Fagstoff

Nyhistorisme: Litteratur og diskurs

Publisert: 09.12.2010, Oppdatert: 04.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Samfunn

Som vi så i forbindelse med diskursanalysen, tenker en seg at nær sagt alle tekster viser spor av det samfunnet eller den kulturen teksten er produsert i. Denne ideen bygger også nyhistorismen på, og ser på litteratur og samfunn som en helhet – litterære tekster kan ikke forstås fullt ut uten å se dem i forhold til diskursen de er en del av.

Et av tegnene på dette er, ifølge nyhistorismen, intertekstualiteten og allusjonene som vi finner i nær sagt alle tekster.

Retningen oppstod i USA på 1980-tallet, og hadde som en felles idé at alle verk blir påvirket av samfunnet de blir skrevet i.

Intertekstualitet handler om å låne fra andre tekster, eller å spille på tematikk og meningsinnhold i andre tekster. Ideelt sett vil slik intertekstualitet utvide meningen i verket som benytter seg av dette grepet.

Det er ulike meninger om all intertekstualitet er ubevisst – altså om forfatteren selv har hatt andre tekster i tankene når han har skrevet, eller om intertekstualitet er noe vi ikke kan unngå og at mer eller mindre alle tekster har referanser til andre tekster.

Grunnleggeren av "nyhistorismen"Stephen Greenblatt: Grunnleggeren av begrepet "nyhistorisme"
Forfatter: Wikipedia

Nyhistorismen som litterær teori baserer seg på ideen om at alle tekster inneholder spor av andre tekster. Med det utvidede tekstbegrepet i bakhodet ser vi at det litterære verket i så fall kan romme svært mye. Vi kan f.eks. tenke oss at et litterært verk kan si oss noe om rettssystemet, om økonomien, religionen, om forholdet mellom mann og kvinne for å trekke fram noen eksempel.

Nyhistorismen endrer slik sett lesingen til å ikke bare gjelde den litterære teksten, men også tiden og samfunnet den er skrevet i. Litterære tekster låner og viser til elementer fra mange andre tekster som inngår i den same diskursen. På den måten blir det et uløselig band mellom tekst og historie.

Et resultat av et slikt syn er at også samfunn og historie er noe vi bare har tilgang til gjennom tekst. Dette synet er det egentlig vanskelig å være uenig i – kunnskapen vi har om vår egen historie får vi i hovedsak servert gjennom skriftlige, muntlige og sammensatte tekster. Innenfor nyhistoristisk tenking blir da også alle mulige tekster sett på som litterære.

Med tanke på hva vi som lesere godtar når vi leser skjønnlitterære tekster, minner nyhistorismen oss også om hvor viktig det er å være kritisk til det vi leser og de tekstene vi tilegner oss kunnskap fra.

Nyhistorismen åpner også opp for interessen for andre tekster enn dem som vanligvis inngår i kanonen vår. En kanon er en samling av tekster som blir oppfattet som særskilt gode i en gitt kultur. Når tekstens viktigste rolle er å si oss noe om samfunn og historie, vil gjerne andre kvaliteter enn de vi verdsetter til vanlig gjøre seg gjeldende.

Dette åpner opp for en kanondebatt. Som regel har en slik kanon grunnlaget sitt i litterære kriterier – de er kort fortalt godt skrevet, men en nyhistoristisk tilnærming åpner for andre kanonlister med andre kriterier til grunn.

  
Relatert innhold

Generelt