Fagstoff

Klassisisme

Publisert: 20.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Rekruten des JahresParis 1807  

Det har flere ganger i stilhistorien vært pekt tilbake mot greske og romerske stilidealer. Når vi snakker om klassisisme fra omkring 1750, har det en direkte sammenheng med de arkeologiske utgravningene i Pompeii og Herculaneum nær Napoli i Italia som startet i 1748. Vulkanen Vesuv hadde ved et utbrudd i år 79 begravd de to byene fullstendig i aske, og først nå kunne en ut fra funnene danne seg et tydelig bilde av dagliglivet i antikken. En ny vitenskap så dagens lys, nemlig arkeologien.

Louis-seize stilen

I Saint Denis' berømte kirker er gravene til flere århundrers kongelige. Her er monumentet over Ludvig 16. og Marie Antoinette,I Saint Denis' berømte kirker er gravene til flere århundrers kongelige. Her er monumentet over Ludvig 16. og Marie Antoinette, som ble halshugget etter revolusjonen i 1789.Men her må vi holde tunga rett i munnen, for det brukes en rekke forskjellige betegnelser på stilepokene fra 1770 til 1820. Først og fremst snakker vi om nyklassisismen fra 1770 til 1790.  I Frankrike heter denne Louis-seize-stilen etter Ludvig den 16., som var gift med den østerrikske prinsessen Marie Antoinette fra 1770 til de begge ble henrettet under den franske revolusjon i 1793. I Sverige kalles den første perioden med nyklassisisme for Gustaviansk stil, og den andre perioden for Karl Johan-stil, begge epoker oppkalt etter de regjerende svenske konger.

I 1790-årene snakker vi om direktoarstilen, som har fått sitt navn etter direktoriet i Frankrike fra 1795 til 1799. Denne programfaste og nøkterne stilen innen fransk kunstindustri utgjør overgangen til empirestilen, eller keiserstilen, som var fra 1800 til ca. 1820, og som har fått sitt navn etter keiserdømmet under Napoleon. Endelig kalles etterfølgeren av empireperioden i Tyskland for biedermeierstil, som var fra ca. 1820 til 1850. Dette begrepet er en sammenslåing av to tyske navn hentet fra et vittighetsblad: biedermann, som betyr besteborger og bummelmeyer, der bummel betyr ranglefant. For å gjøre forvirringen total, skal du vite at i Frankrike kalte man biedermeierstilen for Louis-Phillippe-stilen, og du skjønner trolig hvorfor.

Oppgjør med barokken og rokokkoen

For hele perioden gjaldt det at opplysningstidas fornuftsorientering førte til et oppgjør med de voldsomme formene i barokken og rokokkoen. I stedet vendte man seg til de klassiske formene fra antikken, og både kopierte og lot seg inspirere av disse. Dette ser en blant annet i ornamenter og klassisk motivbruk. Louis-seize-stilen er en overgangsstil mellom rokokkoen og empirestilen. Fortsatt er blomstermotivene mye i bruk, men de er blitt langt mer symmetriske. Samtidig blir det lagt til antikke motiver etter veggdekorasjoner i Pompeii som meanderborder, girlander, perlesnorer og vaser.

Da Napoleon ble keiser i 1804, brukte han de antikke forbildene med klar politisk bevissthet. Gjennom antikkens formspråk knyttet han en forbindelse mellom seg og romerrikets storhetstid. Med empirestilen forsvant sporene av rokokkoen helt, og linjene ble enklere og strengere. Da Napoleon tapte slaget ved Waterloo sommeren 1815, gikk Europa inn i et fredeligere århundre. Man kunne legge større vekt på lun hjemmehygge, og stilen som oppstod kalles biedermeier. Stuene ble nå lune og koselige, og langt rikere møblert enn empireperiodens rom.

