Fagstoff

Temaer om interkulturell kompetanse

Publisert: 20.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Skrifte

Vi skal ta for oss noen temaer som er aktuelle ved studiet av interkulturell kompetanse.

Åpen og lukket kommunikasjon

Måten vi kommuniserer på som avsendere og mottakere kan være avgjørende for utfallet av en kommunikasjonssituasjon. Er vi villige til å lytte og prøve å forstå hva den andre mener, hvorfor hun mener det hun sier, hva hun vil oppnå, osv, eller er vi kun opptatt av å få frem vårt eget budskap - å få rett!

Eksempel

Se på disse to måtene å kommunisere på, vi kan kalle dem henholdsvis lukket og åpen kommunikasjon:

Lukket Kommunikasjon
Åpen kommunikasjon

• Min oppgave er å få deg til å se at standpunktet mitt er riktig.

• Min oppgave er å forsvare mitt syn, men skape muligheter for å avdekke svakheter.

• Hvis du likevel ikke ser riktigheten av mitt syn, da vil jeg ta det som et bevis på manglende intelligens eller at du har skjulte motiv.

• Jeg vil poengtere mitt standpunkt åpent og be deg om å reflektere rundt det og oppfordre deg til å legge frem ditt syn slik at jeg kan reflektere rundt det.

• Da vil jeg argumentere sterkere og mer direkte, rolig og mer utspekulert eller skifte mellom flere sett av argumenter.

• Hvis du ikke ser at jeg har noe å fare med, da vil jeg vurdere muligheten av at du ser noe jeg ikke ser.

• Jeg vil poengtere mitt syn direkte, og gi overbevisende argumenter eller stille spørsmål slik at du blir nødt til å komme til de samme konklusjoner

• Da vil jeg oppmuntre deg til å begrunne nærmere din tankegang som har ført til en annen konklusjon enn min.

 

 

modell som viser interkulturell og intrakulturellIntrakulturelle Interkulturell 

Spørsmål til samtale

1. Se på tabellen i eksemplet ovenfor.

2. Har dere møtt disse måtene å kommunisere på? Gi eksempler.

3. Diskuter konsekvensene av å ha en åpen eller en lukket holdning til kommunikasjon. Finn eksempler.

4. Finnes det situasjoner der vi bevisst velger å bruke en lukket kommunikasjonsform? Gi eksempler.

5. Finnes det situasjoner der vi bevisst velger å bruke en åpen kommunikasjonsform? Gi eksempler.

Dobbeltkommunikasjon, symmetri og asymmetri

Dobbeltkommunikasjon oppstår når du sier noe, samtidig som du egentlig uttrykker noe annet, kanskje det motsatte.

Eksempel:
Dagens foreldre er eksperter på dobbeltkommunikasjon. Hør på dette: «Ja, så gå på den festen da ... men du får egentlig ikke lov!» Også kroppsspråket formidler at dette liker de egentlig ikke. Men du har din egen vilje og er vant til å få den. Kjenner du deg igjen?
Eksempel:
Møtelederen sier med en traurig stemme og et kroppsspråk som uttrykker alt annet enn glede, kanskje sjenanse: «Det er en glede for meg å ønske dere alle velkommen til dagens møte.»

I det første eksemplet sies to motsatte ting på en gang. I både det første og siste eksemplet er det motsetning mellom utsagn og kroppsspråk, tonefall og fremferd.

Også atferd og livsstil kan komme i konflikt med det som sies.

Eksempel:
«Jeg mener at en nøysom livsstil er det beste både for mine medmennesker og miljøet. Samtidig gleder jeg meg enormt til Sydenreisen sammen med mine venninner. Vi skal leie bil slik at vi kommer oss lettvint omkring. Klærne og smykkene er vanvittig billige på Kreta.»
Eksempel:
En norsk utviklingsarbeider i et afrikansk utviklingsprosjekt kan hevde at de menneskene han arbeider blant skal ha medbestemmelsesrett i et utviklingsprosjekt, samtidig som strukturene og premissene for det hele utelukker enhver likeverdig medbestemmelse. Når det kommer til stykket, er det utviklingseksperten som bestemmer - i kraft av sin rolle i organisasjonen av prosjektet og i kraft av pengene han disponerer. Hele situasjonen kommuniserer hvem som er overordnet og hvem som er underordnet, hvem som bestemmer reglene for samhandlingen.

