Fagstoff

Signalmultipleksing

Publisert: 09.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

En vitenskapelig rakett inneholder mange sensorer og instrumenter. Det kan være sensorer som skal overvåke nyttelasten til raketten (kalt house keeping), som batterispenning og intern temperatur, eller avanserte forskningsrettede instrumenter. For å kunne overføre data fra flere forskjellige instrumenter over en og samme telemetrikanal trenger vi signalmultipleksing.

Multipleksing kan deles i to hovedgrupper. Den mest vanlige måten er å tildele hver sensor ei tidsluke over kommunikasjonskanalen. Dette er kalt tidsdelt multipleksing, TDM. Hver sensor får hele båndbredden på overføringslinken i bestemte tidsluker. En kan derfor ikke motta kontinuerlige målinger fra hvert instrument, men kun punktprøvinger.

Tidslukene i starten av et format blir tildelt et unikt synkroniseringssignal slik at det er mulig for en demultiplekser å identifisere de ulike tidslukene på mottakersiden. Metoden åpner for en stor fleksibilitet i dataoverføringen. Forutsetningen er at hver sensor oppdateres hurtig nok til å tilfredsstille Nyquist-kriteriet. (Se Nyquist samplingsteorem)

 

Tidsdelt multipleksingFiguren viser grunnprinsippet for et sendersystem med tidsdelt multipleksing.Tidsdelt multipleksing
Opphavsmann: Narom

En annen, mer utdatert måte å gjøre signalmultipleksing på er å dele opp båndbredden på overføringslinken, og sende sensordata kontinuerlig på hver sin frekvens.. Dette er kalt frekvensdelt mulitpleksing – FDM, og er en avleggs form for signalmultipleksing.

Data som er multiplekset inn med TDM inn på en og samme kanal kan være modulert ved hjelp av ulike modulasjonsmetoder.

De tre første er analoge modulasjonsmetoder, mens PCM er en digital moduleringsform.

Relatert innhold

Generelt