Fagstoff

1:1?

Publisert: 16.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Kart

Et kart med 1:1-forhold er en framstilling eller speiling av omverdenen, men det er en speiling der alle elementer kan spores direkte tilbake til denne omverdenen. Et slags kriterium ved de fleste saktekster er at innholdet i dem på samme måte skal vise til noe virkelig, noe som har hendt eller er sagt, og som den som leser teksten skal kunne kontrollere om stemmer eller ikke.

_________________________________________________________________________________

Et slikt 1:1-forhold har vi ikke til fiksjonstekster. Der er det nettopp det oppdiktede som danner hovedinnholdet i teksten. Det vi leser om trenger ikke ha hendt, og selv om mange fiksjonstekster prøver å framstå som realistiske, legger de ofte fram historier som trolig aldri kan skje. Slike normer faller helt igjennom i saktekster, og i de tilfellene det faktisk skjer, blir teksten regnet for å være juks, bedrag og mer eller mindre ubrukelig. 

Mye av den kunnskapen vi tilegner oss om verden kommer til oss gjennom tekster. Det innebærer også at kunnskapen kommer til oss gjennom den måten andre serverer oss den på – vi leser alt i avisen som om det er sant. Fortelleren i litterære tekster som vi har sett på ovenfor, viser oss at det finnes ulike typer fortellere og ulike måter å fortelle på. Valg av fortellemåte får også til dels store konsekvenser for vår måte å forstå teksten på.

En personal forteller vil som regel legge fram et nokså ensporet syn på det som har hendt, en autoral forteller har i noen tilfeller ikke tilgang til de ulike personenes meninger og tanker om det som skjer. Er fortelleren dramatisert – har han selv opplevd det han forteller om, eller er han udramatisert – står han utenfor hovedhandlingen? Er han i det hele tatt pålitelig? Kan vi egentlig stole på det han sier?

Selv om fiksjonslitteratur på mange måter skiller seg fra saktekster, har de det til felles at også saktekster handler om å legge fram noe som har hendt og at det i hovedsak blir gjort av en fortellerstemme.

Det innebærer blant annet at det må gjøres et utvalg. Alt kan ikke fortelles, men gjennom en lengre prosess må den som skal legge fram historien velge ut sider ved handlingsforløpet som på best mulig måte tjener det som skal fortelles. At forfatteren har gjort et utvalg, er noe leseren må være bevisst på.

På den måten blir både fiksjonsteksten og sakteksten en subjektiv fortelling som på ulike måter er farget av den som legger fortellingen fram. Både når vi leser fiksjonstekster og saktekster, bør vi derfor prøve å finne fram til den implisitte forfatteren. Dersom vi klarer å gjøre greie for denne, kan vi også bli mer bevisst over hvilken sannhet og hvilke verdier som råder i teksten.

Som leser er dette viktig å tenke over av to årsaker:

1) I hvilken grad kan vi rekne med at sakteksten gir oss hele sannheten?

2) Kan fiksjonstekster også si oss noe sant?

Mellom fiksjonstekster og saktekster går det i utgangspunktet et viktig skille i spørsmålet om hva som er virkelig og hva som er oppdiktet, men som vi har sett på her, kan dette skillet diskuteres, og ofte er det en uklar grense mellom de to.

I fiksjonstekster er naturlig å tenke på valg av forteller som et resultat av forfatterens ønske om å oppnå en gitt effekt i teksten. Fortellertypen i slike tekster kan vi derfor se på som et virkemiddel.

Når det gjelder saktekster, er den tradisjonelle normen at disse skal formidle et hovedsyn som er avsenderens eget. Vi forventer også at innholdet skal være sant, og ofte at det også skal være objektivt. Fortellemåten som er brukt i saktekster kan likevel styre teksten i andre retninger. 

 

Oppgaver

Praktisk stoff

Relatert innhold

Kjernestoff