Fagstoff

Kommunikasjon når referanserammene skifter

Publisert: 19.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Tjener

Det kan lett oppstå uventede situasjoner når referanserammene skifter. Her kommer et par eksempler.

Når en nordmann kommer inn på en buss, setter han seg oftest på et sete der det ikke sitter noen fra før. Da kan han slappe av uten å måtte innlate seg med andre. Mange utlendinger er blitt forskrekket over denne måten å opptre på. De opplever nordmenn som kalde og utilnærmelige.

I deres eget land er det vanlig å sette seg på et sete der det sitter noen fra før, så har de noen å snakke med.

Eksempel:
Jeg har selv opplevd å være gjest i bryllup i Afrika. Maten – ris og kjøtt med mye fett – ble servert av vertinnen som selv ikke satt til bords, men passet på at alle gjestene fikk mat.

Gjestene spiste med stor appetitt og brydde seg ikke om at noe av maten fløt over kanten på tallerkenene og ned på bordet. Det ble oppfattet som tegn på overflod og velstand.

Spisingen foregikk også med mye lyd: slurping og slafsing, raping og lyder som ble laget med tungen ved å suge matrester fra tennene. Alt dette var tydelige tegn til vertinnen om at maten smakte. I denne kulturelle sammenhengen var meningen ikke til å ta feil av: Honnør til vertinnen!

For meg som en nordmann var denne oppførselen i en bryllupsmiddag nokså uvanlig. Dersom jeg hadde spist på samme måten i et norsk bryllup, ville sølet og alle spiselydene og slurpingen blitt tatt som tegn på uoppdragenhet og manglende dannelse.

På den andre siden kunne min (tilnærmet) lydløse spising i det afrikanske bryllupet lett bli tolket som manglende anerkjennelse. De kunne tro at jeg ikke likte maten!

Meningen som tilskrives bussturer og spiseskikker i en særskilt kultur er klar nok. Det er når «kulturer møtes», når handlingene plutselig tolkes ut fra andre referanserammer, at misforståelsene oppstår. Når kulturene står langt fra hverandre, blir misforståelsene tydelige og iøynefallende.

Men det samme kan også skje når kommunikasjonspartnerne kulturelt sett står hverandre nær. For mennesker er alltid forskjellige, og tegn, ord og handlinger vil alltid tolkes ut fra den enkeltes ståsted. Hendelsene blir tilskrevet meninger av mennesker, og slike meninger hopper ikke fra hode til hode …

En rekke av våre verdier og normer er blitt lagret gjennom en lang sosialiseringsprosess. Dermed er de blitt ubevisste. Antropologen Edward T. Hall (1959; Hall 1966, 19761) som regnes for å være en av fagfeltets pionerer, har vært opptatt av the silent language – språket uten ord.

Vårt kroppsspråk, ubevisste reflekser, bruk av tid og rom og bruk av konteksten (omgivelsene) er et resultat av livslang læring i et sosialt miljø. Vi reagerer på tegn og signaler utenfra med en slags refleksbevegelse, uten å tenke over det.

Det har vært sagt at fisken ikke legger merke til vannet før den hopper over vannskorpen og faller ned med et plask. På samme måten «svømmer» vi rundt i vår kultur uten å tenke på at den er der. Men kommer vi til Danmark, Frankrike eller India blir vi mer og mer oppmerksom på hvor norske vi er.

Eksempel:
Så lenge vi opptrer innenfor vår egen kulturelle referanseramme, kan vi «gå på autopilot». Vi kan skru av styringen og bevege oss etter innarbeidede rutiner. Men straks vi møter et ukjent miljø, en ny arbeidsplass, eller et nytt land, må vi derimot over på manuell styring. Det er mye mer krevende, men også utfordrende og lærerikt.