Eksemplene ovenfor viser at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære, mellom ord og handling. Vanligvis taler handlingene sterkere enn alle ordene.

Uformell samtale mellom venner. Foto.Uformell samtale  
Kronprinsparet i samtale med studenter. Foto.Symmetrisk eller asymmetrisk kommunikasjon?  

Eksemplene viser også et annet viktig poeng ved kommunikasjon. Kommunikasjonsrelasjoner kan være symmetriske eller asymmetriske. En symmetrisk relasjon innebærer at kontroll, makt og myndighet er jevnt fordelt mellom partene, slik at de danner likeverdige relasjoner. Ofte oppleves det slik i forholdet mellom gode venner eller kolleger som i ord og handling viser gjensidig respekt for hverandre. Symmetri forutsetter balanse i forholdet og at man opplever hverandre som jevnbyrdige.

Asymmetri er det motsatte, at den ene har mer makt, kontroll eller autoritet enn den andre. Relasjonen kan medføre et slags foreldre-barn-forhold også mellom voksne, hvor den ene blir liten, usikker, trassig eller opprørsk, mens den andre blir stor, selvsikker, moralsk eller autoritær. Den ene blir svak, den andre sterk, og dette er en opplevelse de begge på sett og vis deler.

Eksempelvis kan asymmetrien i forholdet mellom terapeut og pasient være bestemt gjennom rollefordelingen. Den ene er hjelper, den andre er den som trenger og mottar hjelp. Enhver omsorgssituasjon innebærer et asymmetrisk forhold. I slike situasjoner er det viktig at den makt den sterke har, som i og for seg er legitim, ikke blir misbrukt overfor den svake. Den sterke må heller ikke ta alt ansvar bort fra den svake så sant vedkommende er i stand til å mobilisere sine egne ressurser (Eide and Eide 20071).

 

Relasjonskommunikasjon

Når vi kommuniserer om et saksinnhold, et bestemt tema eller et problem, kan vi kalle det for innholdskommunikasjon. En slik kommunikasjon kan være overveiende verbal, men understøttes av ikke-verbal kommunikasjon. Vi kan imidlertid også samtidig kommunisere om vårt innbyrdes forhold, det vi kan kalle relasjonskommunikasjon (Dahl 20012).

En relasjonskommunikasjon foregår ofte ikke-verbalt, for eksempel med små trekninger i ansiktet, ulike typer smil eller manglende smil, oppsøkende eller avvikende blikkontakt og små «ja-» og «hm»-lyder. Slik respons vil ganske effektivt formidle om vi er interessert i å utdype kontakten, eller om vi ønsker å «kutte ut».

russisk politimann prater med mannDet kan se ut som mannen i sivil ønsker at denne samtalen skal ende så fort som mulig. 

Relasjonsaspektet er knyttet til måten vi formidler innholdet i en kommunikasjon på, dvs. den holdning vi - verbalt og ikke-verbalt - henvender oss til andre med, for eksempel ved å vise interesse, likegyldighet, utålmodighet, vennlighet eller irritasjon.

Relasjonskommunikasjon kan selvsagt også formidles verbalt eller skriftlig ved antydninger som «Min gamle venn», «Drittsekk», «Kjærlig klem» eller «Vi ses snart». De innbyrdes relasjonene, som gjerne også omfatter mer følelsesmessige forbindelser mellom kommunikasjonspartnerne, er utrolig viktige for vår måte både å sende og motta tegn og signaler på.

Sympati og empati

Ordet sympati kommer av gresk og betyr medfølelse eller medlevelse (gresk: sym = med, patheia = følelse). Empati betyr innfølelse eller innlevelse (gresk: em = i).

Vi kan vise sympati når vi gir uttrykk for å forstå en annens følelser fordi vi har opplevd noe lignende selv. Vår evne til å tenke oss selv i den andres sted er selvsagt begrenset, for vi kan aldri gå inn i en annens identitet. Oftest kan vi bare forestille oss hvordan vi selv ville ha tenkt, talt og handlet i den andres sted ut fra våre forutsetninger.

