Fagstoff

Oppsummering: Politikk og demokrati

Publisert: 26.07.2010
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Diskusjon

Her finner du en oppsummering av hva du bør ha lært gjennom arbeidet med dette temaet.

Artikkel 1 i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 lyder slik:
"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."

Denne artikkelen blir av de fleste land i verden oppfatta som en universell og grunnleggende rettighet, og er også en forutsetning for demokratiet. Demokrati betyr folkestyre, og for at folket skal kunne styre et land, må nettopp folket være fritt til å bestemme hvordan de vil ha det, hvem de ønsker skal representere dem, og hvilken styreform landet skal ha.

Demokratiet og dets utfordringer

Norge er et representativt demokrati. Det betyr at de som stemmer i Norge, velger representanter fra politiske partier som de ønsker skal representere dem i Storting, fylkesting eller kommunestyre. Norge er også et monarki, et kongedømme. For mange virker det rart at det går an å være et demokrati samtidig som man har en konge som ikke skal velges, men som har arva sin posisjon og oppgaver. Noen ønsker derfor at vi skal gå over til å være en republikk med valgt president, mens andre mener at dagens monarki er uproblematisk i og med at kongen ikke har noen reell politisk makt.

Demokrati er folkestyre. For at folkestyret skal fungere, altså at landet faktisk blir styrt av folket, er det viktig at flest mulig stemmer ved valgene. Dersom valgdeltagelsen er lav, er det bare meningen til noen få mennesker som blir hørt, og da er det ikke et folkestyre i ordets rette betydning. I Norge har det vært et problem at mange førstegangsvelgere ikke bruker stemmeretten. Det er uheldig fordi førstegangsvelgere representerer en gruppe som sjelden blir hørt i politiske beslutningsprosesser. En annen gruppe som har liten politisk makt, er minoriteter og urfolk. For å kompensere for dette ble sameloven vedtatt i 1987 og med det Sametinget oppretta. Sametinget er et rådgivende forvaltningsorgan som ivaretar samenes interesser.

En annen forutsetning for demokrati er at landet er en rettsstat der alle blir behandla likt for loven. I Norge har vi derfor en tredeling av makta. Det vil si at Stortinget har den lovgivende makta og lager lover og reviderer lovverket. Regjeringa har den utøvende makta. Blant annet setter de det Stortinget bestemmer, ut i livet. Den dømmende makta ligger hos domstolene. Med en slik tredeling er det ikke samme instans som lager og gjennomfører lovverket, noe som er med på å sikre rettssikkerheten.

Styreform i Norge

Er du norsk statsborger og over 18 år, kan du stemme ved stortingsvalg og fylkestings- og kommunevalg. Ved et stortingsvalg stemmer du på representanter fra et politisk parti. Det partiet som får flest stemmer, kan danne en regjering. For at en regjering skal ha gjennomslagskraft, må regjeringa ha støtte i Stortinget. Dette kalles parlamentarisme. Dersom et parti alene ikke får flertall i Stortinget, kan de samarbeide med andre partier og danne en koalisjonsregjering. Et eller flere partier kan også sitte i regjering selv om de ikke har støtte av flertallet i Stortinget, dette kalles mindretallsregjering. For at en slik regjering skal få gjennom sakene sine i Stortinget, må de søke støtte fra andre partier fra sak til sak. Dersom regjeringa får flertallet i Stortinget mot seg i en viktig sak, må den gå av. Det er også en konsekvens av parlamentarismen.

I Regjeringa sitter statsministeren og statsråder. Statsrådene er ministre (ledere) for hver sine departement. Departementenes oppgave er å forberede saker og sette i gang det Stortinget og regjeringa ønsker å gjøre.
Men alt blir ikke bestemt av Storting og regjering. I Norge har vi tre forvaltningsnivåer. Det nasjonale er Stortinget og det statlige forvaltningsapparatet, som tar for seg saker som angår hele Norge. Det regionale nivået er fylkeskommunene, og det lokale kommunene.

De politiske partiene

Norge er et land med mange politiske partier som representerer ulike ideologier og verdier. Vi har et flerpartisystem i motsetning til for eksempel USA som har et topartisystem. Det er fordeler og ulemper ved flerpartisystemet. Mange synes det er vanskelig å skille mellom de forskjellige partiene, mens andre lett finner partier som stemmer overens med egen ideologi og verdisett. Fordi vi har mange politiske partier, kan de foreta valg og prioriteringer for oss velgere, og vi har mulighet til stemme på et parti som prioriterer de sakene vi er spesielt opptatt av.

Norsk økonomisk politikk og velferdsstaten

Norge er en velferdsstat som tilbyr sosiale tjenester til alle i samfunnet. De fleste politiske partiene ønsker å videreføre velferdsstaten, men hvordan den skal se ut, og hvordan den skal opprettholdes, er det forskjellige meninger om. Men det er uansett kostbart å drive en velferdsstat, og en forutsetning for å få dette til har vært stor statlig økonomisk styring. Det vil si at vi i Norge betaler forholdsvis mye i skatter og avgifter til staten, som tar på seg oppgavene å fordele ressursene dit det er størst behov for dem, slik at alle innbyggerne for eksempel er sikret et godt helsevesen og en sikker alderdom.

Staten har også innført flere økonomiske tiltak for å sikre innbyggerne i Norge tilgang til ressurser og støtteordninger som skal oppmuntre til å skape økonomisk aktivitet rundt om i Norge. En slik økonomisk politikk kalles blandingsøkonomi. Det er en blanding mellom en økonomi med stor statlig økonomisk aktivitet og privat økonomisk aktivitet. USA er det landet i Vesten med kanskje minst statlig styring av økonomien. Det kalles ofte en privatkapitalistisk økonomi.

De største utfordringene for å opprettholde velferdsstaten er i dag at offentlig sektor er stor og de statlige utgifter høye, og at innbyggerne har stadig større behov og stiller høyere krav.