Fagstoff

Den episke ursituasjonen

Publisert: 02.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Gammel mann

Hva er det ved fortellingen som gjør at den er så ofte brukt? Litteraturforskeren Paul Ricoeur har sagt det slik: ”Vi kommuniserer med utgangspunkt i våre egne liv, som i seg selv ligner en fortelling med en begynnelse, en midte og en slutt".

Selv om livet ofte starter litt mer dramatisk enn de fleste fortellingene, kan vi se klare paralleller til fortellingen. Det starter uten at vi vet så mye om hva som skal skje – vi må introduseres for alt rundt oss og vi må lære å kjenne de personene som er nær oss.

Etter hvert utvikler vi oss – vi setter oss kanskje noen mål med livet, og gjennom store deler av livet jobber vi for å nærme oss dette målet. Trolig opplever vi hindringer og farer på veien. De valgene vi har tatt tidligere får konsekvenser for oss senere, men som regel når vi målet i voksen alder, og kan bruke alderdommen til å se tilbake på livet og det vi har opplevd og kanskje konkludere med at det var et godt liv.

På samme måte er det med fortellingen. Den "presenterer en hendelseskjede der virkning følger årsak, og som er plassert i tid og rom"1:11.

Som et eksempel på denne definisjonen, trekker Lothe til det vi kan kalle den minimale fortellingen: "Jon var lykkeleg, så såg han Peter, som eit resultat, var han ulykkeleg."2:11–12.

Her har vi altså å gjøre med en hendelse som er plassert i tid og der det er en sammenheng mellom årsak og virkning. Videre kan vi si at vi har å gjøre med en overgang – fra en lykkelig tilstand til en ulykkelig tilstand. Slike overganger er også vanlige i fortellinger.

I motsetning til f. eks. filmer og skuespill der handlinger skjer "her og nå" og i hovedsak i scenisk framstilling, er historien i fortellende tekster alltid fortidig – det blir i hovedsak referert til hendelser som allerede har hendt og hendelsene er avsluttet. På samme måte kan vi si at vi ikke kan fortelle om et helt liv før det er ferdig levd. Som mottakere er vi altså ikke øyenvitner til det som skjer. Det innebærer at noen må fortelle det til oss. Denne noen kaller vi i fortellerteorien for fortelleren. På mange måter kan vi tenke oss fortelleren som et øyenvitne som formidler det han har sett videre til en tilhører eller en leser.

Så langt kan vi derfor si at for at en fortelling skal kunne eksistere, må både en tilbakelagt hendelse og en forteller av denne hendelsen være på plass.

Til slutt må vi spørre oss: Hvorfor skal vi fortelle? Det mest åpenbare svaret på det spørsmålet er at vi forteller for å dele disse hendelsene med noen. I kommunikasjonsteorien kaller vi denne noen for mottaker, og dette svarer til det vi i fortellerteorien kaller tilhører eller leser.

Med det har vi presentert de delene som inngår i det vi kaller den episke ursituasjonen. Det er en betegnelse for den situasjonen som er mest grunnleggende i formidlingen av en fortelling. To personer sitter sammen. Den ene forteller om noe som har hendt. Den andre hører på. Denne situasjonen inneholder altså tre elementer: 

En forteller

En eller flere tilbakelagte hendelser

En tilhører

 

 

to menn samlet ved bål  Walter Benjamin mente at kjedsomhet var det viktigste vilkåret for fortellingen. I det tradisjonelle bondesamfunnet måtte arbeidet avsluttes når mørkret seg på. Folk samlet seg rundt de få lyskildene de hadde, og for å få tiden til å gå, kunne fortellingen være et tidsfordriv. Har vi det samme forholdet til det å fortelle i dag? Hva har forandret seg? 

 

I møte med romaner, noveller og andre fortellende tekster, er denne fortelleren som regel ikke like synlig som det vi kan tenke oss han er i den episke ursituasjonen. I en skriftlig tekst blir nemlig fortelleren selv en del av teksten. Da kan det være vanskeligere å slå fast hvem som er forteller og hva som er det fortalte. Det finnes også ulike fortellertyper, og ikke alle er like pålitelige.

Også oppbyggingen av historien og måten denne blir fortalt på varierer mye fra tekst til tekst. Selv om vi ofte ser igjen det samme mønsteret bygd opp etter årsak og virkning, finnes det et utall måter å legge dette fram på.

Til sist kan vi også si at det finnes et utall forskjellige lesere, og i stor grad må historien legges fram på en måte som passer den aktuelle leseren.