Fagstoff

Villemann og Magnill

Publisert: 18.12.2013 (08:19)

Orfevs med sin lyreSangeren Orfevs med si lyre 

Tekst på vandring

Folkevisa Villemann og Magnill har klare likhetstrekk med det greske sagnet om Orfevs og Evrydike.

Les sagnet om Orfevs og Evrydike

"Sangeren Orfevs ble gift med nymfen Evrydike. En dag ikke lenge etter bryllupet gikk hun over en eng. Der ble hun bitt av en orm som lå gjemt i gresset. Hun døde, og dro til skyggelandet. Men Orfevs tolket sin sorg så fagert på lyren sin, at fuglene og dyra i skogen og til og med trær og steiner fulgte etter ham. Til slutt for han ned til dødsriket, og sang så vidunderlig til lyren at Evrydike fikk lov til å følge ham tilbake, men bare på det vilkåret at han ikke måtte snu seg og se etter henne før de var helt oppe på jorda. Dette holdt Orfevs til han så dagslyset fra åpningen i jorda; men da gløttet han bakom seg, og med det samme døde Evrydike for alltid."

skjul

Dette sagnet var velkjent både i oldtida og i middelalderen, og spredte seg også til de keltiske folkegruppene. I det engelske diktet Sir Orfeo blir den kvinnelige hovedpersonen tatt inn i berget. Folkevisa Villemann og Magnill skildrer derimot ei bortføring til vannheimene: Det er nøkken som tar Magnill. Dette elementet finner vi i ei tysk-vendisk folkevise, Møya som druknar.

I en annen versjon av folkevisa fra Vest-Telemark er det fremmede navnet Villemann erstattet med det hjemlige Gaute. Vi finner visa om Gaute og Magnhild igjen på Island.

Kilde

Teksten er skrevet ned av Moltke Moe og gjengis her i modernisert utgave av Knut Liestøl.

 

Ordforklaringer

møy – her: forlovede
prud – vakker, staut
leika – spille
gulltavl – brettspill med terninger eller brikker av gull
bur – jomfrubur, pikerom
lifleg – deilig, vakkert
kvòr – hver
gråta – gråte for
hold – her: min skikkelse, min hud
skò – skal
brui – broen
folloge – skjebne
let si ferd i rekkje – ordne følget sitt på rekke og rad
raut – falt, gled
leik – slått, musikkstykke
den eine = Magnhill
dei tvo = søstrene til Magnill
sprakk i hardan stein – blei til stein
Jf.: "fly i flint" – bli til flintstein

 

Strofe 9:

Det er ikke først og fremst søstrene sine hun gråter for, men fordi det er spådd at hun selv skal miste livet sitt på det samme stedet. I andre utgaver av visa sies det rett ut: "Det er spått eg skò drukne i Vendels å":

 


1.
Villemann og hass møy så prud,
dei leika gulltavl i hennar bur.
— Så liflig leika Villemann for si skjønn jomfru

2.
Kvòr gong gullterningjen rann omkring,
så rann det ei tår på Magnills kinn.

3.
"Græt'e du åker, ell græt'e du eng,
ell græt'e du det at du sov i mi seng?"

4.
"Græt'e du gull, ell græt'e du jord,
ell græt'e du det at du sat ved mitt bord?"

5.
"Eg græt inkje åker, eg græt inkje eng,
eg græt inkje det at eg sov i di seng."

6.
"Eg græt inkje gull, eg græt inkje jord,
eg græt alli det at eg sat ved ditt bord."

7.
"Eg græt'e meir fyr mitt kvite hold,
at det må kje koma i svartan mold."

8.
"Eg græt'e meir fyr mitt gule hår,
at det må kje rotne i Vendels å."

9.
"Eg græt'e så mykje fyr Blide-bru,
der sokk til bonns mine systrar tvo."

10.
"Magnill, Magnill still din gråt:
eg skò bygggje bru ivi Vendels å."

11.
"Eg skò byggje brui så håg og så ny
og setje derunde stolpar av bly."

12.
"Eg sko byggje brui så sterk og så håg
og setje derunde stolpar av stål."

13.
"Og alle mine sveinar skò ride i rad —
eg vaktar deg nok for det kalde bad."

14.
"Å, du må byggje om du vil, unde sky:
det kan ingjen ifrå si folloga fly!

15.
Du må byggje av bly, du må byggje av stål:
det kan ingjen si folloga fly ifrå!"

16.
Villemann let si ferd i rekkje,
fir' og tjuge fyre og fir' og tjuge etter.

17.
Då dei kom midtepå håge bru,
då snåva hennar gangar i raude gullsko.

18.
Gangaren snåva i raude gullsaum,
og jomfruva raut åt stride straum.

19.
Stolt Magnill slo opp med kvite hand:
"Å Villemann, Villemann! hjelp meg i land!"

20.
Villemann tala til smådrengjen sin:
"Du hentar meg horpa i raude gullskrin!"

21.
Fram kom horpa så vent ho let
alt sat Villemann, sårt han gret.

22.
Villemann gjeng'e for straumen å stå,
meistarleg kunne han gullhorpa slå.

23.
Han leika med lenpe, han leika med list:
fuglen dåna på ville kvist.

24.
Han leika med lempe han leika med gny:
det gjallar i berg, og det rungar i sky.

25.
Villemann leika så lang ein leik:
då rivna borkjen av or og eik.

26.
Han leika av topp, han leika av tre,
han leika honni av kvike fe.

27.
Han leika med vreide og leika med harm,
han leika Magnill av nykkjens arm.

28.
"Der hev du den eine, der hev du dei tvo,
lat meg no hava mitt vatn i ro."

29.
"Velkomi den fysste, velkomne dei tvo!
men alli skò du hava ditt vatn i ro! "

30.
Villemann leika og horpa skein,
nykkjen han sprakk i hardan stein.

31.
Dei fysste ordi som Magnill tala:
"Sæl er den mo'er slik son må hava!"

32.
"Sæl er den mo'er slik son'e å,
endå sælar den honom må få!"
— Så liflig leika Villemann for si skjønn jomfru

 

Relatert innhold