Fagstoff

Hva er ikke-verbal kommunikasjon?

Demonstrere

Ikke-verbal kommunikasjon vil, enkelt sagt, bety kommunikasjon uten ord, i motsetning til verbal kommunikasjon som er muntlig kommunikasjon med bruk av ord. Betegnelsen «nonverbal» blir også brukt. Det er kanskje litt merkelig å definere denne formen for kommunikasjon ved noe den ikke er – den er ikke kommunikasjon med ord.

I denne delen om Ikke-verbal kommunikasjon skal vi ta for oss kroppsspråk og fokusere på ansiktet, øynene og blikket og håndbevegelser, såkalte gester. Videre skal vi se på kroppsbevegelser, eller positurer, og kroppskontakt og hilseskikker. Vi skal også se på hvordan avstand og rom brukes i ulike kulturmøter. Til slutt skal vi se på andre ikke-verbale signaler.

KroppsspråkKroppsspråk
Hva er da ikke-verbal kommunikasjon? Er for eksempel musikk, matematikk, arkitektur, lukt, dans og temperatur ikke-verbal kommunikasjon? Alt dette kan forstås som ikke-verbal kommunikasjon.

Her skal vi likevel begrense oss til ikke-verbal kommunikasjon i situasjoner der mennesker møtes ansikt til ansikt. Det omfatter kroppsatferd, mimikk, gester, kroppsbevegelser, kroppskontakt og bruk av avstand og rom. Vi vil også ta med utseende og klesdrakt, mens kulturprodukter som kunst, teater, ballett, musikk, matematikk og skjønnlitteratur vil bli holdt utenfor i denne sammenhengen. Imidlertid blir slike ytringer behandlet i andre deler av KK1.

I romaner og annen skjønnlitteratur er det ganske vanlig med henvisninger til ikke-verbale koder som å hviske, brøle, nikke, se bort, smile, rynke pannen, sette seg, reise seg, klesdrakt, møbler, bosted, osv. Det kan være svært nyttig å legge merke til slike uttrykk når vi her skal drøfte ikke-verbal kommunikasjon. Vi skal også drøfte forholdet mellom tekster og ytringer senere.

Svært ofte opptrer flere ikke-verbale uttrykk samtidig. Du kan for eksempel smile, nikke og slå ut med armene. Du kan også snakke samtidig. På den måten kan verbale og ikke-verbale ytringer bidra til å forsterke eller svekke det som blir sagt.

På samme måten som ved verbal kommunikasjon, kan ikke-verbale ytringer oppfattes som tegn og symboler som står for noe annet enn det umiddelbare. De kan være bevisste eller ubevisste, villet eller ikke villet. For de fleste av oss er rødming noe som vi ikke selv har kontroll over. Skarpe iakttakere kan gjennom å lese våre ansiktsuttrykk og vårt kroppsspråk gjette seg til vår sinnsstemning, særlig dersom vi deler samme kulturelle koder.

Dersom vi ikke deler de samme kulturelle koder, kan avlesningen ofte være feil. Kroppsspråket er nemlig ikke internasjonalt. En bulgarer vil nikke når han mener nei, og riste på hodet når han mener ja. Dette kan oppleves ganske forvirrende for oss som gjør det motsatte.

Også tegnspråket som døve bruker, varierer fra land til land. Døve trenger også en tolk som kan oversette tegnspråket til den varianten de selv bruker.

I denne delen må vi nødvendigvis bruke en hel del stereotypier om land, folk og skikker. Sterotypiene er karakteristikker av grupper av mennesker tatt under ett, men selvfølgelig finnes det mange individuelle variasjoner innenfor et land.

Den beste måten å lære hvordan riktig ikke-verbal oppførsel er, er å se, spørre seg for og lære av de som lever i den kulturen vi er gjester i. Det er mye i ordtaket: "When in Rome, do as the Romans." Regler for ikke-verbal kommunikasjon er ofte ubevisste, og det er først når noen spør og legger merke til dem at en blir oppmerksom på alle de uskrevne regler som finnes.

 

Oppgaver

  • Når du velger hvilke klær du skal ta på deg, tenker du da på hva du kommuniserer utad? Snakk sammen om hva dere mener med valg av klesdrakt.
  • Er bruk av smykker og parfyme en form for ikke-verbal kommunikasjon? På hvilken måte?
  • Diskuter uttrykket "When in Rome, do as the Romans." Hva innebærer det? Hvordan skiller ikke-verbal kommunikasjon seg fra verbal kommunikasjon? Bruk denne artikkelen 
Relatert innhold

Generelt