Fagstoff

Gotisk stilhistorie

Publisert: 20.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Glassmalerier i Basilica de Saint-Denis i ParisGlassmalerier i Basilica de Saint-Denis i Paris. 

Betegnelsen ”gotisk” ble til i Italia under renessansen. Italienerne betraktet denne byggestilen som så barbarisk at den bare kunne tilskrives goterne, som plyndret Roma på 400-tallet. Etter hvert har ordet mistet sin nedsettende betydning, og går nå inn i stilhistorien som en betegnelse først og fremst på en kirkearkitektur som oppstod i Frankrike. Når mange bruker årstallet 1144 som starten på perioden, skyldes det innvielsen av St. Denis-kirken, som nå ligger i en forstad nord for Paris.

 

   St.Denis-kirken

Egentlig skyldtes den nye stilen en bygningsteknisk nyvinning. I St. Denis-kirken kombineres ribbehvelvet, som en kjenner tidligere fra normanniske kirker, med spissbuer, som en kjente blant annet fra den burgundiske klosterkirken i Cluny. Ved å kombinere ribbehvelv og spissbuer kunne byggmesteren til St.Denis-kirken befri veggene for sine vektbærende oppgaver, og disse kunne derfor åpnes med vinduer. Dette ga arbeid til en profesjon av blyglasshåndverkere. Det var det strålende lyset i St. Denis-katedralen som imponerte folk aller mest. 

By bilde og kirkekunst

Blyglasshåndverkerne hadde til å begynne med primært benyttet dype blå og røde glass. Fra omkring 1250 ble dette videreutviklet til en mer omfattende og variert fargebruk. De skulpturerte portalene ble større, og det fant sted en viss menneskeliggjøring av det religiøse materialet. Den store Josef-figuren på vestfronten av Reimskatedralen kan være et eksempel på hvordan verdslig eleganse gradvis kom til å prege kirkekunsten. Trondenes kirke ved Harstad er verdens nordligste steinkirke fra middelalderen, bygget omkring 1250, og har ei karakteristisk dør i spissbuestil.

Fasademaleriet blomstret også opp i byene. De var fargeglade og meget omhyggelig utført.  Av naturlige årsaker er det ikke mange spor av disse i dag, men en må forestille seg et bybilde der bygningene var malt i kraftige farger og med dekorasjoner i flere farger og med overmalte ornamenter. Som oftest ble fasademaleriet utført i freskoteknikk, som kalkmaleri eller i kalklimteknikk. Delene av fasadene kunne også være forgylte. Middelalderens malere framstilte selv sine farger av ulike råstoffer.

Gotisk design

I Gotikken brukte man tre i stedet for stein som bygningsmateriale, og taket i Westminster Hall er et eksempel på dette.I Gotikken brukte man tre i stedet for stein som bygningsmateriale, og taket i Westminster Hall er et eksempel på dette.På 1300-tallet oppnådde en virkningsfulle effekter ved å bruke tre i stedet for stein som bygningsmaterialer. Litt etter litt ble tre anerkjent som et selvstendig bygningsmateriale i Europa. Det ble bygd forseggjorte tak av tre, blant annet i Westminster Hall i London i 1390-årene. En kan si at utsmykking i tre kulminerte i gotikken med en utførelse når det gjaldt balanse og proporsjoner som vi aldri har sett maken til senere. Grovt sett kan gotisk design i tre deles i to grupper: Den geometriske med masverk i rutemønster og løvverksdesignen, hvor det ikke er spor av de mekaniske snirklene vi senere finner i renessansen. Den gotiske treskjæreren gjentok svært sjelden enkeltdetaljer i et mønster. Selv om hovedlinjene i et arbeid korresponderte, var alltid detaljene forskjellige.

Gotisk klesdrakt og hårfrisyre

Klesdraktene i perioden fra 1100 til 1500 har ikke noe spesielt “gotisk” ved seg. Både menn og kvinner brukte bleket undertøy formet som en tunika. De fleste menn bar i middelalderen en naturfarget tunika over dette som gikk til knærne. På beina hadde de lange strømper som ble holdt oppe med bånd. I Norden bar mennene noe som mer liknet bukser, som var pakket tett på beina med vevde bånd. Kvinnene hadde en lang tunika som gikk helt til anklene. Det ble populært å ha lange klokke-ermer og slep, slik at de andre lagene med kjortler en hadde på seg kom til syne. En stor mage skulle framheves, det var et tegn på velstand. På beina hadde både kvinner og menn sko og støvler sydd av lær. Det ble populært med ”snabelsko”. Jo høyere status, jo lengre ”snabel” på skoene fikk man ha. For både menn og kvinner, fattig og rik, ble kapper med hette et naturlig ytterplagg.   Det var vanlig at kvinnenes hår var flettet. Flettene kunne enten henge løst, eller de ble kunstferdig satt opp rundt hodet. Siden en sjelden vasket seg, kunne frisyren vare for lange perioder. Det kunne sette seg ulike insekter i håret, som gjerne ble børstet eller gredd ut. Hodeplagg med slør som liknet spir ble tatt i bruk, og man nappet hårlinja for å framheve den runde pannen. Mennene var kortklipte, men innen de høyere sosiale lag av befolkningen var det vanlig å bære parykk. Dette gjaldt både menn og kvinner.

Gotisk skrift

På et område er imidlertid den gotiske stilen blitt hengende igjen helt til våre dager, og det gjelder gotisk skrift. Denne skrifttypen ble utviklet ved franske klostre på 1100-tallet, og siden det var munkene som stod for bokproduksjonen for hånd, med fjærpenn og pensel, ble skriften også kalt munkeskrift. Gotisk skrift overlevde imidlertid boktrykkerkunsten. Da gullsmeden Johann Gutenberg trykket sin første bibel omkring 1450, var typene etterlikninger etter munkenes skrift.

Dyktige smeder

Det heter seg at Gutenberg var gullsmed, men på 1400-tallet var det nok en glidende overgang mellom det tradisjonelle smedfaget og dem som arbeidet med edlere metaller som gull og sølv. Alt som skulle formes av metall krevde dyktige smeder. Det gjaldt de tunge rustningene som både ridderne og deres hester bar, og det gjaldt sverd, økser og andre våpen. Likedan var det med alle jordbruksredskapene. Og ikke nok med det. Alt kjøkkenutstyr av metall måtte også smeden lage: gryter og panner, de kraftige metallkrokene som holdt grytene hengende i riktig høyde over ilden i grua. Han lagde også drikkebegre og brett i ulike former og størrelser. Til og med viktige bygningsdetaljer, som for eksempel dør- og vindushengere, ble produsert av smeden.

Funn fra norsk middelalder