Fagstoff

Det litterære

Publisert: 02.02.2011, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Bøker

Gjennom slik nærlesing vil en vise hva som er det spesifikt litterære i teksten – altså vise hvorledes teksten skiller seg fra både hverdagsspråk og andre former for språk vi bruker utenfor den litterære sfæren.

_____________________________________________________________________________

I forbindelse med nyhistorismen pekte vi på at litteratur bare kan leses i sammenheng med historien, og at litteraturen har en mening først når vi ser denne sammenhengen. Nykritikken insisterer på at det litterære verket ”bare eksisterer i seg selv” (Johan Fjord Jensen). Et slikt fokus på teksten i seg selv retter fokuset mot det spesifikt litterære, og for en litteraturteoretiker er det vanskelig å se bort fra denne siden av litteraturen.

Det er særlig to feilgrep i litteraturteorien nykritikken vil til livs. Det første feilgrepet er det intensjonale feilgrepet. Det innebærer at verkets mening blir forvekslet med forfatterens mening. Å komme fram til hva forfatteren har ment med teksten, er både unødvendig, uønsket og umulig. Verket kan fungere helt fint på egen hånd, det fjerner dessuten leseren fra det som er viktig – nemlig det litterære, og vi kan aldri vite om forfatteren faktisk har fått til å skrive inn sine egne meninger i teksten.

Det andre feilgrepet er det affektive feilgrepet. Fordi nykritikken først og fremst ser etter de litterære kvalitetene i verket, er det viktig å ikke blande inn leserens følelser eller affekter i lesingen. Selv om leseren kan oppleve en stemning eller følelser i møte med verket, er dette noe som vil variere fra person til person, og som altså ikke kan brukes til å si noe sikkert og vitenskapelig om selve verket.

Relatert innhold