Fagstoff

Roland og Magnus kongjen

Publisert: 18.12.2013 (08:22), Oppdatert: 09.12.2015 (10:46)

Hvem var Roland?

Roland var en av Karl den stores mest betrodde menn.

 

Han falt i strid da hæren blei overfalt ved Roncevaux i Pyreneene i 778.

 

Kjempene Roland og Karl den store (Karlamagnus) blei siden hyllet i folkediktninga over hele Europa.

Roland møter kongen. Illustrasjon.Roland og Magnus kongjen  

Fra fransk chanson til norrønt kvad

Temaet i denne visa er det samme som i det velkjente franske kjempediktet Rolandskvadet fra 1100-tallet. På midten av 1200-tallet blei dette kvadet tatt med i Karlamagnus saga, ei norrøn gjenfortelling på prosa om Karl den stores bedrifter. Grunnlaget for folkevisa er historia om Runzival-striden i sagaen. Ronsevollen er ei fornorsking av det franske stedsnavnet Roncesvalles (nyfransk Roncevaux).

I visa møter vi den historiske personen Roland som var en av Karl den stores «tolv jamninger», altså kongens mest betrodde menn. Roland hadde et berømt horn som het Olifant. Ifølge sagaen blåste Roland så hardt i hornet at det kunne høres 15 franske mil unna.

Ikon for å lese. Illustrasjon.  

Les teksten og svar på spørsmål

 

Spørsmål til teksten «Roland og Magnus kongjen»

Teksten er gjengitt med ordforklaringer under oppgava.

 

  1. Hva kjennetegner de franske heltedikta (de såkalte «chansons de geste»)?
  2. Hvilken funksjon hadde disse kvadene?
  3. «Soga om Roland og Magnus kongjen» er ei norsk gjendiktning av det franske Rolandskvadet. Hvordan blei kvadet kjent også i Norge?
  4. Gjør kort rede for handlinga i kvadet.
  5. Hvem er «Magnus kongjen», og hvorfor har han fått dette navnet i den norske oversettelsen?
  6. Stedet der slaget står, blir i den norske versjonen kalt for Ronsevollen. Hva heter dette stedet på fransk, og hvor ligger det?
  7. Hvem var det som i norrøn litteratur gikk under betegnelsen «blåmenn»?
  8. Hvem var det Roland sloss mot på Ronsevollen?
  9. Hvorfor sto så mye på spill i dette slaget?
 

Kilde

Teksten gjengis her i modernisert utgave av Knut Liestøl.

 

Ordforklaringer


jallar (av dansk jall) – jarl
gøyme – ta vare på
ball – bold, fager; «det herlige gullet»
are – andre
lond – land
hei'ingslondo – hedningelanda
røyne – prøve
dei jønni kalle – «dei kalde jarni», fast episk uttrykk for våpen/sverd
vunde – heiste
silkjesegl – et råseil
siglerå – råa som bærer seilet
virkevikune – arbeidsukene
två – to
toke – tok
konungsfrenden = Roland (som ifølge Rolandskvadet var nevøen til Karl den store)
blåmannsheri – maurerhæren
maurerne – araberne som okkuperte deler av Europa
blá (norrønt) – svart
kappe – kjempe
toss = tottest – syntes
«Toss hava livt så lengje» – det virker som om han har levd lenge
hardfang – hardhet, hard framferd
skatten kons – skatten vår
kunne – kan
dessom le'e – denne hæren
trjå – tre
sotte fram – trengte seg fram
blåmannsfjøldi – flokken av maurere
fælte seg – gruet seg
javning – likemann
til doms – til dommedag
hæ'e – spott
med hæ'e – hånlig
gat – kunne
dreng – dyktig kar
blogga – blodete
ber av – reiser av sted
gjår – gjord, belte
jarir – kanter, sømmer
skulve – skalv
torp – småbruk
nie døgr av leie – en reise på ni døgn fra stedet
det sokk i sliregjenge – det sang i sverdbladene
felar – feiler
makar – likemenn
Dvergedolg = Rolands sverd
med så stor'e trega – med stor sorg
trå – lengsel, savn
alle = kongen og alle hans menn
traud – motfallen, trist, sur
drukne og inkje kåte – fulle, men likevel ikke lystige
på sotto legji – ligge på sykesenga
raust – modig, hjelpsom
låtist – fallen, har satt livet til
nyt – djerv, modig, dugelig

Del I

1.
«Seks mine jallar heime vere,
gøyme det gullet balle, —
are seks på hei'ings-londo
røyne dei jønni kalle!»

