Fagstoff

Hva er interkulturell kompetanse?

Publisert: 20.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Konduktør

Ordet kompetanse kommer fra latin competentia, og refererer til «å kunne noe», «å være i stand til». Motsetningen er inkompetanse, «å ikke kunne noe», udugelighet. Når et barn lærer å kommunisere på en hensiktsmessig måte, har det tilegnet seg kommunikativ kompetanse. Når barnet har lært når det skal tale, når det skal tie, hva det kan snakke om, med hvem, når, hvor, og på hvilken måte, så har barnet kommunikativ kompetanse.

Ingen ting av dette er medfødt. Barnet lærer av sine foreldre, sine søsken, og sine venner. For å tilegne seg kommunikativ kompetanse er det nødvendig å leve i en sosial sammenheng. Følgende begreper hører med til hva vi alle lærer for å kommunisere: kulturkommunikasjon, interkulturell kommunikasjonverbal og ikke-verbal, kommunikasjon og kontekst.

gutt i hettegenser sett bakfra. Foto.Ungdomsspråk 

 

karikatur sur mann ser gjennom forstørrelsesglassSpråk kan være vanskelig å forstå ved første øyekast

 

overlegen nordmannNorsk hilsen  

Vi har også sett at det er ikke nok å kunne ord og begreper. Språket er knyttet til personer, tid og sted. Hva som er passende språkatferd i selskap, i butikk, ved bruk av telefon, i møte med familiemedlemmer, venner og fremmede er noe en ikke kan lære fra en ordbok. Det er kun ved å leve i samfunn en lærer språkets praktiske bruk, pragmatikken.

Hvordan folk uttrykker seg varierer også fra land til land og fra kultur til kultur. Når en japaner sier yes, maybe, yes, fulgt av små nikk, kan det være en høflig måte å si nei på. Mange forretningsfolk har bommet fordi de har tatt yes for å bety «ja». Ved å ikke være oppmerksom på betydningen av «å miste ansikt», har de også mistet kontrakter.

Mange minoriteter i Norge er blitt sjokkert over at nordmenn ikke hilser på dem, noe som ville vært en selvfølge der de kommer fra.

Eksempel: Noen innvandrere hadde flyttet inn i en blokk i utkanten av Oslo. De la merke til at nordmennene som bodde i blokken ikke hilste på dem. «Først trodde vi at de var rasister, siden de ikke ville hilse på oss som har mørk hud. Så var vi sikre på at de ikke likte oss, siden de ikke snakket til oss. Det gikk ett og et halvt år før vi oppdaget at de heller ikke hilste på andre nordmenn.»

Norsk (manglende) høflighet er faktisk noe en nykommer må lære for å kunne opptre «på en norsk måte» blant nordmenn. På samme måten må nordmenn legge seg litt i selen for å håndhilse når de kommer til Frankrike og si bonjour monsieur (God dag, min herre), bon soir madame (God kveld, min dame) og lignende uttrykk. Bruken av «herr» og «fru» er helt gått av moten her hos oss, mens det er vanlig i Tyskland og Frankrike.

I alle disse eksemplene ser vi at den kommunikative kompetansen den enkelte har opparbeidet i sin egen kulturkrets, ikke er tilstrekkelig. I kulturmøtet trengs en kompetanse som favner videre, det vi vil kalle interkulturell kompetanse.

Med begrepet interkulturell kompetanse vil vi forstå evnen til å kommunisere hensiktsmessig og passende i en gitt situasjon i forhold til mennesker med andre kulturelle forutsetninger (Dahl 2001:1751).

Interkulturell kompetanse betyr ikke at en må «legge seg flat for» den andres kulturelle skikker og normer og tilpasse seg betingelsesløst til en fremmed kultur. Det kan være like viktig å klargjøre sine egne forutsetninger og sin egen bakgrunn i møte med den andre. Evnen til å se, lytte og lære står ikke i motsetning til det å være seg selv og finne sitt eget ståsted i forhold til det nye.

Ofte er møtet med det nye og fremmede nettopp en anledning til å bli klar over hvem en selv er og hvilke verdier en selv vil stå for. Et kulturmøte er en stor utfordring og samtidig en spennende mulighet til «å finne seg selv». Dagens globalisering og utviklingen av multietniske samfunn utfordrer oss til utvikling av interkulturell kompetanse i skole, høyere utdanning, helsevesen og næringsliv.

Hvem er en interkulturelt kompetent person?

Vi kan beskrive tre viktige områder som er vesentlig for det vi kaller interkulturell kompetanse: atferd, kunnskap og holdninger.

1. Atferd

Atferd viser til hvordan mennesker handler og oppfører seg i vid forstand, også når det gjelder tale. Innenfor psykologien finnes en hel retning som kalles atferdspsykologi. Det vi er opptatt av i dette kurset, er hvordan mennesket oppfører seg når det kommuniserer med andre mennesker - kommunikativ atferd.

Kommunikativ atferd innebærer evnen til å anvende verbalt og ikke-verbalt språk i sin kulturelle kontekst, evne til å avkode og innkode meldinger, evne til å skape og opprettholde kontakt og til å være aktivt lyttende. Sosial oppførsel er nær knyttet til atferd. Vi inntar alle sosiale roller som elever, lærere, foreldre, barn og voksne. Vi forholder oss til andre personer på måter vi har tilegnet oss gjennom oppvekst og erfaring.

