Fagstoff

Bendik og Årolilja

Publisert: 18.12.2013 (08:48)

 

 

Hør bandet Gåte framføre Bendik og Årolilja på YouTube:

 

 

Inspirert av andre fortellinger

Folkevisa Bendik og Årolilja er inspirert av to forskjellige kilder. Den ene kilden er det danske sagnet om Hagbart og Signe, og den andre er den romantiske historia om Tristan og Isolde.

Les om Hagbart og Signe

Historia om Hagbart og Signe er kanskje den eldste av de danske heltesagna, og den blei tidlig kjent i de nordiske landa. Sagnet forteller at Hagbart elsker Signe, dattera til Kong Sigar, men han kan ikke få henne, for han har drept brødrene hennes i ei vikingferd. Da kler han seg ut som kvinne og får på den måten komme inn til henne.

De finner imidlertid snart ut hvem han er, og han blir fanget og skal henges. Da de skal føre ham til galgen, kommer dronninga, Signes mor, fram og byr ham et drikkehorn så han kan drikke sitt eget gravøl; hun vil nyte den stunda da hun får hevn for sønnene sine. Men Hagbart tar selvsikkert imot hornet og sier: "Eg tek det med den handa som drap sønene dine. Uhemnd går eg ikkje herifrå, men du lever aldri den stunda som gjev deg att det du har mist eller løyser det pant du har hos Hel."

Da han stod på galgebakken, ba Hagbart dem om å henge kåpa hans opp først, og det gjorde de. Snart står jomfruburet til Signe i full fyr; hun brenner seg selv inne. Da ber Hagbart dem skynde seg å feste ham i galgen; nå lengter han bare etter å dø, siden kjæresten hans har vist ham sin troskap og gått i forveien for å åpne Hels porter for ham.

Men det er ikke slutten på historia; fra havet kommer vikingen Hake, broren til Hagbart. I vill hevntørst farer han gjennom de store skogene til Sigars borg, dreper alle som er der, og brenner borgen.

skjul

I fortellinga om Hagbart og Signe blir uretten hevnet av Hagbarts bror, slik blodhevnen tilsa. Dette hevnmotivet fins ikke i visa om Bendik og Årolilja. Den toner ut i en lyrisk påstand om at kjærligheten rekker lenger enn grava. Her ser vi at visa er inspirert av fortellinga om Tristan og Isolde, eller Tristram og Isond, som de heter i den norrøne versjonen. Dette er ei av de store kjærlighetshistoriene fra europeisk middelalder.

Les om Tristian og Isolde

Handlinga foregår i Bretagne, Cornwall og Irland. Kong Markis vil gifte seg med kongsdattera Isond og sender ridderen Tristram ut for å fri til henne. Etter ei farefull reise, der han blant annet må kjempe mot en ildsprutende drage, klarer Tristram til slutt å få med seg Isond. Men på reisa hjem kommer de av vanvare til å drikke kjærlighetsdrikken som var tiltenkt Isond og kong Markis, og de blir bundet til hverandre i evig, men tragisk kjærlighet.

Mange enkelttrekk fra denne historia går igjen i visa om Bendik og Årolilja: at Årolilja dør når Bendik må late livet, at de blir begravet på hver si side av kirka, og at det vokser opp trær fra gravene som bøyer seg mot hverandre over kirketaket og tvinner seg inn i hverandre.

skjul

 

Kilde

Teksten gjengis her i modernisert utgave av Knut Liestøl.


Ordforklaringer

Årolilja = Olrún den liljefagre
Sølondo – landa i sør
skòda –  skue, her: velge ut
han var inkje lagje – det var ikke bestemt slik / ikke slik laga
møyesal – her: jomfrubur
belelund – friarhug, giftelyst
gullbraut – gullbelagt trapp/svalgang som fører til jomfruburet
både til og ifrå – mellom jomfruburet og kongsgårdsbygningen
raust – modig
bæ'e – begge

jomfruve – høybåren, ugift kvinne
åst – kjærlighet
rå – rådyr
drjupe – dryppe, henge ned
skyljast – skilles
finnast – komme sammen
smådreng – pasje, ung tjener hos fornemme folk
di – derfor
veslast (av vasal) – verst, leiest
drikke bryllaup – være gjest i bryllup. Meninga her: Bryllupet er holdt uten at jeg var bedt
me' – meg
sama – sømme seg, høve
rjodast – rødme
drøyre –  materie (blod og væske som renner ut av et sår)


slå – kaste
hold – kjøtt, legeme7kropp
så stend'e hugen i sama runnen – så sammenvokste er sjelene deres
veite meg bøn – svare ja på bønnen min
flytje – flytte hjem en brud
skorv – steinete og naken bergflate i heiene
fjørusteir – fjærestein, strandstein
monno – menn
onno – andre
kvór den bøn – enhver bønn
gjelde om – vedkomme
mannen utor mannheimen – mennesket ut av menneskeverden
må – kan, klarer
gull – ring eller armbånd av gull
skaut av hende – dro det av handa
mjårygg – smalrygg på kjolen
ljos på altarbord – lys tent til sjelemesse for en som skal dø
sei'a – by henne
kvislar – sengetepper av ull
åstin' – gjensidig kjærlighet
norda, sunna – nordafor, sønnafor
greft – grav
svol – sval, svalgang