Møblene

Møbeltypene har endret seg gjennom tidene. Nye behov og nye moter har skapt nye prinsipper og former i møbelkunsten. Middelalderens paller og langbenker ble på 1600- og 1700-tallet delvis erstattet av flyttbare stoler. Dette foregikk over lang tid, særlig kom det sent på bygdene i Norge. I middelalderen brukte man bordplater som ble hengt på veggen når de ikke var i bruk. Disse ble erstattet av bord som stod fremme bestandig. Kister er fremdeles i bruk mange steder, men skuffmøblene kom på 1700-tallet til å erstatte den tradisjonelle kista På 1800-tallet ble soveromsmøblene utviklet, og på dette bilde kan du se en seng, en stol og en kommode i mahogny.På 1800-tallet ble soveromsmøblene utviklet, og på dette bilde kan du se en seng, en stol og en kommode i mahogny fra klassesismen.som oppbevaringsmøbel. Himmelsenga stod i eldre tid ofte i oppholdsrommet, og hadde forheng som vern mot trekk og innsikt. Denne ble etter hvert erstattet av åpne senger som stod i egne soverom. På 1800-tallet ble soveromsmøblene utviklet. De kunne bestå av dobbeltsenger, to nattbord, toalettkommode og vaskeservant. På 1800-tallet utviklet også spisestuemøblementet seg, i hvert fall i de høyere sosiale lag. Her skulle alle møblene være enhetlige, utført i samme treslag og samme stil, enten det gjaldt bord, stoler, buffet eller dekketøyskap. Sofagruppen blir på 1800-tallet under empire og biedermeier også en samlende enhet med myke og behagelige sittemøbler. I England formet George Hepplewhite en nyklassisk stil etter designtradisjonen fra Chippendale. Konturene av stolryggen, som var gjennombrutt, formet Hepplewhite som omrisset av ei urne. Det var de engelske møblene som fikk størst innpass i Norge. Til de engelske mønstrene kunne norske håndverkere også bruke tresortene her hjemme, som bøk og bjørk. Biedermeier var overveiende en møbelstil. Den minner om den klassiske stilen, men er noe mykere i formene. Biedermeier var på en måte en reaksjon på den strenge og kjølige empire-stilen. Runde eller ovale bord ble foretrukket framfor firkantete, og disse ble heller båret av en dreid søyle på midten enn av fire bein, ett i hvert hjørne. I stedet for empirens messingbeslag ble nå selve treet utskåret. Møblene fikk svungne armlener og buet rygg som rundet seg bedre om kroppen. Materialet møblene ble laget av var i hovedsak mahogny, som ble beiset og polert.

Klær og frisyre

Særlig i kvinnenes klesdrakter og hår kan en under klassisismen se tydelig inspirasjon fra antikken. Kjolene ble lange og smale, var laget av tynn bomull og liknet draperingene i antikken. Endringene fra rokokko til empire er svært iøynefallende. Fra innsnørte liv og vide kjoler, falt kjolene nå rett ned fra en høy livlinje. Kjolene ble svært utringete, og hadde puffermer. Frisyren var liten og uten pudder. Håret kunne også bindes opp etter inspirasjon fra de greske kvinnene. På hodet brukte man kysehatt. Og kåpen ble for første gang tatt i bruk som ytterplagg på denne tida. Damenes biedermeierkjoler hadde ikke like stor utringning som empirekjolene, og beltet var senket til sin naturlige plass i livet. Kysehatten er karakteristisk for denne tida, og kvinnene brukte gjerne sjal eller cape med vide ermer. Skjørtelengden økte fram mot 1850, da krinolinen ble innført.

Klesstiler fra klassisismenKlesstiler fra klassisismen

Mennene forkastet knebuksene og begynte med langbukser, som matroser, soldater og bønder hadde gjort før dem. Det er ikke tilfeldig at de revolusjonære under den franske revolusjon blir kalt ”sansculotter”, som betyr ”uten knebukser”. Rokokkoens broderte frakker ble forkastet til fordel for en ensfarget snippkjole med tilhørende hvitt halsbånd. Også for menn forsvant parykkene, og litt uryddig hår og kinnskjegg kom på moten. Mange menn gjorde som Napoleon og etterliknet de romerske keiserne og senatorenes kortklipte frisyrer, og kjemmet håret framover. Fortsatt var det imidlertid mange menn som valgte å beholde håret langt, og de holdt det da gjerne sammen som tidligere i pudrete hestehaler. På hodet bar mennene en svart ”sylinder” som senere ble til flosshatt. I den urolige tida var det mange menn som bar uniformer, og til uniformsjakka hørte det lyse, trange bukser, skaftestøvler og en Napoleonshatt. I biedermeierstilen skulle herrene ha hvite eller grå benklær med stropp under foten. Frakk og en høy hatt hørte til. Mannsdrakten skulle være innsvinget i livet og ha en viss bredde over hoftene.

Til slutt et eksempel på typisk nyklassisk arkitektur i Norge: Det kongelige slott i Oslo, tegnet av Hans Ditlev Francis Linstow, bygd i perioden 1825-49, er et eksempel på norsk empire.

Det kongelige slott i OsloDet kongelige slott i Oslo 

Relatert innhold