Fagstoff

Popdesign

Publisert: 20.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

iPhonebilde av Andy Warhol kunstverkMarilyn Mornroe kunstverk av Andy Warhol. 

På mange måter startet det med musikk. Gjennom en rekke forelesninger på 1950-tallet oppfordret den amerikanske komponisten John Cage kunstnere til å rive ned det skillet han mente fantes mellom kunsten og livet. Selv gjorde han det ved å benytte opptak av vanlige gatelyder i sine komposisjoner. Bildekunstnere som Andy Warhol, som sjokkerte med å male nøyaktige kopier av suppebokser fra Campbell, Roy Lichtenstein, som gjenskapte enkelttegninger fra billige tegneseriehefter i kjempeformat, og den svenske skulptøren Claes Oldenburgs monumenter av dagligdagse gjenstander i sterkt overdimensjonerte størrelser.

Reaksjon mot den gode smak

På samme måte som popkunsten var en reaksjon mot den gode smak i kunsten, var popdesign en reaksjon mot det som tidligere var blitt anerkjent som god design. Den nye popdesignen avviste de verdiene som god design var bygget på. Gjennom sine materialvalg ville designerne demonstrere nye verdier. Gjenbruksmøbler av papp og oppblåsbare plastikkstoler var eksempler på dette. Ordet ’pop’ er en kortform for populær, som betyr folkelig, vanlig og avholdt. Rasjoneringen i etterkrigstida var over, og vi beveget oss fra et markedssystem der produsentene hadde bestemt hvordan varene skulle se ut, til et forbrukersamfunn der makten ble flyttet til konsumentene. Popdesignen er karakterisert ved sin bruk av kraftige farger, ekspressive former, syntetiske materialer og en helt ny bruk- og kast-mentalitet.

Popdesign - collagePopdesign med sine kraftige farger, syntetiske materialer og gjenbruk.  

På 1960-tallet kom også fjernsynet, idéstrømningene ble langt mer internasjonale, enten det var Elvis Presley eller Cliff Richard, The Beatles eller The Rolling Stones som var de største favorittene. Og det hele var stort sett en del av et stort ungdomsopprør, der foreldregenerasjonen stod måpende og beskuet det hele. Midt i denne bevegelsen åpnet to britiske klesdesignere hver sine forretninger i London. Mary Quant etablerte Bazaar i King’s Road i 1955. Det ble en øyeblikkelig suksess, der hvite plastikkrager som kunne pynte opp svarte antrekk og svarte sokker i starten var de mest populære artiklene. Quant var misfornøyd med varetilbudet, og startet sin egen systue. Hun er først og fremst kjent for å ha lansert miniskjørtet, og til det mangefargete og mønstrete strømpebukser. Det skal imidlertid sies at Andre Courrèges hevder å ha ”funnet opp” miniskjørtet først, og Cristobal Balenciaga vil ta æren for strømpebuksene.

"His Clothes"

John Stephen kom til London som attenåring fra Glasgow og startet etter noen år klesbutikken ”His Clothes”. I 1959 flyttet forretningen til Carnaby Street, og seks år seinere hadde han åtte forretninger i strøket og ble titulert ”kongen av Carnaby Street”. Lista over suksessfulle lanseringer er lang: Først med bukser som hang på hoftekammen, så med skjorter med blomstermønster i sterke farger, deretter mini-kilt for menn, så omfangsrike slengbukser i cordfløyel, deretter bomulls-T-skjorter i Aertex, androgyne dobbeltkneppede jakker og fargerike kaftaner inspirert fra Midtøsten.

Hårmote

Elvis Presley på forsiden av bladet, Photoplay. Stilikonet Elvis Presley.På slutten av 1950-årene kom den britiske frisøren Vidal Sassoon med en helt ny klippeteknikk, og blankt velfrisert kort hår ble mote. Elvis Presley sørget for at vi fikk en hel ungdomsgenerasjon av gutter med fett hår, tilbakestrøket og innsmurt med brylkrem, og med en liten ”bølge” foran. Jentene satte opp håret i hestehale. Det ble også etter hvert vanlig å tupere håret i såter, slik at det fikk en enorm masse. Den iranske dronning Farah Diba var et forbilde. Midt i 1960-årene introduserte Beatles lang pannelugg for gutter, og på samme måten som hippiebevegelsens langhårete menn, ble frisyren et synlig tegn på at en tok avstand fra samtidas rådende – kortklipte – verdinormer.