 

Strofe 23: dei = kongsmennene



Strofe 30: Meninga med strofen er: "Du tok meg ikke opp fra ingenting, ikke fra den nakne heia eller den steinete stranda; jeg kom fra en gård der jeg hadde alt som godt var, til og med en vakker forlovede, da du lokket meg til å følge deg."

 

Strofe 36: Hele naturen ber for Bendik. Å hjelpe hverandre med å sørge var en vanlig forpliktelse for venner og frender i middelalderen. Visa inkluderer naturen blant de vennene som sørger over Bendik. Naturen speiler menneskenes sorg.

 

Strofe 41: Så stri var gråten til Årolilja at beltet og sølja hennes gikk i stykker.

 

Strofe 56 + 57: liljerunne og liljegrein – viser at telemarkingene ikke kjente til lilja, de omtaler den som et tre.

 

Del I

1.
Bendik ri åt Sølondo,
ville han skòda møy;
han var kje lagje til att'e koma,
difor så laut han døy.
— Årolilja, kvi søve du så lengje

2.
Bendik ri åt Sølondo,
ville han skòda viv;
han var kje lagje til att'e koma,
difyr så let han liv.

3.
Han var kje i konungs-garde
meir hell ei liti stund,
han vitja uti møyesalen –
så brå er belelund.

4.
Han var kje i konungs-garde
meir hell månar tvo,
han vitja kongjens dotter
med så stor elskog.

5.
Kongjen byggjer gullbrautine
både til og frå:
"Den som d e i  i løyndo trør,
han skò kje livet få!"

6.
Kongjen byggjer gullbrautine
både breie og håge
"Den som dei i løyndo trør,
han skò livet låte!"

7.
Til svora raustan Bendik,
han var kje guten fælen:
"Eg skò trøa gullbrautine
fyre kongjens augo bæ'e!"

 

Del II

8.
Om dagjen ri Bendik i skogjen ut
og veider den ville hjort,
om notti vitjar han jomfruva
med åst og elskogs-ord.

9.
Om dagjen ri Bendik i skogjen ut
og veider den ville rå,
om notti vitjar han jomfruva
det gjell'e hass livet på.

10.
"Eg tikje så vent om ditt gule hår
som epli dei dryp på kviste –
sæl er den som deg må få,
gud bære den som skò misse!"

11.
"Eg tikje så, når eg sit hos d e g
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me skyljast åt,
då rivnar bå' hug og hjarta.

12.
Eg tikje så, når eg sit hos deg
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me finnast att,
då gledast bå' hug og hjarta."

 

Del III

13.
Opp stend kongjen av Sølondo,
kler han seg på så brått:
"Gud skò fyr mino draumo råde
eg drøymde so vondt i nott.

14.
Eg heve drøymt so vondt i nott
– Gud fyr mine draumo råde! –
om raustan Bendik og Årolilja
eg drøymde vondt om dei båe."

15.
Inn kjem kongjens smådreng,
seier han tidend ifrå:
"Bendik trør gullbrautine
foruta kongjens råd."

16.
Det var kongjen av Sølondo,
slær sin neve i bord:
"Bendik skò inkje livet njote,
om eg vann all verdsens jord.

17.
Olavskyrkja i Trondeim
ho er tekt'e med bly:
Bendik skò inkje livet njote,
om ho var tri gongjir ny!

18.
Olavskyrkja i Trondeim
ho glimar av gull:
Bendik skò inkje livet njote,
om ho var tri gongjir full!"

 

Del IV

19.
Ut kjem ho Årolilja,
gjeng'e sin faren imot:
"Kvi er du ute i otta,
fyrr opp ris bjartan sol?"

20.
"Di er eg ute i otta:
eg vil min mågjen vitja.
Det tikje meg veslaste vera,
eg må kje bryllapet drikke.

21.
Det var ho Årolilja,
falt fyre sin fa'er på kne:
"Høyre du det, min sæle fa'er,
"Bendik så gjeve du me'!"

22.
"Gakk bort ifrå meg, Årolilja,
eg vil deg inkje høyre!
Det samer så ille mitt gode sverd
å rjodast i kvende-drøyre."

 

Del V

23.
Dei toke raustan Bendik,
slo han imot golv;
femten var dei bastetaugjir
ikring hass kvite hold.

24.
Dei toke raustan Bendik
batt han med taug og reip:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund'e sleit.

25.
Dei toke raustan Bendik
batt han med reip og taug:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund'e braut.

26.
Fram så kjem'e smådrengjen,
alt med si falske råd:
"Dé tek Åroliljas gule hår,
så kan dé fangjen få!

27.
Dé tek Åroliljas gule hår
og bind ikring hendan' kvite!
Så stend'e hugjen isama runnen:
han nennest kje håret slite!"

