Det ikke-verbale språket er, i likhet med det verbale språket, et språk. Vi sender og tolker tegn: Vi retter frem hånden og tar imot hender til hilsen, vi vinker, trekker på skuldrene, vender oss til og fra samtalepartnere, ser dem i øynene eller viker unna, smiler eller rynker pannen.
En mengde kroppshandlinger har gitt opphav til idiomer, «særegne uttrykk» i språket, som for eksempel: Vi «holder avstand fra», «vender ryggen til», «bøyer oss for» eller «tar hatten av for» våre medmennesker. Slik atferd er tegn som kan brukes i kommunikativ hensikt.
Men all kroppsatferd er ikke kommunikativ. Vi har nevnt rødming, som vi neppe har kontroll over. Heller ikke blunking, besvimelse, gjesping og lignende er alltid kommunikative tegn. Men selv om de ikke er ment som kommunikasjon, kan de oppfattes slik av andre. Gjesping kan for eksempel oppfattes som at personen er trøtt, selv om det ikke var intendert – gjort med hensikt – fra den andres side.
Tegnklasser
Vi skal her anvende fem tegnklasser for ikke-verbalt språk.[1] De er egentlig beregnet på håndbevegelser, det som kalles gester, men er anvendelige også på andre kroppslige uttrykk, så vi tar dem med her innledningsvis:
Emblemer
Disse er tegn som en etter hvert har blitt enige om betydningen av. De som lever i samme kulturkrets, vil forstå dem på samme måte. De kan også oversettes til språk, og de fungerer også uten samtidig tale. Emblemer er oftest bevisst. Eksempler: nikke eller riste på hodet, «vise fingeren», hilsetegn.
Illustratorer
Disse er etterlignende tegn, de brukes for å illustrere det som blir sagt. Illustratorer er delvis bevisst. Eksempler: peke med fingeren for å angi retning, vise fingrer for å angi tall, tegne en bue i luften for å illustrere en vakker kvinne, bruk av taktstokk.
Regulatorer
Disse er tegn som går på samhandlingen mellom partene. De regulerer og holder samtalen i gang. Regulatorer er oftest svakt bevisst, de brukes uten at en tenker over det. Eksempler: be om eller gi fra seg ordet – turskifte, skiftende blikkontakt, spørrende uttrykk, nikke som respons fra mottaker.
Følelsessymptomer
Disse er tegn som viser følelser eller sinnstilstanden. De kan forsterke eller motsi en verbal påstand. Følelsessymptomer kan være naturlig eller tillært, bevisst eller ubevisst. Eksempler: smile høflig, veksle blikk, rødming. Det er vanlig at nyforelskede er svært observante overfor følelsessymptomer.
Berørere
Disse er tegn som for eksempel berøring av seg selv, den andre eller gjenstander. Slike tegn er ofte ubevisste eller en uvane som ikke er ment som kommunikativt tegn. Eksempler: fikle med halskjedet eller slipset, klø seg i ansiktet, glatte håret, fikle med en blyant.
De fem tegnklassene
Det er glidende overganger mellom disse fem tegnklassene. Å klø seg i hodet (berører) har for eksempel fått emblematisk betydning, det vil si at vi tillegger tegnet bestemte meninger som vi i vår kulturkrets oppfatter mer eller mindre på samme måten. For eksempel oppfatter vi det å klø seg i hodet som at vi grubler på noe. Noen tegn kan oppfattes som ikoner (billedlige), andre som indekser (peketegn), noen som symboler (vilkårlige). Vilkårlig vil her si at det ikke er en direkte likhet mellom tegnet og det som uttrykkes, betydningen er tilegnet kulturelt som en konvensjon (overenskomst).