Fagstoff

Barokken og affektlæren

Publisert: 16.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Barokken

I barokken på 1600-tallet blir man opptatt av at musikken har en mening. Tonene betyr noe, og musikk kan uttrykke bestemte følelser og stemninger. Dette kom til uttrykk i det som ble kalt affektlæren. Ordet affekt kommer fra latin og betyr sinnstilstand.

_______________________________________________________________________________

Affektlæren var en teori for hvilke tonearter og melodisprang som uttrykte hvilke følelser. Gikk melodilinjen oppover, kunne den uttrykke glede, gikk den nedover, kunne den uttrykke sorg. I operaen Dido og Aeneas av den engelske barokkkomponisten Henry Purcell finner vi den kjente "Didos klage" med stadig fallende melodilinjer, både i sangen og i basslinjen. Disse skal uttrykke Didos sorg over å se Aeneas reise fra henne. Etter dette faller hun død om. 

Sarah Connolly

Bruk av sprang i en melodilinje kunne skape spenning, og til visse sprang var det knyttet bestemte følelser. Et kjent sprang er det som har fått navnet ”djevelen” i musikken, som er en forstørret kvart, også kalt en tritonus. Dette intervallet blir brukt i mange musikkverk, for eksempel i innledningen til sangen ”Maria” fra musikalen West Side Story. Du kan lese mer om tritonus i denne Wikipedia-artikkelen, og her finner du også flere eksempler på hvor dette intervallet er brukt.

Affektlæren er på mange måter musikkens svar på retorikken: Både affektlæren og retorikken har som mål å vekke bestemte affekter eller følelser hos mottakeren. Musikkestetikeren Johan Mattheson fant de retoriske fasene i musikken. Når komponisten skulle lage et musikkverk, måtte han gjennom de samme fasene som forfatteren som skulle bygge opp en tale. 

I tillegg måtte komponisten ha psykologisk innsikt. Han måtte ”føle” publikum og lage musikk slik at alle opplevde noe spesielt. Melodien måtte være lett, tydelig, melodiøs og elskverdig. Mattheson framhevet også forskjellen mellom dur og moll: Dur står for det lystige og frekke, moll for det vemodige og sarte1:170-171.