Fagstoff

Kroppskontakt og hilseskikker

Publisert: 12.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Ortodoks hilsemåte

Dersom du har reist litt rundt i verden, oppdager du fort at det fins store variasjoner når det gjelder kroppskontakt, særlig mellom kjønnene. Typiske kontaktkulturer er Øst-Europa, Sør-Europa, Midtøsten og Latin-Amerika der det er vanlig ikke bare å håndhilse, men også klemme og kysse. I ikke-kontaktkulturer er hilsemåten preget av mer fysisk avstand, slik den vanligvis er i vårt eget land når vi ikke kjenner den vi hilser på.

 

Ikke-kontaktkulturer er ifølge Edward Hall blant annet Skandinavia, Storbritannia, Nord-Amerika og Det fjerne Østen (Kina, Japan, Korea) (1966). Men utviklingen i vårt eget land har vist at slike kategorier ikke er absolutte. Det er blitt mer og mer vanlig at en gir hverandre en klem når en hilser på gamle kjente. Men dersom man møter ukjente, er det fortsatt vanlig å håndhilse og presentere seg.

Fra gammelt av kan hilseskikker være uttrykk for åpenhet. En åpen hånd viser at du ikke bærer våpen. Det kan også være et tegn på underkastelse eller underdanighet som indeks-tegn. Det gjelder for eksempel det å bukke og neie – jo dypere, desto høfligere.

Russere er kjent for å kysse og klemme (dette gjelder også mellom menn) på en måte som er uvant for oss. Også sørover i Europa som for eksempel i Frankrike og Italia brukes kyss og klem i langt større grad enn hos oss.

Karikatur av franskmann som hilserFransk hilsemåte 

Hos mange folkeslag i Østen, blant annet i Kina og Japan, hører kyss og klem til i den private og intime sfære. Det er høyst uvanlig å se slike utfoldelser offentlig. Men Vestens medier har brakt med seg nye impulser. Det viser seg ved at en i Japan i de senere år har fått et vestlig lånord: kissu (engelsk: kiss).

Hva som er passende atferd mellom kjønnene avspeiler seg også i hilseskikkene. I Midt-Østen skal en mann ikke ta en kvinne i hånden. Men dersom to menn møter hverandre, er det vanlig å håndhilse, og dersom en kjenner hverandre godt, trekker en den andre inntil seg slik at en kan «dele samme pust».

I Uganda skal en kvinne som hilser på en mann gå ned i kne. Det gjelder også blant santaler i India. Norske kvinner ville nok reagere på denne måten å vise sin underdanighet på.

I mange land i Østen og i Afrika er det svært uvanlig at mann og kvinne kan spasere hånd i hånd offentlig. Når det likevel skjer, er det gjerne resultat av vestlig påvirkning. Blant arabere og mange afrikanere er det derimot ikke uvanlig for to menn å leie hverandre i hånden. Det er et uttrykk for vennskap og har ingenting med homoseksualitet å gjøre, som mange fra Vesten er tilbøyelige til å tro.

Folk fra Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika bruker å håndhilse og har ofte kroppskontakt.
En nordmann kan føle ubehag i Sør-Amerika når den andre klemmer og slår ham på ryggen, samtidig som han rister hånden flere ganger.

I Asia er kroppskontakt på offentlige steder vanligvis ikke akseptert. I India, Thailand og andre land i Sørøst-Asia hilser man ved å sette håndflatene mot hverandre og bøye seg litt fremover. Hendenes posisjon bestemmes av innbyrdes forhold, dvs. hvem som har høyest rang.

I Japan er det vanlig å bukke og bøye kroppen fra midjen i grasiøse bevegelser. Det uformelle bukket er ca. 15 grader fremover med hendene langs siden. Det formelle bukket er 30 grader med håndflatene mot knærne. Hvor dypt man bukker, hvor lenge og hvor mange ganger avpasses etter innbyrdes rang, overordnet, underordnet, gruppetilknytning, osv.

I Thailand anses hodet for å være hellig. Berøring av hodet er derfor tabu, for eksempel å klappe et barn på hodet. I Kina kan man nikke når man ser en person for første gang. Men håndhilsing er også utbredt.

I Frankrike og Tyskland er håndhilsing langt mer utbredt enn i Norge. Det er vanlig å håndhilse hver gang en møtes. Hos vanlige nordmenn derimot er håndhilsing i ferd med å forsvinne. Det er helst ved mer høytidelige presentasjoner at vi håndhilser.

Men i enkelte ungdomskulturer ser en innviklede hilsingsritualer som antakelig er inspirert både av filmer, populærmusikk og innvandrerkultur. Tenåringsgutter på Slemdal i Oslo kan hilse med give me five-tegn og andre detaljerte håndhilsingsritualer sannsynligvis påvirket av den svarte kulturen i Afrika og Amerika. Slike ritualer er «kult» i mange ungdomsmiljøer. Eksemplet viser at kulturmøter gir muligheter for utveksling, innflytelse og endring.

Hos arabere og i mange afrikanske folkegrupper er det tabu å berøre den andre med venstre hånd. Det kommer av at venstre hånd er toaletthånden; den brukes bak. Høyre hånd, derimot, brukes til å spise og hilse med. Slik har det nok også vært i Europa. Tenk bare på uttrykkene for høyre hånd på engelsk og fransk the right hand; la main droite, den «rette» hånden.

Det er lett å gjøre feil når en er ute og reiser og møter fremmede. Det kan være lurt å observere hvordan andre hilser og hvordan de tar på hverandre eller lar være å ta på hverandre. Samtidig bør en ikke la seg skremme. Mange utlendinger er kjent med vestlig håndhilsen og forventer ikke annen opptreden når de møter oss europeere.

Det verste er kanskje at vi nordmenn ofte ikke håndhilser heller. Vi klarer oss ofte bare med «Hei!» og «Ha det!», noe som er ganske sjokkerende for folk fra land som er vant til mer formelle omgangsformer.

Les mer

Internasjonale hilseskikker 

Oppgaver

Oppgave til "Kroppskontakt og hilseskikker" 

Fordypningsoppgave til "Kroppsspråk"