Fagstoff

Målmerker 1

Publisert: 27.01.2011 (11:20), Oppdatert: 08.07.2015 (14:33)

Hva er et målmerke?

Et målmerke er et språklig trekk som særmerker en dialekt. Dialektforskerne bruker slike felles kjennemerker for å å dele inn de norske dialektene i grupper. 

Det er vanlig med en firedeling av de norske dialektene:

  • østnorsk
  • vestnorsk
  • trøndersk
  •  nordnorsk

Kart som viser de fire dialektområdene i Norge. Illustrasjon.  

Vi skal nå se nærmere på i alt ni viktige målmerker. De første fem får du presentert på denne sida. Videoklippet er en introduksjon, mens fagteksten gir deg mer utdypende informasjon. Fagperson i videoklippet er Unn Røyneland, språkforsker ved Universitetet i Oslo.

Se filmen:

I denne filmen får du høre om

  • tonegang
  • tjukk l
  • skarre-r og rulle-r
  • palatalisering
  • nektingsadverbet ikke


Opphavsmann: Terranova Media

1. Tonegang

Vi kan også dele norske dialekter inn i to hovedgrupper med utgangspunkt i tonegang og trykkplassering.

 

Grovt sett regner vi da Østlandet og Trøndelag som østnorsk, mens Sørlandet, Vestlandet og Nord-Noreg blir regnet som vestnorsk.

Når vi snakker, holder vi ikke den samme tonehøyden hele tida. Tonen er snart lav, snart høy, og den kan stige eller falle. Setnings-melodien i vårt eget talemål er vi så vant med at vi ikke oppfatter den som melodi i det hele tatt. Men straks vi hører en dialekt med en annen tonegang, legger vi merke til den. Da sier vi gjerne at folk "synger" på dialekten sin. Men i utgangspunktet synger vi altså like mye alle sammen, bare på forskjellig vis.

Selv om vi lett kan høre forskjellene i ord- og setningsmelodi, kan det være vanskelig å forklare presist hva forskjellene består i. Vi skal her se på to fenomener som vi kan studere i enkeltord, nemlig ordmelodi og trykkplassering.

Les om ordmelodi og trykkplassering

Trykk

Når vi uttaler enkeltord eller setninger, får noen stavinger større vekt enn andre. Vi sier at disse stavingene får trykk, mens de andre stavingene er trykklette. Når et ord opptrer alene, får det alltid trykk. I en setning derimot er det bare de ordene som taleren framhever som viktige, som får trykk.

Ordmelodi

Tett sammen med trykk hører tonegangen, det vil si ordmelodien. I Norge har de fleste dialektene to ulike ordmelodier. Dette er til en viss grad en språklig luksus, for en kan godt gjøre seg forstått uten å beherske disse ordmelodiene. Men i noen tilfeller kan ordmelodien faktisk hjelpe oss å avgjøre hva et ord betyr. Se på disse eksemplene:

  • lyset – (å) lyse
  • bønder – bønner
  • gjenta – jenta


Dersom du bor i Oslo, vil du uttale disse ordparene slik som illustrasjonen nedenfor viser. (Punkt markerer at tonen er jevn, mens streken markerer at den er fallende. Plasseringen i rutene oppgir om tonen er høy eller lav.)

Tonelag østnorsk. Illustrasjon.Tonelag austnorsk       

Snakker du derimot Tromsø-mål, er tonegangen slik:

Tonelag vestnorsk. Illustrasjon.Tonelag vestnorsk  

I østnorsk uttaler en de trykktunge stavingene jevnt over med en lavere tone enn de trykklette. I vestnorsk er det motsatt: Der får de trykktunge stavingene en høyere tone enn de trykklette. Med utgangspunkt i dette kaller vi de østnorske dialektene for lavtonemål og de vestnorske dialektene for høytonemål.

Trykkplassering

I norsk er hovedregelen for trykkplassering at første staving i ordet skal ha trykk. Men det fins mange unntak. Blant annet har vi mange lånord i norsk som opphavlig har trykk på andre stavinger enn den første, for eksempel banan, bensin, sjokolade, stasjon, Ferrari. I vestnorske og i nordnorske dialekter er disse trykkforholdene stort sett bevart. Det samme gjelder for standard østnorsk, det bokmålsnære talemålet i Oslo-området.

På Østlandet ellers og i Trøndelag finner vi at trykket har blitt "fornorsket". Lånord får her konsekvent trykk på første staving, og uttalen følger med dette hovedregelen for uttalen av norske ord: banan, bensin, sjokolade, stasjon, Ferrari.

skjul

 

2. Tjukk l

Tjukk l er en spesiell lyd som ikke fins mange steder i verden. Den som har tjukk l i dialekten sin, kan derfor skryte på seg litt  eksklusivitet!

