Fagstoff

Personal forteller

Publisert: 11.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Dramatikk

Som en motsetning til den autorale fortelleren som står utenfor handlingen, kan vi sette opp den personale fortellertypen. Denne kan enklest kjennes igjen på bruken av personlig pronomen som ”jeg” i omtalen av seg selv.

________________________________________________________________________________

Siden det også finnes eksempel på autorale fortellere som bruker personlig pronomen om seg selv, må vi også slå fast at en personal forteller selv er med i handlingen, han er altså en del av det det blir fortalt om. Det betyr likevel ikke at han trenger være en hovedperson, han kan godt være en bi-person og mindre sentral i historien, eller han være redusert til å være bare et ”vitne” til det det blir fortalt om.

Frode Gryttens novelle "Eg blir her, eg drar ikkje" fra novellesamlingen med samme navn inneholder eksempel på en slik fortellertype: 

”Eg går fram i baugen på ferja. Det luktar tang og sjø. Eg går ikkje ned i salongen, orkar ikkje. Eg blir ståande ute på dekk”.1 

Her ser vi at den som forteller og den det blir fortalt om, er en og samme person. I dette tilfellet er fortelleren også den sentrale personen i handlingen. På den måten får vi også bedre kjennskap til hva og hvorledes denne tenker og føler. Synsvinkelen er lagt til denne fortelleren, og det er denne vinkelen leseren også må rette seg etter. I dette tilfellet er den som forteller også deltakende i hendingene det blir fortalt om. Da sier vi at fortelleren er dramatisert.

modell  

Men fortelleren kan også være udramatisert – da er han ikke en del av det fortalte.

I skriftlige fiksjonstekster står en fritt til å velge mellom autoral og personal forteller. Det gjør en for så vidt også i fiksjonsfilmer, men generelt kan vi si at autorale fortellere er mest vanlig her. Ett unntak fra dette kan vi se i Robert Montgomerys filmatisering av Raymond Chandlers roman Lady in the Lake.

I denne filmen følger vi hovedpersonen Philip Marlowe trolig så tett som det lar seg gjøre. Seeren ser, hører og til en viss grad opplever det samme som hovedpersonen. Også tankene hans får vi kjennskap til.

Vi kan ikke sette opp regler for når det skal brukes autoral forteller og når det skal brukes personal forteller. Det som er viktig å tenke på er at valg av forteller får nokså store konsekvenser for teksten og ikke minst for dem som skal lese den. Vi får for eksempel et tettere forhold til og et mer personlig innblikk i personene om vi velger en fortellertype, og i noen fortellinger er nettopp det et viktig poeng. I tekster som for eksempel tar opp nære og intime temaer kan en personal forteller legge fram opplysninger og fange stemninger som en autoral forteller ikke uten videre kan. I mange tekster foregår også hovedhandlingen på et indre plan – i sjelelivet til personene. Også i slike tekster vil en personal forteller ha en fordel.

En autoral forteller gir derimot teksten et mer dokumentarisk preg og framstår som objektiv. Han er også ofte åpnere for leseren – det er færre føringer i teksten, og i større grad blir det opp til hver enkelt leser å danne seg et bilde av personene.

Skjemaet nedenfor oppsummerer forskjellen mellom de to formene for forteller.

Fortellertype

Deltar i historien

Pronomen/tiltale

Forhold til det fortalte

Eksempel

Autoral

   Nei

  3.pers: han, de... eller  særnavn Objektivt"Guten gikk for å opne, men bråstansa då han kom ut på glasverandaen."

Personal

   Ja 1.pers: jeg, min... Subjektivt"Eg går ikkje ned i salongen, orkar ikkje."
Relatert innhold

Kjernestoff