Fagstoff

Fire argumentasjonsformer: Syllogisme, entymem, induksjon og eksempel

Publisert: 02.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Argument

Det å ha en god argumentasjon er viktig, uansett sak. God argumentasjon er som regel basert på at vi får påstandene våre til å virke logiske, sannsynlige og ideelt sett helt vanntette – vi skal på alle måter kunne vise at de stemmer.

Det er ikke alltid vi kan legge fram et argument som ikke kan motbevises, men vi kan likevel få det til å virke sannsynlig. Her skal vi se på fire former for retorisk argumentasjon.

Syllogisme

Syllogisme er en slutning som er bygd opp av tre utsagn: to premisser og en konklusjon (Bakken 2009:46). Målet for argumentasjonen er selvsagt å vise at konklusjonen vår stemmer og er sann, men for å gjøre dette bruker vi altså to premisser – et generelt og et spesielt, som skal underbygge denne konklusjonen.

La oss se på et eksempel:

Geir vil overbevise vennen sin Lars om at han har feber, og argumenterer på denne måten:

- Generelt premiss: Alle som har feber, svetter.

- Spesielt premiss: Jeg (Geir) svetter.

- Konklusjon: Jeg har feber.

En slik argumentasjon er logisk og grundig. Det er også lett å slå fast om konklusjonen er holdbar, eller om den kan motbevises, men det er en nokså tungvint og tidkrevende måte å argumentere på. Av og til vil en slik syllogisme også bygge på premisser som det er lett å motbevise.

Entymem

Entymemet er en form for argumentasjon som utelater ett av premissene, og ofte er det det generelle premisset som blir utelatt.

Det kan være flere grunner til å velge entymemet i steden for syllogismen. Ofte er for eksempel det generelle premisset noe alle er enige i, og det ligger gjerne implisitt i det spesielle premisset og i konklusjonen. Vi kan derfor spare tid på å utelate det.

Andre ganger velger vi å utelate et premiss fordi vi vet at det ikke er holdbart, eller at det lett kan motbevises. Ved å utelate premisset skjuler vi en del av argumentasjonen og skjermer oss på den måten lettere for kritikk og motargumenter.

I nyttårstalen 1. januar 2009 sier Jens Stoltenberg at "vi trapper nå opp vår humanitære bistand til de nødlidende i Gaza". Dette er et entymem som har utelatt et premiss – nemlig at Norge allerede gir bistand til de lidende i Gaza. Ved å utelate dette premisset skjermer han seg til en viss grad fra kritikere som kanskje vil hevde at han ikke har gjort nok for disse. Du kan lese hele talen her:

Vi må tørre å håpe, nyttårstalen til Jens Stoltenberg 1.1.2009.

Om vi for eksempel ser at noen svetter, kan vi trekke den slutningen at vedkommende har feber. Dette kan være en sannsynlig slutning, men den er ikke nødvendigvis sann. Et premiss som må ligge til grunn for at denne slutningen skal være sann, er at ”alle som svetter har feber”. Det kan vi være enige om at ikke stemmer. Slutningen er likevel sannsynlig.

Gjennom å utelate et slikt ledd, kan en få mottakeren med seg på konklusjoner som kanskje ikke ville blitt godtatt dersom de ble uttalt eksplisitt.

Induksjon

Induksjon er en form for argumentasjon som trekker slutninger på grunnlag av en rekke spesifikke opplysninger, og gjør disse gjeldende for en mer generell påstand (Bakken 2009:48).

Vi kan for eksempel se at planten vi har i stua, har grønne blader, det samme har planten på kjøkkenet og plantene vi har i hagen. Ut fra dette kan vi trekke en slutning som sier at alle planter har grønne blader. 

Dette kan være en sannsynlig påstand, men argumentasjonen – de tre spesifikke bevisene vi har samlet inn – er et tynt grunnlag.

Induksjonen vil selvsagt bli styrket av flere spesifikke bevis, men vi kan aldri være 100 % sikre på at vi ikke finner et bevis som sier det motsatte. Induksjon som argumentasjonsform er ganske uvanlig i politikk og samfunnsliv.

Eksempel

I stedet kan vi bruke eksemplet. Dette er et virkemiddel som vi bruker i nær sagt alle sammenhenger, og som regel vil et eksempel styrke utsagnene våre. Gjennom eksemplet kan vi vise at det vi sier, faktisk kan være sant. Det betyr likevel ikke at det behøver å være sant. 

Den vanligste formen for eksempel er de historiske eksemplene. Disse viser til noe som faktisk har skjedd. Men vi kan også dikte opp eksempler, det vi gjerne kaller fabler og lignelser. En fabel har som regel ikke den samme styrken som et historisk eksempel, men siden den er ”spesialtilpasset”, kan den ofte illustrere poenget bedre.

Lignelser, slik vi finner dem i for eksempel Bibelen og innenfor filosofien, er også eksempler på slike fabler. De er ikke sanne forstått som at de faktisk har skjedd, men de gjør likevel poenget tydelig for mottakerne.

Eksemplet fungerer på den måten at det trekker fram ett eller noen få eksempler og gjør disse gyldige for en mer generell konklusjon.

Tenk deg for eksempel at du en gang for to år siden spiste fiskeboller i hvit saus. Dette likte du ikke smaken av, og har nå gjort det til en slags generell regel og nekter å prøve det igjen: ”Jeg har smakt fiskeboller før. Det er ikke godt.”

 

Oppgave

Jens StoltenbergJens Stoltenberg holder nyttårstale  

Finn eksempler på argumentasjonsformene vi har drøftet i Stoltenbergs nyttårstale her

Relatert innhold

Kjernestoff