 

2.
Dei vunde opp sitt silkjesegl
så hågt i sigle-rå,
så sigler dei åt hei'ings-londo
i virkevikune två.

 

3.
Årine og ankare
toke i kvite sand:
det var Roland, konungsfrenden,
tro den fysste på land.

 

Del II

4.
Det var blåmanns-heri
fjøll og dalar fyllte:
«Det er kappar or kristne londo
skin'e som hjelmen gyllte!»

 

5.
Det var blåmanns-kongjen,
toss hava livt så lengje:
«Dei heve hardfang kristen manns
som skatten kons heve fengji.

 

6.
Kunne me kje skatten kons
av dessom le'e få,
så skò me opp på Ronsevollen,
slåst i dagane två og trjå!»

 

Del III

7.
Fram sotte blåmanns-fjøldi
ho skygde fyre sol;
då fælte seg alle javningane,
bad Roland blåse i horn.

8.
Roland svara med vreide,
stod or munne skum:
«Eg skò hogge så store hogg 
at det sko spørjast til doms.»

 

9.
Dei solgest ut på Ronsevollen
i dagane två og trjå;
hei'ingan' fall fyr Rolands-sverdet
som storren for go'om ljå.

 

10.
Dei solgest ut på Ronsevollen
våre dei alle vreide,
hei'ingan' fall fyr Rolands-sverdet
som snjoren driv uti heie.

 

Del IV

11.
Fram sotte blåmanns-fjøldi
ho skygde fyre sol, —
fælte seg alle jamningane,
bad Roland blåse i horn.

12.
Roland svara dei med hæ'e,
honom rann blod og skum;
«Eg skò hogge så store hogg,
det sko spørjast til doms.»

13.
Dei slogest utpå Ronsevollen,
blodet fløymde som elvi strid:
hestane gat kje på jordi stige,
dei trødde på mannelik.

 

14.
Dei slogest utpå Ronsevollen,
trøytte drengjir og mode:
soli fekk inkje skine bjart
fyr røykjen av manneblodet.

 

Del V

15.
Fram sotte blåmanns-fjøldi,
ho skygde fyre sol,
reddast kvor ein javningen
bad Roland blåse i horn.

16.
Han sette luren fyr blogga munne,
bles han i av harde;
ljodet ber av ivi hei og fjøll,
det rivna bå' gjår og jarir.

17.
Sette'n luren fyr blogga munne,
bles han i med vreide;
det skulve torp og garder
i nie døger av leie.

 

18.
Det var Roland, konungs-frenden,
bles uti gylte horn:
det rivna mur og marmorstein
og Magnus kongjens torn.

19.
Fram så rokk det luraljodet,
det sokk i sliregjengje —
Roland bles si' augo or haus,
så hardt o' hei'ingan trengde.

20.
Det var Magnus kongjen,
brest'e han i å gråte:
«Hot tru felar frenden min?
No høyrer eg luren låte!»

 

Del VI

21.
Det var Magnus kongjen,
skundar han si ferd:
daud låg Roland kappen
og heldt i hond sitt sverd.

 

22.
«Gangje tvei av alle ut
og takje med dikkon makar,
sjå om de kan Dvergedolg
av Rolands-hondi taka!»

23.
Att'e kjem'e drengjine,
seier dei i frå:
«Me kunne inkje Dvergedolg
av Rolands-håndi få.»

24.
Fram gjeng Magnus kongjen
med så stor'e trega:
Roland rette sverdet frå seg,
som han vill' kongjen det gjeva.

25.
Fram gjeng Magnus kongjen
med så stor ei trå:
Roland rette sverdet frå seg,
som han vill' kongjen det få.

 

Del VII

26.
Heim kom Magnus kongjen.
Settest dei alle traude —
skipet var fullt med sylv og gull,
hei'ingan' dei var daude.

 

27.
«Kvi sitje dé her så mode?
drukne og inkje kåte?
Hava dé på sotto legji,
[...]»


28.
«Du tar inkje, dròningji, undrast
om me hava sorgji fengji»:
låtist hev Roland, konungs-frenden,
og dertil nyte dregjir.

 

Relatert innhold

Generelt