Fagstoff

Twitterterrorist eller bare frustrert?

Publisert: 01.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Mediestemmer

 

Sven Egil Omdal

 

Sven Egil Omdal er redaktør i Stavanger Aftenblad og kjent som forfatter av spalten Medieblikk i flere norske aviser.

 

Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

Av Sven Egil Omdal

Paul Chambers forsto lite da fem politifolk plutselig sto på døren, forlangte å få ransake huset og PC-en hans, og tok ham med til et åtte timer langt avhør. Han forsto enda mindre da han fikk høre anklagen: Twitter-terrorisme.

Noen dager tidligere hadde han sittet frustrert og lei på flyplassen utenfor Doncaster i England. Han var på vei til Nord-Irland for å treffe en kvinne han hadde truffet på nettet, men nå så det ut til at litt snø satte en effektiv stopper for romansen. Irritert logget han seg inn på Twitter og skrev: ”Skitt! Robin Hood Lufthavn stengt. Dere har en drøy uke på å få fikset denne skitten, ellers sprenger jeg hele flyplassen i lufta.”

Noen dager senere så en ansatt på flyplassen tweeten og varslet politiet. Opprinnelig vurderte påtalemakten å sikte Chambers for terrorisme, men endte til slutt med å tiltale ham etter en lov som forbyr ”uanstendige, obskøne eller truende” meldinger via et offentlig nettverk. Dommeren ville ikke høre på argumenter om at slike utbrudd er dagligdagse på Twitter og Facebook, og ikke noe man skal ta bokstavelig. Chambers fikk en bot på 3500 kroner og mistet jobben.

Dommen utløste øyeblikkelig et omfattende Twitter-opprør. Titusenvis av mennesker sendte samme melding som Chambers, og hengte på koden #IamSpartacus. I filmen om de romerske slavenes opprør for nesten 2100 år siden står alle fram og sier ”I am Spartacus” for å beskytte lederen. Politiet hadde ingen muligheter til å praktisere likhet for loven, de kunne ikke godt arrestere titusenvis av tvitrere.

Før vi klokker dette moderne slaveopprøret inn som teknologiens seier over sensur og gammeldagse lover, kan det være fornuftig å se hva som skjedde da Gareth Compton, en lokalpolitiker for det konservative partiet i Birmingham, formulerte sin aggresjon på samme måte. Han hadde hørt den muslimske britiske journalisten Yasmin Alibdai-Brown si på radio at hun tvilte på om noen britisk politiker er moralsk kvalifisert til å kommentere overgrep mot menneskerettighetene, inkludert steining av kvinner.

”Kan noen vennligst steine Yasmin Alibdai-Brown til døde? Jeg sier ingenting til Amnesty hvis ikke du gjør det. Det hadde faktisk vært en velsignelse,” skrev Compton. Det hjalp ikke at han raskt angret seg, fjernet tweeten og ba om unnskyldning. Han ble arrestert og siktet etter samme paragraf som Chambers.

Så hvor går grensen mellom uskyldige utblåsninger og hatkriminalitet? Det oppsto ikke noe digitalt slaveopprør etter arrestasjonen av Compton, og de fleste er takknemlige hvis politiet rykker ut raskt og effektivt når noen via Facebook truer med å gjennomføre en skolemassakre.

De sosiale mediene har skapt en ny form for kommunikasjon hvor vi opptrer privat i det offentlige rom. Paul Chambers hadde 1200 følgere på Twitter og regnet nok med at de tok spøken. Men tweetene er offentlige og søkbare. Allerede første gang de blir retweetet, sprer de seg til mennesker som ikke kjenner den opprinnelige opphavsmannen og vanskelig kan avgjøre om han bare er en frustrert elsker eller en potensiell terrorist.

Compton kunne lirt av seg den samme hatefulle replikken over en pint på stampuben og vært beskyttet av ytringsfriheten, men på Twitter og Facebook gjelder andre lover. En sint ungdom som oppdaterer profilen med en trussel om å skyte lærere og medelever, kan ikke forsvare seg med at han har en lukket profil.

Den såkalte krigen mot terror, en evig og uvinnelig krig mot en fiende som alltid vil endre seg, fører til stadig mer overvåking og innsnevring av de politiske frihetene. Skal vi ikke ende med at all opposisjon og alle frustrerte borgere sitter med knebel og håndjern, må samfunnsmakten lære seg å skille mellom alminnelig vrøvl og seriøse trusler mot menneskers liv og helse.