Fagstoff

Selvmord for åpent webkamera

Publisert: 01.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Sven Egil Omdal

 

Mediestemmer

 

Sven Egil Omdal er redaktør i Stavanger Aftenblad og kjent som forfatter av spalten Medieblikk i flere norske aviser.

 

Omdal er fast skribent for faget Medie- og informasjonskunnskap i NDLA.

 

Av Sven Egil Omdal

En stille oktoberkveld åpnet Marcus, en svensk ung gutt, en ny tråd på forumet Flashback. Der skrev han at han hadde tenkt å ta livet av seg foran et webkamera som var innstilt til å ta bilde hvert andre sekund. Det første svaret han fikk, var: ”Lykke til, da.” Andre mente at Marcus bare bløffet.

Kort tid etter var Marcus død. De som fulgte tråden, kunne se hvordan politi og ambulansepersonell tok seg inn i leiligheten og forgjeves forsøkte å bringe ham tilbake til livet. Noen minutter tidligere hadde de sett – bilde for bilde – at Marcus slett ikke bløffet.

Dagen etter demonstrerte svenske aviser hvor usikre journalistene er på sin egen yrkesetikk når noen velger den mest dramatiske løsningen. Aftonbladet, Sveriges største avis, skrev om selvmordet, men brukte ikke navn. Det samme gjorde Dagens Nyheter, den største abonnementsavisen, og Metro, den største gratisavisen. Svenska Dagbladet og Tidningarnas Telegrambyrå, som tilsvarer det norske NTB, valgte å fortie hendelsen, mens Expressen, den andre store løssalgsavisen, brukte både navn og bilde på førstesiden.

Da sønnen til daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i 1992 tok sitt eget liv, var det bare skandaleavisen SøndagSøndag som skrev at landets øverste politiske leder gjennomgikk kanskje det hardeste traumet et menneske kan oppleve; at et av barna tar livet av seg. Den gang var det god presseskikk.

13 år senere, i 2005, ble bestemmelsen om at selvmord som hovedregel ikke skal omtales, tatt ut av pressens Vær Varsom-plakat. Tabuene rundt selvmord var så svekket at regelen ikke lenger samsvarte med de generelle holdningene i samfunnet. Pårørende skrev i dødsannonsene at den døde hadde «valgt å gå fra oss» eller «orket ikke mer». Dødsårsaken ble omtalt i minnetaler og fortalt til bekjente. Også i pressen var det på tide å bryte tausheten. Mellom 500 og 600 mennesker dør for egen hånd i Norge hvert år, mellom 7000 og 9000 forsøker å ta livet av seg. Det enkelte selvmord er som oftest en privatsak, men summen av dem er et stort samfunnsproblem. Heretter skal journalistene bare ta hensyn til faren for smitteeffekt når de omtaler slike hendelser. Det skal utvises varsomhet i omtale av metode eller sted, for øvrig gjelder de vanlige reglene om respekt for et menneskes private sfære.

De aller fleste selvmordene har ingenting i mediene å gjøre. De hører hjemme i den private sfære, og som statistikk i en langt tøffere politisk debatt om hvordan vi kan styrke psykiatrien og redusere ensomheten i landet. Men noen få tilfeller; når en ettersøkt person blir funnet død, når en offentlig person tar livet av seg etter en skandale, når en av landets ledere blir satt ut av spill på grunn av et selvmord i nærmeste familie, eller når et selvmord skjer på en slik måte at det offentlige liv blir forstyrret, kan det være riktig å omtale hendelsen.

Det spesielle med selvmordet til Marcus var at det foregikk foran åpent webkamera, og at flere av dem som fulgte postene hans, utfordret ham til å gjøre alvor av trusselen. Svenske medier var usikre på hva de skulle gjøre, og valgte ulike løsninger. Expressen, som altså gikk lengst, hadde kontaktet de pårørende til Marcus og fått deres støtte til å identifisere ham. Avisens redaktør skriver i en blogg: ”Expressen har lenge hatt som policy ikke å rygge unna det vanskelige spørsmålet om selvmord ... fordi det er mye kunnskap å formidle, den som ser faresignalene hos en venn eller slektning kan slå alarm, og den som har opplevd et selvmord i sin nærhet kan søke støtte og trøst i å få vite at man ikke er alene.”

Men ingen av dem som så tråden, reagerte raskt nok til at Marcus ble reddet. Opptak av hans fortvilte vei ut av livet er senere blitt spredt på nettet som en slags grotesk underholdning. Noe som viser at selv den beste presseetikken er utilstrekkelig der hvor empatien mangler.