Fagstoff

Målmerker 2

Publisert: 02.02.2011 (09:01), Oppdatert: 11.08.2014 (20:53)

Bilde av Unn RøynelandUnn Røyneland 

Unn Røyneland er språkforsker og arbeider ved Universitetet i Oslo. Hun er fagpersonen i NDLA sine videoer om norsk talemål.

Målmerker

Målmerker er språklige trekk som kjennetegner talemålet i en bestemt del av landet. I videofilmen "Norske målmerker del 2" nedenfor får du en introduksjon til disse målmerkene:

  • apokope
  • infinitivending
  • personlig pronomen i første person
  • bløte konsonanter


Når du har sett filmen, bør du lese fagteksten. Den gir deg mer detaljert informasjon.

Se filmen:

 

6. Apokope

Apokope kaller språkforskerne det når lyder og stavinger i slutten av ord blir "hogd av": å spell, å søng, appokop, gutan. Apokope finner vi i Trøndelag og Nordland. Aller sterkest virker den i Salten-området i Nordland: "E sku' te Fausk' o' kjøp' kak' førr ei kron", kan det hete der.

Kart som viser dialektområda med ulik infinitivending

Klikk på kartet for å få sett det i større format. 

 

Det som er vesentlig her, er at du kan kjenne igjen infinitivsendingene når du hører dem, og at du kan bruke kartet til å avgjøre hvor dialekten kan være fra.

7. Infinitivsendingen

Infinitivsendingen er et sentralt målmerke i tradisjonell dialektforskning. Infinitiven er grunnformen av verbet, det vil si den formen vi kan sette å foran: å skrive, å lese, å regne. I norske dialekter kan disse infinitivene ha ulik form. Noen steder sier de å lese, i andre deler av landet heter det å lesa, å læs, å lassa eller å låsså.

 

Infinitiv på -e

I såkalte e-mål ender infinitiven alltid på -e: å vere, å sove, å skrive, å finne. E-mål finner vi blant annet på Sørlandet, på Nordvestlandet, i området rundt Bergen og i Troms og Finnmark. Også i standardtalemålet ender infinitiven på -e.

Infinitiv på -a

I noen dialekter ender alle infinitivene på -a: å vera, å vita, å skriva, å finna. Disse dialektene kaller vi også for a-mål. Vi finner dem på Vestlandet fra og med Indre Sogn og sørover til Kvinesdal/Lista i Vest-Agder.

Infinitiv uten ending

I mesteparten av Nordland fylke har alle infinitivene apokope, det vil si at endingen har falt bort. Her heter det å skriv, å læs, å lik, å kast, å bær, å vær.

Kløyvd infinitiv

I de fleste dialektene på Østlandet får éi gruppe verb -a i infinitiv, den andre får -e. Det heter for eksempel å væra, å leva, å veta, men å skrive, å finne, å kaste. Vi sier derfor at dialekten har kløyvd (todelt) infinitiv.

Kløyvd infinitiv og apokope

I Trøndelag har vi også et system med kløyvd infinitiv. Her får den ene verbgruppa -a eller å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. Den andre gruppa får apokope: å skriv, å finn, å kast.

Fordypning: Slik ble infinitiven kløyvd

Les litt

Ingen østlending som har kløyvd infinitiv i dialekten sin, kan forklare hvorfor han sier å væra og å komma, men ikke å skriva eller å kasta. Vi må faktisk gå helt tilbake til norrønt for å forklare fenomenet.

I norrønt endte alle infinitivene på -a. Men i dag er det altså slik at noen dialekter fortsatt har -a i infinitiv av alle verba, noen har gjennomgående -e og noen har gjennomgående apokope. Og så har vi dialektene på Austlandet og i Trøndelag, der infinitiven er kløyvd.

Dialektene på Østlandet

Vi ser først på østlandsdialektene. De verba som her fremdeles har a-ending, hadde i norrønt omtrent like sterkt trykk på begge stavingene. Vi kaller dem derfor også for jamvektsord. A-en i endingen ble bevart nettopp fordi endestavingen også hadde trykk. Eksempler på slike jamvektsord er å væra, å lesa, å sova, å kom(m)a.

I den verbgruppa som i dag har infinitiv på -e, lå trykket alt i norrønt bare på den første stavingen. Endestavingen var trykklett. Vi kaller disse verba for overvektsord. Den trykklette endestavingen fikk en mer "slapp" uttale, og vokalen gikk over fra a til e: å vaske, å skrive, å kaste.

