Fagstoff

Intensjonalitet

Publisert: 15.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Inspeksjon

I forbindelse med de tre hovedretningene i litteraturteorien som vi har sett på, ser vi at det finnes ulike meninger om hvilke sider ved verket en skal legge vekt på i lesingen og arbeidet med teksten. På mange måter er dette et spørsmål om hvor en skal finne meningen med teksten – er det i forfatteren, er det i konteksten eller er det i teksten selv?

______________________________________________________________________________

Denne diskusjonen viser at vi som mennesker har et ønske om å finne mening i de tekstene vi møter. Hvis vi litt generelt sier at "alt er tekst", sier vi også at vi som mennesker ønsker å finne mening i alt vi ser og opplever. Vi vil med andre ord finne ut hva som er intensjonen med det vi leser. Vi sier at bevisstheten vår er intensjonell – vi prøver å tillegge det vi opplever en mening.

Hvis vi skal lese et verk eller se en film med sympatiske eller symptomale lesebriller, vil det være lett å gå seg vill på veien mot dette målet. Hva kan vi si sikkert om forfatteren? Har vi egentlig tilgang til de indre tankene hans? Har vi sikre kilder på hvordan samfunnet var på den tiden da teksten ble produsert?

Slike spørsmål har fått mange litteraturforskere til å velge den objektiverende lesemåten som sin hovedmetode. I stedet for å holde seg til usikre kilder og moment i tekstarbeidet, velger en i stedet å holde seg til det en faktisk leser og som en kan ta stilling til uten påvirkning fra andre.

Særlig innenfor nykritikken representert ved forskere som Beardsley , ser en på forfatterintensjonen som en fallgruve. I 1946 lanserte han omgrepet ”den intensjonelle feilslutning” som sier at ”forfatterens hensikt med det han eller hun skriver er forskningen uvedkommende (…)”1:100.

I stedet ser nykritikken og andre retninger innenfor den objektiverende lesemåten verket som et selvstendig objekt som både må leses og tolkes på egne premisser.

Når vi leser en tekst eller ser på et maleri, vil ønsket vårt om finne mening favne om hele teksten eller hele bildet, og kanskje er det slik vi må oppfatte verket også: Vi kan ikke ta bort en eneste detalj uten å endre på meningen.

Kunstverket må vi altså se på som et samlet estetisk tegn. På samme måte som det bare skal små endringer til for å endre tegnet G til tegnet C og dermed endre meningen i det vi skriver, skal det også bare små endringer til for å endre meningen i et kunstverk.

Relatert innhold