Fagstoff

Fingeren

Publisert: 11.12.2013, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Moderne vandresagn

Fingeren er et eksempel på et moderne vandresagn som spiller på vår frykt for det ukjente, redselen for at det skal være noe der ute i mørket som vil oss vondt.

Mørk skog. Foto.  

 

Fingeren

Det var faren til Kim som fortalte oss om hjemturen fra hytta. Det var en sein høstkveld, og han var aleine i bilen. Regnet høljet ned mens han kjørte langs den lange Randsfjorden. Etter en stund måtte han tisse, og derfor kjørte han inn på en liten sidevei.

 

Da han stanset bilen, var det helt mørkt så langt han kunne se, derfor bestemte han seg for å la motoren gå på tomgang og ha lyset på. Han gikk inn i lyskjegla fra bilen og kneppet opp buksesmekken. Han hørte hvordan vinden røsket i greinene og regndråpene trommet mot biltaket, men han ble beroliget av den jevne duren fra bilmotoren. Den minnet ham om at han snart skulle reise videre mot lysere steder når han endelig var ferdig med Randsfjorden.

 

Mens han stod der i regnet, hørte han en ny lyd gjennom regnet og vinden. Det hørtes ut som om noen gikk i skogen; en kvist knakk. Han skvatt til, tok seg kraftig sammen og ropte ut i mørket: «Hallo, er det noen der?»

 

Tre ganger ropte han det samme mot grantrærne som veivet i den sterke vinden. Siste gangen la han til: «Hvis det er noen der, så kom fram i lyset slik at jeg kan se deg!» Ingenting skjedde.

 

Da han var ferdig, følte han seg med ett mye tøffere. «Det var nok bare vinden,» sa han til seg selv da han satte seg inn i bilen igjen. Men idet han skulle lukke bildøra, fikk han på nytt en uhyggelig følelse av at det var noen i nærheten. Han var sikker på at noe levende stirret på ham fra et sted utenfor lyskjegla. Han smelte igjen bildøra og gav full gass. Et forferdelig skrik skar gjennom natta, og han pustet ikke skikkelig ut før han kom til et sted som heter Brandbu.

 

Faren til Kim fortsatte med et rart smil: «Da jeg kjørte hjem over Hadeland, begynte jeg plutselig å le. At jeg kunne være så mørkredd, tenkte jeg oppgitt. For plutselig forstod jeg: Det skriket jeg hadde hørt da jeg smelte igjen døra, det var selvfølgelig mitt eget skrik. Jeg ble så flau over meg selv at da jeg svingte inn på Tokerudjordet, hadde jeg bestemt meg for å ikke fortelle det til noen.»

 

«Men det er en grunn til at jeg likevel forteller om det nå», fortsatte han nølende. «Da jeg hadde kjørt inn i garasjen, gått ut av bilen og tent på taklyset, oppdaget jeg noe på garasjegolvet, like ved bildøra. Det viste seg å være en blodig, avkuttet finger. Jeg så på bilen, og oppdaget helt ferske blodflekker langs kanten av døra ...»

 

Relatert innhold

Generelt