28
Dei tok Åroliljas gule hår
og batt ikring Bendiks hònd:
"Fyrr eg skò dette sund'e slite,
fyrr skò eg døy i bònd!"

 

Del VI

29.
Inn kom Mari dròningji,
ho sto i silkje grøn:
"Eg bed deg, kjære herren min,
at du vil veite meg bøn!

30.
Du flutte meg inkje frå skorvir
og inkje frå fjørustein,
du tok meg frå min fa'er garde
og så ven ein festarsvein.

31.
Minnest du hot du lova
då du flutte meg frå monno:
du sille inkje nekte meg
den fysste bøn hell onno?

32.
Minnest du hot du lova
då du flutte meg av stad:
kvòr den bøn som eg bad deg,
sille alltid vera ja?"

33.
"Eg skò inkje nekte deg
den fysste bøn hell den are –
men Bendik skò inkje livet få,
om det galt om kon alle!

34.
Kvòr den bøn som du bed meg
skò allti vera ja –
foruta Bendik sill' livet njote:
d e t gjeng eg alli ifrå!"

 

Del VII

35.
Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som beda kunna –
mannen utor manneheimen
og fiskjen på havsens grunnar.

36.
Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som beda må –
engjelen av himmerikje
og hindi, i haga låg.

37.
Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som ha'e mål –
fuglen på villan kvisten
og bånet, i vogga låg.

38.
Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som ha'e liv –
tre-i utor grøne skogjen
og bloman' i fagerli.

39.
Det var kongjen av Sølondo,
slær sin neve i bord:
"Bendik skò inkje livet njote
fyr alle bønir på jord!"

 

Del VIII

40.
Det var raustan Bendik,
han skaut gull av hende:
"Hogg du, Hauk, mitt hovud av –
du er min nærskylde frende!"

41.
Så gret ho Årolilja,
– det totte alle under –
beltet sprang av mjåryggjen,
og sylja den flaug sund'e.

42.
Så gret ho Årolilja,
bar ljos på altarbord;
beltet sprang av mjåryggjen
og hjarta'e flaut i blod.

43.
"Årolilja, Årolilja,
gråt inkje fyr meg leng'!
Eg tikje hjarta'e i meg brenn'e
når eg ser dine tårir renn."

44.
Årolilja kjember hass gule hår
og set'e på silkjeluve.
Hauk han hoggje hovudet av,
og drengjen falt på gruve.

45.
Utfyre kyrkjedynni
der laut han Bendik døy;
i kyrkja fyre altaren,
der sprakk hass vene møy.

46.
Utfyre kyrkjedynni
der let han Bendik liv;
i kyrkja fyre altaren,
der sprakk hass vene viv.

 

Del IX

47.
Det var kongjen av Sølondo,
tala til drengjine små:
"Dé gange i loftet til Årolilja
og sei'a inn fyr meg gå!"

48.
Att'e kjeme smådrengjin',
seier dei tidend ifrå:
"Død er unge Årolilja,
ligg unde kvislar blå."

49.
Opp reis Mari dròningji,
studde ho seg med bord:
"Du var verd liva eismall'e
utpå ein øydeskog!

50.
Høyr du det, du kongjen,
så stolt'e som du står:
inkje hev du dotter,
alli fær du måg!"

51.
"Ha' eg visst dette igjår,
at hugjen ha' vori så sterk,
inkje ha' Bendik silt livet låti
fyr alt det i verdi er!

52.
Ha' eg visst dette igjår,
at åstin' ha' vori så heit,
inkje ha' Bendik silt livet låti
fyr alt i verdi eg veit!

53.
Olavskyrkja i Trondeim
ho er tekt'e med bly:
inkje ha' Bendik silt livet låti,
om ho var tri gongjir ny!

54.
Olavskyrkja i Trondheimi
ho glimar av gull:
inkje ha' Bendik silt livet låti,
om ho var tri gongjir full!"

55.
Svara Mari dròningji,
rann tårir på sylvspente sko:
"Gud forlåte deg, herren min!
ette-sia er du god!"

 

Del X

56.
Bendik la dei norda kyrkja,
og Årolilja sunna,
det voks opp av deires grefti
tvo fagre liljerunnar.

57.
Det voks opp av deires grefti
tvo fagre liljegreinir;
dei krøktes i hop ivi kyrkjedynni –
der stend dei kongjen åt meine.

58.
Det voks opp av deires grefti
dei fagre tvo liljeblomar:
dei krøktes i hop ivi kyrkjesvoli –
der stend dei kongjen til domar.
— Årolilja, kvi søv'e du så lengje.

 

 

 

Relatert innhold

Generelt