Fagstoff

Gammelstev

Publisert: 18.12.2013 (08:52)

Tone Krohn framfører et gammelstev. 

gutt og jente som danser folkedans  Gamle danseviser

Et stev består av en strofe med fire linjer og enderim. Det er vanlig å skille mellom gammelstev og nystev. I gammelstevet er det andre og fjerde linje som rimer på hverandre.

Gammelstevet er den eldste typen diktning med enderim vi kjenner til, både i Norge og i Norden forøvrig. De norrøne sagaene kaller gammelstevene for danzar, noe som forteller oss at de blei benyttet til å danse etter. Man regner med at disse fire-linjers strofene kom til Norden sammen med sangdansen. Vi finner liknende lyriske "enstrofere" mange steder rundt om i verden.

Sammenlikninger og språklige bilder

Stev 19 og 20 nedenfor er eksempler på noe som er typisk for gammelstev. Hendelser i naturen blir sammenliknet med en sjelsstemning. Dette kjennetegner all primitiv lyrikk. Tanken og refleksjonen hos dikteren har ikke kommet så langt at han kan gi følelsen alene en skarp og klar form; den må ha noe å støtte seg til, et speilbilde som kan samle og gjengi stemningene.

Kjærligheten mellom mann og kvinne sammenliknes med ”... som logjen i lauet brenn”. Her kan vi se for oss de gamle røykstuene, der ilden flammet kraftig opp når de kastet tørre løvkvister inn i grua.

Ordforklaringer

stabburshelle – steinhelle utenfor stabbursdøra
rakkje – hannhund, hannrev
hjuring – gjeter
fenår – småfe; sauer og geiter
hæ'e – harm, spott
tjonklæ'e – grove, stygge klær
tjon – stygge ting, noe å skamme seg over
tjeld – teppe, duk
frid – vakker
burmannshonn – horn med grov lyd
lilla – låte vakkert
geiteskyr – tjukk geitemelk
støylsbard – kant av setervold
hjala – rope med syngende tone
mjøll – løs og tørr snø
dros – høyverdig kvinne
drengjo/vengjo, dativ flertall
dreng – ugift mann; dyktig kar
brurine (av brur) – bruden og brudepikene hennes, eller flere bruder
ringsko – sko hesten på alle fire beina (vanligvis gikk de uskodde)
mungåt – øl
rekjast – være uten tilsyn
gilje – fri til
blide – godt humør, det å være blid
sprangbelte – belte med penger eller sølv
meti – akte, ære
gjeta – omtale, nevne


1.
Hanen stend'e på stabburshella,
og bonden gjev'honom konn;
rakkjen skvakkar i bakko nord,
og hjuringjen blæs i honn.

2.
Fenåren gjeng unde Elkansnuten,
det er så vent å sjå;
hesten hoppar i Krykkjokleivan',
og han hev bjølle på.

3.
Geiti stend i bergskorta
og mekrar ut av hæ'e:
"Ofte hev mi side vori klypt
og gjort utav tjoneklæ'e"

4.
Sauen stend i bergskorta
og blæktar ut so vide:
"Ofte hev mi side vori klypt
og gjort utav tjeld so fride"

5.
Om så tala skrubbe-ungjen,
— han kaga seg unda grån:
"No ser eg hesten hass Targjei unge,
han ber'e den bleike mån."

6.
Burmannshonnet og langeluren,
det toler kje bamse høyre;
men bånegråten og fløytelåten,
det lillar i hass øyre.

7.
Hjuringen sit på bergje,
og ser imote sol;
så gle'er han seg åt kvelle,
som bonni gjer i mot jol.

8.
Kall'e graut og geteskyr,
det er hjurings rett;
men når han kjem i støylsbardet,
då hjalar han so lett.

9.
Det hjalar eit viv i Jusuli,
det hev'e så vent eit ljod;
Det hev'e komi i hugjen min,
det gjeng der alli utor.

10.
Håret hev ho som tiriltunga,
og halsen er som mjøll,
augo dei er i hausen sjå,
som soli ris ivi fjøll.

11.
Eg sille gjeva til sprettan' rauden,
fagrast i stallen stend,
om jenta var so glad i meg
som logjen i lauvet brenn!

12.
Det tikje meg vent å vera
der drosine danse med drengjo';
gaukjen gjel i grøne li,
og fuglane skaka vengjo.

13.
Vent er det i Vågelian'
når lauvet og graset gror,
men endå venare på Kvamsfjorden
når Gunnar og Kari ror.

14.
Vent er det med Vinje kyrkja
når brurine gjeng i flokkar;
dei turve inkje ljoset bera,
det lyser av brurelokkar.

15.
No vil eg ringsko hesten min,
so vel som are fleir,
og fygje 'o Targjei Fokkjesson
nord -ivi den Lysehei!

16.
No vil eg ringsko hesten,
so dei det skò kje gå,
og fygje 'o Targjei Fokkjesson
nord-ivi dei bergi blå!

17.
Dei henta bruri i Lyse,
i gylte salen ho rei,
då dei kome til Skålekleivan'
ho såg til Røysland heim.

18.
Då dei kome til Røysland heim,
dei trøytte og mode drengjir,
dei tappa uti mungåt-skåli,
dei ha rekjist på heio so lenge.

 

19.
Reven han diltar jordet ikring,
og hjasen hoppar i rugjen,
ho er inkje god å gilje den møy
som ber ein annan i hugjen.

 

20.
Gauken er grå, han gjel om våro,
og ljodet ber fram med lie;
det er fulla godt å gilje den møy
som allstøtt svarar med blide.

21.
Drukkjen manns ord er draumo likt
ein føre det ingjen fyr øyre;
han talar så mangt om efta
han vil kje om morgon høyra.

 

22.
Ingjen fuglen flyg'e så hågt
som grågåsi med sine ungar,
og ingjen ormen sting'e så sårt
som falske mannetunga.

 

23.
Spangebelte og krusa hår,
det vert så mykje meti;
men kvordagsgagnet og ordi snille,
det vert så lengje gjeti.

 

24.
Sutine og sorgjine
dei trør eg unde fot;
til gla'are skó og halde meg
til meir det gjeng meg mot.

 

 

Relatert innhold

Generelt