Fagstoff

Tale og skrift

Publisert: 26.01.2011 (14:01), Oppdatert: 01.08.2016 (08:53)

To ulike kommunikasjonsformer

Tale og skrift er våre viktigste former for kommunikasjon. Felles for dem begge er at vi bruker ord for å kommunisere. Men en skriftlig tekst er som oftest et gjennomarbeidet, ferdig produkt, mens en samtale er en prosess der teksten blir til mens vi snakker.

Teksten blir til mens vi snakker!

Uformell samtale mellom venner. Foto.   

Muntlig kommunikasjon

  • verbal kommunikasjon
    kommunikasjon ved hjelp av ord

Samtalen er den kommunikasjonsformen vi lærer først. Den er dialogisk, det vil si at vi kan gi hverandre tilbakemeldinger underveis. Derfor trenger vi ikke alltid uttrykke oss helt utfyllende og presist. Vi er heller ikke helt avhengig av ordene alene. Vi kan for eksempel peke på personer og gjenstander i nærheten, vi kan demonstrere en arbeidsprosess, og vi kan bruke kroppsspråket – blikk, ansiktsuttrykk og gester – for å klargjøre hva vi mener. Vi utnytter med andre ord her-og-nå-situasjonen eller konteksten.

Skriftlig kommunikasjon 

Skriftspråket tillater oss å kommunisere uavhengig av tid og sted. Vi kan kjøpe ei bok i bokhandelen og ta den med på stranda for å lese den der. Vil vi ikke lese boka straks, kan vi sette den i bokhylla og ta den fram igjen senere. Skrift er kommunikasjon på boks, teksten er gjort holdbar. Ulempen med denne "konserveringsmetoden" er at skriveren mister den direkte kontakten med leseren. Vi sier derfor at skriftlig kommunikasjon er monologisk. Vi må uttrykke oss presist og utfyllende når vi skriver, nettopp fordi vi ikke kan gi leseren tilbakemelding underveis.

Språk og identitet

Tidligere la mange om talemålet sitt når de flyttet til Oslo. Her forteller Frida Buschmann om hvordan det var å flytte til Oslo som 17-åring:

 

Nordlending i Oslo (ekstern)

 

Mer enn et verktøy

Skriftspråket må vi lære på skolen, mens talemålet så å si kommer av seg selv. Vi lærer det omtrent fra vi er født, og vi har det felles med familie, venner og med alle som bor på samme sted som oss. Derfor oppfatter vi talespråket ikke bare som et verktøy for kommunikasjon, men som en viktig del av identiteten vår. Talemålet forteller hvem vi er.

Normering

Med skriftspråket forholder det seg annerledes. Vi kan godt ha en personlig stil når vi skriver, men vi er innstilt på at vi må følge felles normer for hvordan ord skal skrives og bøyes. Vi kan ikke uten videre skrive som vi snakker, utenom i personlige sjangrer som sms-er, blogginnlegg eller Facebook-meldinger.

Skriftlig-muntlig?

Hvorfor har det blitt populært å skrive SMS-meldinger på dialekt?

 

Bruker dialekt i sms (ekstern)

 

En fast norm for skriftspråket har klare praktiske fordeler. Vi kan blant annet lese og forstå tekster mye raskere dersom ordene alltid blir stavet likt. Når alle følger den samme skriftnormen, unngår vi at skrivemåten kommer i veien for forståelsen og kommunikasjonen.

Samtidig er det viktig at det ikke er så stor avstand mellom talemål og skriftspråk at skriftspråket kjennes fremmed og vanskelig å bruke. Da dansk var skriftspråk i Norge, slet de fleste med å skrive korrekt, for rettskrivningen samsvarte ikke med norsk uttale. Også  ordforråd og formverk var til dels nokså forskjellige frå norsk talemål.

Dialektbruk i media

Ingerid Stenvold og Einar Lunde. Foto. Ingerid Stenvold og Einar Lunde

Nyhetsankeret Ingerid Stenvold i Dagsrevyen leser nyheter på Målselv-dialekt. Her ser du henne sammen med Einar Lunde.

 

Normer for skrift, men ikke for tale

I Norge har vi i dag to offisielle målformer eller skriftnormaler: bokmål og nynorsk. Talemålet derimot er vi ikke så opptatt av å normalisere. Her i landet har vi kultur for å bruke dialekten vår, og selv om vi snakker ulikt, forstår vi hverandre stort sett godt. En sørlending kommuniserer fint med en finnmarking, til tross for at de to bor mer enn to tusen kilometer unna hverandre.

Det er først og fremst scenespråket som har blitt normert i Norge. Dessuten har NRK brukt normert talemål i helt siden institusjonen ble grunnlagt i 1933. Men dette bildet har forandret seg sterkt: I dag er det helt vanlig med dialekt også i radio og fjernsyn. Til og med i Dagsrevyen kan vi nå av og til få nyhetene presentert på dialekt.