Vi kan ikke like lett si hvordan den andre virkelig tenker, taler, føler og handler ut fra sine egne forutsetninger. Denne forskjellen er viktig. Hvis jeg for eksempel forteller deg at jeg nylig har mistet min tante, kunne du forestille deg hvordan du ville ha følt det om det var din tante som var død? Dersom jeg nylig hadde mistet min jobb, eller arvet en million kroner, kunne du tenke deg hvordan du ville følt om det hadde hendt deg? Denne følelsen kalles sympati.

Empati er innfølelse eller innlevelse. Denne følelsen går ut på å forestille seg den andres opplevelse ut fra hans eller hennes forutsetninger (3). Dette er mye mer krevende. Ved sympati tenker du deg selv inn i en annens sted, men du er like fullt deg selv, og du opplever verden gjennom din egen referanseramme - ditt eget kulturfilter.

Ved empati tenker du deg inn i den andres sted på en slik måte at du føler, ser og opplever ut fra den andres ståsted, gjennom den andres kulturelle briller. Dette er selvsagt ikke fullt ut mulig, men innlevelse kan være et ideal, og i interkulturell kommunikasjon kan det være avgjørende for en virkelig forståelse. Likevel må vi understreke at empati handler om å oppfatte den andres følelser, men også å vite at denne følelsen ikke er ens egen.

Eksempel:
Det fortelles at dronning Marie Antoinette under den franske revolusjonen, da bøndene stormet kongens palass, spurte hvorfor de bråkte sånn. «De har ikke brød!» ble det sagt. «Kan de ikke spise kaker?» spurte dronningen. Hennes kontakt med bøndenes daglige virkelighet var så liten at hun hadde ingen evne til innlevelse i deres situasjon. Hennes sympati strakte seg til å tenke seg inn i deres sted med sine egne erfaringer. I et slikt tilfelle ville hun selv ha spist kaker. Hun så altså situasjonen ut fra sin egen referanseramme.
Alderdom 

En del kvinnesaksforkjempere i Vesten ser ut til å mene at alle kvinner har (eller burde ha) samme reaksjoner overfor det å være kvinne i hvilken som helst kulturell sammenheng. Men ved denne antagelsen risikerer de å begå grove feil. Det er nemlig slett ikke sikkert at en kvinne som er vokst opp under helt andre kulturelle forutsetninger, opplever det å være kvinne på den samme måten. Mange viser mye sympati, men liten evne til empati.

Kommunikasjonsforskeren Richard Brislin (4) hevder at mennesker med en empatisk holdning har lettere for å utvikle andre kommunikasjonsferdigheter enn de som er
karakterisert som å være ikke-empatiske. Å ha en empatisk holdning er derfor en viktig forutsetning for interkulturell kompetanse.

Kulturell neddykking

 

stabel med bøkerKulturell neddykking kan gjøres ved å lese gode bøker 

Vi skal nå se hvordan vi kan bruke dette empati-synspunktet i en modell som vi kan kalle kulturell neddykking. Den går ut på å vise hvordan vi kan lære nye kulturelle spilleregler å kjenne for å kunne kommunisere med mennesker i en ny kultur. Det er fem trinn i modellen, som er tilpasset etter Milton Bennetts modell (1979) (Dahl 20015).

1. Kjenn deg selv

Første trinn i modellen går ut på å lære seg selv og sin egen kulturbakgrunn å kjenne. Det er svært viktig at vi selv har en kulturell forankring når vi møter andre. Vi må kjenne våre egne verdier og normer.

Den som har lært seg selv å kjenne og er trygg på seg selv, behøver ikke være redd for å bli stilt overfor det ukjente og fremmede. Riktignok kan våre egne verdier, normer og tro utfordres i møte med andres verdier, normer og tro. Men det kan være sunt å bli utfordret av andre. Ofte fører det til at vi får et mer gjennomtenkt forhold til våre egne verdier og normer.

Møtet med det fremmede er ikke en fryktinngytende, ukontrollerbar situasjon. Tvert imot kan det på den ene siden bidra til at vi bedre kan leve oss inn i andres tanker og følelser, og på den andre siden bidra til at vi selv får økt innsikt også i egne tanker og følelser. Dermed taper vi ikke vår identitet, men befester den.