 

Dialektkart tjukk l. Illustrasjon.  Tjukk l 

Et annet viktig målmerke er såkalt tjukk l. Denne språklyden finner vi først og fremst i østnorske og trønderske dialekter. En regner med at lyden oppstod en gang på 1300-tallet. På den tida begynte folk å uttale i ord som garð og l-lyden i ord som dal på en ny måte.

Den tjukke l-en er strengt tatt ikke er noen l-lyd i det hele tatt, men en retrofleks, det vil si en lyd som vi uttaler ved å bøye tungespissen oppover og bakover. (Ordet retrofleks betyr "bakoverbøyd".) Når vi uttaler en tjukk l, bøyer vi tungespissen opp- og bakover, for så å gjøre et raskt slag med den framover.

På det meste av Østlandet og i Trøndelag har en tjukk l både av l og av rd i ord som bord,  jord, verda, bål, Ola, folk. I ytterkantene av området for tjukk l har en tjukk l bare av l, mens rd blir uttalt r. Tjukk l erstatter ikke vanlig l i alle sammenhenger. For eksempel har alle dialekter vanlig l i ord som begynner på l, samme om de ellers har tjukk l eller ikke: leite, liste, lur.

Mer om retroflekser

 

Ved siden av tjukk l fins det også andre tjukke lyder eller retroflekser. I østnorske, trønderske og nordnorske dialektar blir visse konsonantgrupper dratt sammen og uttalt med tungespissen bakover mot ganen. Det gjelder

  • r+s:    Lars, bursdag
  • r+t:     port, kart
  • r+d:    ferdig, gardin
  • r+l:     perle, dårleg
  • r+n:    jern, garn 
  • tjukk l+t:    gult, malt 


Disse retrofleksene har stort sett samme utbredelse som tjukk l. I tillegg finner vi retroflekser i hele Nord-Norge, også i de dialektene som ikke har tjukk l. (Men siden de ikke har tjukk l i Troms og Finnmark, har de heller ikke retrofleks i ord som gult, malt). I de dialektene som ikke har retroflekser, blir lydene uttalt hver for seg.

 

3. Skarre-r

Dialektkart skarre-r. Illustrasjon.Dialektkart skarre-r  

Skarre-r

 

En språklyd med en spennende historie:

Skarre-r på frammarsj 

Det er to måter å uttale r på, enten framme med tungespissen mot fortennene, eller bak i halsen. Den fremre lyden kaller vi rulle-r og den bakre skarre-r. Rulle-r-en er den opphavlige r-lyden i norsk, og den er fremdeles den mest utbredte.

Skarre-r-en kom trolig til landet på slutten av 1700-talet. Lyden har spredd seg kraftig siden den gangen, og i dag finner vi skarre-r i en sammenhengende stripe langs kysten fra Tvedestrand i sør til og med Florø på Nordvestlandet.

 

4. Palatalisering

Dialektkart palatalisering. Illustrasjon.Dialektkart palatalisering  Palatalisering

 

  • pálatum
    latin for "gane"
 

 

Palatalisering kaller vi det når en konsonant blir uttalt med j-farge. Du har kanskje hørt visa om "en mainn med hainnhuinn i bainn"? Denne visa er skrevet på trønderdialekt, og j-lyden i mainn, hainnhuinn og bainn kommer av at trønderne presser oversiden av tunga mot den harde ganen når de skal uttale nn. Denne delen av munnhulen heter palatum på fagspråket.

Det er ikke bare nn som får ein palatalisert uttale, men også ll, dd og tt: mannj, ballj, reddj, stuttj. (Det er mest vanlig å markere palatalisering med en etterstilt j.) Og som du kan se på kartet, er det heller ikke bare trøndere som palataliserer konsonanter.  Vi finner dette målmerket i så godt som hele området fra Nord-Norge og sørover til Sunnfjord og Mjøs-området.

 

5. Nektingsadverbet "ikke"

Fordjuping

Dialektxperten. Lenke.  


DialektXperten (ekstern)  inneholder 30 lytteprøver fra ulike deler av landet.

 

På dette nettstedet kan du også lese om enda flere målmerker.

En annen god dialektmarkør er nektingsadverbet "ikke". Ordet blir uttalt ganske ulikt i de forskjellige delene av landet:

 

  • Formen ikkje gjelder for hele Vestlandet og for Sørlandet utenom Kristiansand.
  • Ikkje heter det også i Nord-Norge med unntak av Finnmark.
  • I Finnmark sier de ikke.
  •  Formen ikke finner vi på Sørøstlandet, det vil si i Oslo-regionen og sørover på begge sider av Oslofjorden. Dessuten bruker en ikke i Kristiansand.  
  • Helt sør i Østfold er formen ente eller inte.
  • Rundt Mjøsa og i flatbygdene på Østlandet sier de itte.
  • I Trøndelagsfylkene og på Nordmøre heter det itj.