som er hovedproblemet. Det er fordelingen av ressursene og fordelingen av forbruket. Det hele er altså et politisk spørsmål. Til sjuende og sist er det våre handlinger og politiske avgjørelser i den vestlige del av verden som definerer hvem som skal være fattig, og hvem som skal være rik.