Fagstoff

Ansiktet

Publisert: 12.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Et forvrengt mannsansikt

Vi skal nå se hvordan vi bruker hele kroppen i ikke-verbal kommunikasjon. Vi begynner med ansiktet og øynene og fortsetter med hendene og kroppsbevegelser, kroppsstillinger og kroppskontakt.

«Ansiktet røper deg,» sier vi ofte. I ansiktet kan vi ofte lese av sinnsstemninger og følelser. Det finnes undersøkelser som viser at det er god overensstemmelse mellom det et menneske føler, det som vises gjennom ansiktsuttrykket – minen – og det andre mennesker tror at vedkommende føler (Ekman & Rosenberg 20051).

nært ansikt med store øyneHva uttrykker et ansikt med store, vidåpne øyne?  
eldre mann med topplue og hvit bartEt fjes merket av tiden har mange detaljer   

Ansiktet er utrolig uttrykksfullt, og vi observerer det ofte oppmerksomt under en samtale: smil, små rykninger på tiendedels sekunder, nikk, grimaser, rynker, øyebryn, trekninger om munnen – alt kan tillegges mening, mer eller mindre tillært i en bestemt kulturell kontekst. Men det finnes variasjoner etter (sub-)kultur, alder og kjønn.

Ansiktet er den mest informative kroppsdelen vi har, etterfulgt av hendene. Føttene kommer på tredjeplass.

Noen ansiktstrekk er ubevisste, andre er bevisste tegn som sendes med hensikt (signaler): rynke pannen eller nesen, lage trutmunn, rekke tunge, kysse. Ofte er de emblematiske, dvs. at de har fast betydning innenfor en kulturkrets. Neserynking er for eksempel et tegn på avsky hos oss, mens slengkyss er en kompliment og tegn for gode ønsker. Andre trekk er illustratorer, for eksempel grimaser.

Eksempel
Pannen er nest etter blikket det ansiktsområdet som produserer flest samtaleregulatorer. Ansiktsuttrykket røper også følelser. Smatting er i noen folkegrupper et uttrykk for anerkjennelse, interesse, forundring, fare eller avsky. Alle mennesker har følelser, men de gir ulike uttrykk for sine følelser, og slike følelsesuttrykk kan være farget av kulturell bakgrunn.

Eksempel
En norsk lærer i et afrikansk land opplevde at en regulær skjennepreken for en uforskammet elev ble møtt med latter, noe som gjorde den arge læreren enda mer irritert. Senere lærte han at latter kan være et uttrykk for forlegenhet, en slags forsvarsmekanisme i en trengt situasjon.

Eksemplene viser at noe så allment som latter langt fra tillegges samme følelsesinnhold innen alle kultursammenhenger. Antropologen Unni Wikan (19902) forteller fra Bali at latter og smil var en vanlig reaksjon i forhold til sorg og død. Det samme gjelder noen steder i Øst-Afrika. Latter i forbindelse med dødsfall er ment å bidra til å lette den vanskelige situasjonen for de pårørende.

Eksempel
Når vietnamesiske morsmålslærere ler av barnas tegninger i barnehagen, vil norske førskolelærere reagere med å tro at det barna har tegnet blir latterliggjort. I Vietnam er imidlertid latter et uttrykk for anerkjennelse.

De samme vietnamesiske morsmålslærerne reagerer på sin side negativt på norske «pekesanger» der barna skal peke på hverandre. I Vietnam er det å peke på mennesker meget ufint, og vietnameseren kan reagere med å si: «Hvis du ikke slutter å peke, så slår jeg!»

Slik er det også på Madagaskar. Hvis gasserne skal peke ut en retning, bruker de leppene, for å unngå å peke på et annet menneske eller på en grav, noe som er tabu. Hos oss ville det å peke med leppene oppleves som upassende. I Kamerun peker de med haken.

Smil kan ha mange funksjoner. Det spontane gledessmil ser ut til å være universelt. Misjonæren og lingvisten Eugene Nida (19823) anbefalte misjonærer som kom til en ukjent etnisk gruppe, å smile, rekke hendene frem og snakke hele tiden mens de nærmet seg. En slik tilnærming hører til de mest positive kroppssignaler.

Smil som settes opp ved bestemte anledninger, sosiale smil, er ofte regulatorer. De kan brukes til å modifisere negative utsagn, som tegn på interesse eller vennlighet, som bifall eller som oppmuntring til latter. Men også her finnes kulturelle variasjoner. Japan er kjent for sitt «uutgrunnelige smil». Smilet benyttes gjerne som en slags ytre maske som dekker over sinnsstemninger som måtte befinne seg bak masken, enten det er sinne, sorg eller forakt (Samovar, Porter, & McDaniel 20074).

Det kjente maleriet av Mona LisaMona Lisa

 

Hva mente Mona Lisa med sitt smil?

Thailand er kjent som «smilets land». Folk verdsetter en høflig og lett omgangstone. Smidighet og omgjengelighet kommuniseres gjennom et naturlig smil som sjarmerer alle besøkende. Harmoni på overflaten er en norm. Men smilet kan dekke over dype psykologiske spenninger. Kriminalstatistikken viser at Thailand har en av verdens høyeste mordrater (Mulder 20015).

Smilet er trolig vårt første lærte samhandlingstegn. Når barnet smiler til sin mor, begynner en inspirerende kommunikasjon med omverdenen. Morens samhandling med spedbarnet både utvikler, former og sosialiserer barnets evne til å uttrykke seg (Øyslebø 19886).