Det betyr at vi stiller med forventinger om hvordan også andre mennesker skal oppføre seg. Innenfor en kulturell sammenheng lærer vi hva som er passende og upassende oppførsel, hva vi kan gjøre og hva vi ikke bør gjøre.

I møte med andre mennesker som har en annen kulturell bakgrunn, kan det hende at våre forventinger ikke stemmer med den andres atferd. Da utfordres vi. Vi har et valg: Skal vi tilpasse oss den andres atferd, eller skal vi holde oss til vår egen innlærte atferd, eller kan det hende at vi kan finne en mellomting - et kompromiss?

2. Kunnskap

Kunnskap har med læring og erfaring å gjøre. Vi lærer gjennom hele livet og tilegner oss kunnskap fra omgang med andre mennesker og fra å lese bøker, se på filmer og lytte til musikk. I dette faget har vi fokus på hvordan vi med økt kunnskap skal bli bedre formidlere.

Gjennom et bevisst forhold til interkulturell kommunikasjon kan vi se lenger enn til vår egen nese. Vi kan lære hvordan mennesker med ulike forutsetninger tolker og forstår hverandre. Med større innsikt i prosessene som ligger bak interkulturell samhandling, kan vi forbedre vår evne til kommunikasjon.

Utfordringen er å overskride vår etnosentrisme, altså at vi ser alt, bedømmer alt og måler alt ut fra vår egen målestokk. Vi må lære å se tingene slik de ser ut fra den andres ståsted, med de forutsetninger den andre har - empati. Derfor er det nødvendig å gi både en generell kulturforståelse og redegjøre for allmenne prinsipper om interkulturell kommunikasjon. Kunnskap om andre kulturer og andre måter mennesker oppfører seg på kan utvide vår forståelse for andre og gjøre oss i stand til å knytte kontakter over kulturelle grenser.

Både generell kunnskap og særskilt (spesifikk) kunnskap om andre såkalte fremmede kulturer og kommunikasjonsmønstre er nyttig for å øke vår kommunikative kompetanse.

3. Holdninger

Kunnskap er ikke nok for å styre vår atferd og våre handlinger. Gjennom livet tilegner vi oss holdninger som preger vår atferd og vårt forhold til andre mennesker. Holdninger kan være basert på kunnskap eller være ervervet gjennom læring og erfaringer. Men ofte har vi overtatt dem mer eller mindre ubevisst fra våre foreldre, venner og andre grupper som vi velger å identifisere oss med.

Fra "Migrapolis" (2001). Reporter Rajan Chelliah snakker med Else Frei om innvandring til Norge.Fra "Migrapolis" (2001). Reporter Rajan Chelliah snakker med Else Frei om innvandring til Norge. 

Holdninger kommer til uttrykk gjennom våre oppfatninger og meningsytringer, følelsesmessige reaksjoner og i våre handlinger.

I forbindelse med kommunikasjon ser vi at personlighetstrekk som åpenhet, nysgjerrighet, evnen til undring, evnen til å ta den andres perspektiv (empati) og respekt for andres verdier er viktige holdninger.

Videre er evnen til å forholde seg fleksibelt til nye situasjoner og nye mennesker med ulik bakgrunn, andre verdier og religioner vesentlig for god kommunikativ kompetanse. Evnen til å kunne tilpasse seg flertydige situasjoner kan åpne for nytenkning og gi ny innsikt i hvordan en kan møte og etablere et forhold til mennesker med andre kulturelle erfaringer.

Fordommer avkreftes: Fra "Migrapolis" (2001). Reporter Rajan Chelliah snakker med Else Frei. 

Oppsummering

Det sier seg selv at interkulturell kompetanse basert på atferd, kunnskap og holdninger ikke er et stillestående fenomen. Det er fullt mulig å jobbe med seg selv og forandre egne holdninger og atferd. Med dagens internasjonalisering, globalisering og utvikling av multietniske samfunn blir utvikling av interkulturell kompetanse mer og mer viktig.

Vi kan tilhøre ulike sosiale fellesskap på en gang. Vi har tidligere omtalt det dynamiske kulturbegrepet. Vi sa at kultur er vår stadige nyfortolkning av situasjonen i møte med andre. Hvilken atferd, kunnskap og holdninger vi gjør gjeldende i møte med andre kan være avgjørende for vår interkulturelle kompetanse.

Vi er alle sammensatte personer med ulik atferd, kunnskap og holdninger. Slik tilhører vi ikke bare én kultur. På samme tid kan vi være medlemmer av ulike interessegrupper eller kulturer.

Eksempel: En kvinne kan være nordmann med norsk pass, med bakgrunn fra Marokko, muslim, liberal, glad i farger, skolelærer, heteroseksuell, opptatt av homofiles rettigheter, partimedlem, teaterentusiast, tennisspiller og jazzmusiker. Hvilken kultur tilhører hun?

Karikatur av mann med forstørrelsesglass. Illustrasjon.Språk kan være vanskelig å forstå ved første øyekast 

Hver kommunikasjonssituasjon er unik. Hva kvinnen i eksemplet ovenfor spiller ut av sin kulturelle bakgrunn i et møte med andre er avhengig av situasjon, samtalepartnere, kontekst, hensikt med møtet, osv. Det er kanskje den sosiale og deltakende kompetansen som er den viktigste.

Relatert innhold