Arkitektur og interiørdesign

Innen arkitektur og interiørdesign var det særlig de to italienske miljøene rundt Archizoom og Superstudio som gjorde seg gjeldende. Begge ble etablert i Firenze i 1966. Archizoom tegnet en rekke møbler og annet interiør, men er mest kjent for sitt storslåtte prosjekt ”No-Stop-City”, som er en av de mest radikale modellene noen gang utarbeidet for det framtidige bysamfunnet, uten grenser, med kunstig belysning og air-condition. Et av medlemmene i gruppa, Andrea Branzi skrev dette om prosjektet: ”Den virkelige revolusjon i radikal arkitektur er gjennombruddet for kitsch; for massekulturelt forbruk, pop art og et kommersielt industrielt språk. Det er hele tanken med å radikalisere den industrielle komponenten av moderne arkitektur til det ekstreme.” Også etter Superstudio finnes det møbler produsert av Zanotta. De er designet i sterke, geometriske former, og er dekket med såkalt ABET plastlaminat som vanligvis blir assosiert med billige kaféer fra 1950-tallet. En serie med bord, benker og stoler under navnet Quaderna, må sees på som et ironisk utslag av at gruppa på slutten av 1970-tallet var politisk desillusjonert. Ellers benyttet Superstudio seg mye av fotomontasjer, skisser og filmer for å vise fram sin visjon av en ny anti-design.

 Plast var et materiale som ble mye brukt i Pop kunsten når det kom til interiør. 

Zanotta produserte også det som kanskje står som det fremste møbelikonet fra 1960-tallet, ”Blow Chair” tegnet av Jonathan De Pas, Donato Durbino, Paolo Lamazzi og Carlo Scolari i 1967. Det var ikke bare materialet, PVC, som plasserte stolen i sentrum av popdesignen. Også dens oppblåsbare, foranderlige og forgjengelige form var typisk. Stolen ble produsert i en rekke varianter med ulike farger. Gjennomsiktigheten, lettheten og luftigheten protesterer mot det tunge og etablerte. Finske Eero Aarnios ”Ball Chair” (1966), ”Pastil Chair” (1967) og ”Bubble Chair” (1968) er også blitt stående som varige eksempler på god møbeldesign fra 1960-tallet. Den fremste skandinaviske representanten for popdesign innen møbelproduksjon er nok likevel danske Verner Panton. Spesielt kjent er hans sitte/liggemaskin ”Pantower” produsert av Herman Miller 1968-69, laget av fleksible polymere skummaterialer. Hans ”Panton Chair” støpt i et eneste stykke av plastikk, gikk i serieproduksjon i 1967. Et eksempel på bruk av det simpleste av alle materialer, papp, finner vi i Peter Murdochs barneromsmøbler produsert i USA av International Paper 1964-65. Nordmannen Terje Meyer tegnet et helt pappmøblement for Strongpack i Vestby i 1968.

Popdesign i Norge

I Norge tilhører popdesign 1970-tallet, og uttrykket er langt mindre outrert enn de internasjonale forbildene. En av møbeldesignerne var Sven Ivar Dysthe, som utviklet stolen ”Planet” i 1965, som med sin globusform var det første tegn på at popdesign hadde slått gjennom i Norge. Den glassfiberarmerte stablestolen ”Popcorn”, som ble tegnet til åpningen  Her kan du se den populærer saccosekken på denne tiden.  av Henie Onstads Kunstsenter i Bærum i 1968, er et annet eksempel på hans design. Sven Dysthe tok håndverksbrev som møbelsnekker før han tok industridesignerutdanning ved Royal College of Art i London. Og selv om det fleksible møbelet ”Saccosekken” i utgangspunktet ble designet i Italia, har det vært produsert i Norge av Sacco of Norway AS. Det var designertrioen Piero Gatti, Cesare Paolini og Franco Teodoro, som tegnet den. Det vågale sittemøbelet med trekk av vinyl, tekstil eller hud, ble først forsøkt fylt med vann, så med bitte små PVC-kuler og etter hvert isoporkuler. Det var møbelprodusenten Zanotta som først sendte den ut på markedet i 1969. ”Sacco” betyr rett og slett ”sekk” på italiensk.

På mange måter sprang popdesign ut av kunsten og uttrykket pop art. Utviklingen av de to retningene går parallelt. En kan si at pop art var en slags kunstaktivitet innenfor modernismen, mens popdesign er sterkt bundet til produksjonens kreative ferdigheter og muligheten til å produsere gjenstander i store serier. Vi regner derfor popdesign som en retning innen postmodernismen. Oppmerksomheten mot ungdomskulturens opprør og ønske om å nærme seg smaken til ’vanlige folk’ bidro til dette.

Relatert innhold