Trøndersk

I Trøndelag har vi også kløyvd infinitiv. Jamvektsorda ender her på -a eller : å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. I tillegg har de trønderske dialektene apokope. Apokopen rammer overvektsorda, som mister endingen sin: å skriv, å finn, å kast. .skjul

Les mer

Ingen østlending som har kløyvd infinitiv i dialekten sin, kan forklare hvorfor han sier å væra og å komma, men ikke å skriva eller å kasta. Vi må gå helt tilbake til norrøn tid for å forklare fenomenet. Men vi har også bruk for noen kunnskaper om stavinger og trykkplassering i ord i moderne norsk.

Orda i det norske språket kan bestå av én eller flere stavinger. I alle orda er det likevel bare én staving som får trykk, mens de andre stavingene er trykksvake: å like,  å forbruke,  å oppmuntre, å kaste. I moderne norsk er dessuten alle trykksterke stavingene lange, det vil si at de enten har lang vokal (å līke, å forbrūke), eller mer enn én konsonant etter vokalen (å oppmuntre, å kaste). De trykksvake stavingene er korte.

I norrønt var systemet noe mer innfløkt. Her kunne trykksterke stavinger være enten lange eller korte. Korte var de når de hadde kort vokal med bare én etterfølgende konsonant: vĭta, lěsa, věra. De korte trykksterke stavingene "veide" mindre enn de lange, og de hadde derfor heller ikke like sterkt trykk. Dette fikk konsekvenser for talemålsutviklingen på Østlandet og i Trøndelag. Vi ser først på østlandsdialektene.

Dialektene på Østlandet

I norrønt endte alle infinitivene på -a, men i østlandsdialektene har bare de verba beholdt a-endingen som i norrønt hadde kort rotstaving. I disse orda var trykket nokså jevnt fordelt mellom rotstavingen og endestavingen. Derfor kaller vi dem også jamvektsord. A-en i endestavingen ble bevart nettopp fordi stavingen hadde noe trykk. Eksempler på slike jamvektsord er å vera, å lesa, å sova

I de verba som i dag har infinitiv på -e, var rotstavingen lang allerede i norrønt, mens endestavingen var kort. Vi kaller disse verba for overvektsord fordi rotstavingen "veide" klart tyngre enn endestavingen.  Den trykklette endestavingen fikk en mer "slapp" uttale, og vokalen gikk over fra a til e: å vaske, å skrive, å kaste.

Trøndersk

I Trøndelag gikk utviklingen enda lenger: Også her ble infinitiven kløyvd, men i tillegg virket apokopen på overvektsorda slik at de mistet den trykklette endingen sin helt: å skriv, å finn, å kast. Apokopen rammet ikke jamvektsorda fordi endestavingene i disse orda hadde trykk. De var ikke så utsatt for "avhogging" som de trykklette stavingene i overvektsorda.

Jamvektsorda i trøndersk ender på -a , noen steder på  : å værra, å levva, å vetta; å vårrå, å låvvå, å våttå. Vokalen i rotstavingen er mer eller mindre "smittet" av vokalen i endestavingen ( å vera > å værra, å vårrå). Dette fenomenet kaller vi jamning på fagspråket. Også jamningen henger sammen med at begge stavingene i ordet hadde trykk. Slik kunne de lettere påvirke hverandre.

skjul

 

8. Personlig pronomen

Det personlige pronomenet i første person entall har en rekke ulike former i dialektene. Derfor fungerer det godt som målmerke.
I østlandsområdet heter pronomenet je eller , med forma jei i byene. I Molde og i Romsdalstraktene heter det i. Men den mest utbredte formen er e, eg, æ eller æg.

I flertall heter det vi i store deler av landet. Men på Sørvestlandet, på Sørlandet og i Telemark bruker folk me eller mi. Og nord i Gudbrandsdalen og i et par kommuner på Sunnmøre heter det faktisk oss! Som vanlig skiller de store byene seg ut: Både i Bergen og Kristiansand sier de vi.

9. Bløte konsonanter

Dialektkart som viser hvor i landet folk har bløte konsonanter i talemålet sitt.Dialektkart bløte konsonanter  

Bløte konsonanter

Langs kyststripa fra Arendal i øst til Karmøy i vest har de "harde" konsonantene p,t og k blitt til b,d,og g etter lang vokal.  I Kristiansand heter det ei blødkage, ei gade, ei pibe.

Denne konsonantovergangen finner vi også i Danmark, og det er nærliggende å tro at fenomenet er importert derfra, siden vi bare finner det i et avgrenset område mot Skagerrak-kysten. I motsetning til skarre-r er bløte konsonanter et målmerke som er på retur.

Logo Dialektxperten

 

På nettstedet DialektXperten finner du tretti målprøver fra ulike deler av landet. Disse kan du analysere ved hjelp av en interaktiv dialektnøkkel.

I DialektXperten kan du dessuten lese om enda flere målmerker enn dem vi har presentert på NDLA-sidene.

Relatert innhold

Dekker delvis