Å lære seg selv å kjenne betyr også å lære å kjenne det vi kan kalle vår egen kommunikative stil. Vi formidler ikke bare gjennom våre ord, men også gjennom vårt liv og våre handlinger. Det kan være nødvendig å stille kritiske spørsmål til våre verbale og ikke-verbale ytringer: Er vi oppmerksomme og åpne, eller nervøse og lukkede? Har vi evnen til å se og lytte, eller er vi forutinntatte og fordomsfulle? Avbryter vi den andre, holder vi «tråden» i en samtale, smiler vi, virker vi troverdige, inngir vi tillit? Hvordan virker vi på våre omgivelser?

2. Selvoppgivelse

I det andre trinnet foretar vi selve «neddykkingen». Det betyr at vi må forlate vår egen posisjon og nærmest oppgi vår egen identitet. Dette kan selvsagt være lettere sagt enn gjort. Det kan heller ikke være snakk om noe annet enn en foreløpig selvoppgivelse. For empatiens skyld blir vi nødt til å legge igjen hjemme våre egne målestokker, og våre egne meninger om rett og galt.

3. Innlevelse (empati)

I dette trinnet har vi da tatt skrittet fullt ut og forsøker å være åpne og se, lytte og lære mest mulig ut fra den andres forutsetninger. Det betyr at vi, i hvert fall tilnærmet, forsøker å leve oss inn i den andres levemåte, tro og verdier. Det er som å bli som barn igjen: Å ta imot inntrykk og herme etter de andre og innpasse oss i omgivelsene slik som de møter oss. Det er empati.

Denne situasjonen kan vi sammenligne med den som vi kan oppleve når vi leser en fengslende roman eller opplever en film eller et teaterstykke. Vi lever oss inn i personene i romanen eller stykket, identifiserer oss med dem, tenker som dem og reagerer som dem. I den aktuelle virkeligheten er det imidlertid ikke romanfigurer eller skuespillere vi møter, men virkelige mennesker av kjøtt og blod. Vi beveger oss inn på et fremmed område som oftest oppleves utilgjengelig: en annen persons tanker og erfaring.

4. Tilbakevendelse

Etter den empatiske innlevelsen skal vi så vende tilbake til oss selv og vår egen identitet. Vi skal finne oss selv igjen og forlate den andre. Det er ikke minst på grunn av dette trinnet at det er så viktig å kjenne seg selv slik som nevnt under det første trinnet. Vi finner igjen vårt eget verdensbilde, våre egne verdier og normer. Det gir trygghet.

5. Refleksjon

De erfaringer vi har gjort, gjør at vi etter et slikt eksperiment likevel ikke lenger er helt de samme som før. Opplevelsene i den andres situasjon gir oss et kritisk blikk både på hans eller hennes kulturbakgrunn og på vår egen. Vi kan for eksempel stille erfaringene opp mot hverandre. Ut fra et slikt eksperiment vil vi kanskje enda klarere se forskjellene og likhetene mellom oss selv og den andre. Vi blir mer klar over hvor våre egne toleransegrenser befinner seg.

Hvor lenge dette eksperimentet skal vare, avhenger av formålet med neddykkingen. For en mer overflatisk kontakt, slik som enkelte turister eller forretningsfolk opplever, kan man til og med klare seg uten. Antropologer bruker denne metoden som de kaller «deltagende observasjon» når de gjør feltarbeid i en annen kultur. Det er vanlig at de bruker ett til to år på en slik innlevelse. Men den er selvsagt ikke like intens hele tiden.

Bistandsarbeidere og misjonærer må nok regne med enda lengre tid om deres innsats skal bli varig. En misjonær blant motilon-indianerne i Colombia levde sammen med indianerne i fem år uten å drive noen form for forkynnelse. Han lærte først deres språk, tankegang og verdier (6).

Erfaringene fra en slik kulturell neddykking kan gi oss verdifulle kunnskaper om andre måter å tenke og leve på. Vi lærer hvilken mening andre tillegger ulike kulturelle ytringsformer. Slik blir det mulig for oss å bruke ord og uttrykk som gir mening for våre samtalepartnere. Og kanskje klarer vi å oppleve nye meningsfellesskap som kan være givende for begge parter.

Relatert innhold

Kjernestoff

Generelt