Fagstoff

Knock-out

Publisert: 28.07.2009, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Lytt til novella:

 

 

 

 

– Slå raskere. Raskere! Venstre!

 

Jeg forsøkte å dukke, men blei lurt av venstre hook. Den traff ved panna, og øyenbrynet mitt sprakk. Blodet silte ned i synet mitt og coach brøyt av kampen. Faen, hørte jeg ham skrike, og han kasta inn den våte kluten. Jeg la den over såret og så for meg hvordan den skifta farge.
– Vel, hva hadde poenga blitt, spurte coach.
– Gutten din lå under. Han hadde nok tapt selv om det ikke blei brudd, dessverre.
Mathiesen tok på seg jakka og gikk mot utgangen.
– Vent litt, Mathiesen, jeg gir deg en kamp til. Han kommer til å levere! Jeg lover. Kanskje kuttet ikke er så dypt, da klarer han en kamp til.

 

Jeg hvilte meg på tauet mens jeg overhørte samtalen. Coach ba Mathiesen bli en kamp til, mente at jeg bare hadde hatt en dårlig kamp. Sa at jeg hadde vært litt ute av fokus, at jeg kunne slåss bedre enn denne møkkakampen her.
– Hm. Ålreit, hørte jeg Mathiesen si.
– Men jeg sier ikke at jeg kommer til å kjøpe gutten. Jeg blir en kamp til, men da skal jeg ikke se noe tull.
– Nei, nei, vi lover. Hørte du det, gutt!

 

Mathiesen tok av seg jakka, mens coach gikk inn i ringen. Jeg satt der på hjørnekrakken, med hodet lent bakover og kluten på panna. Sa jeg hadde hørt alt som var blitt sagt, og så ned på blodsølet på matta.
– Fytterakker'n, du boksa som en horunge! Hvor var tankene dine? Jeg advarte deg mot venstre, og så dukka du! Du skulle kjørt vifteparade.

 

Jeg satt taus på krakken. Bøyde meg bakover og ba om å få vaselinboksen. Det hadde slutta å blø, og jeg strøyk kluten over en siste gang for å få såret reint. Coach spurte om han skulle hjelpe til. Jeg rista på hodet, men han klaska meg på ryggen og hjalp til likevel. Klinte på vaselinen og sa jeg måtte bite tenna sammen. Etterpå så coach meg i øya og sa lavt, nesten hviskende, at jeg var blitt flink. Jeg måtte bare fokusere, holde hodet iskaldt. Det var i kveld Mathiesen var kommet for å vurdere meg, det var denne ene sjansen jeg fikk.

– Går dette bra, kan du dra hjem og knulle hue av hu tøyta di med god samvittighet! Tenk på det!
– Det er slutt mellom oss, coach.
Han var på vei bort, men stoppa opp. Heva øyenbryna og sa:
– Å. Så kjipt, men trener du tau fram til kampen? Så bokser du sekk når det er et par minutter igjen. Dette klarer du, tenk på det!

 

Jeg hoppa tau i et kvarter før jeg gikk løs på sekken. Slaga kom sakte, og sekken gynga nesten ikke. Jeg begynte å tenke på det dama mi hadde sagt, var det for seint til å gjøre noe annerledes?

 

Noen karer fra Asker sparra inne i ringen, og jeg så at coach og Mathiesen snakka sammen lenge. Jeg fikk slengt noen slappe jabs mot sekken. Så hørte jeg rundebjella ringe og kvikna til. Coach var på vei bort til meg, og jeg begynte å slå alt jeg orka. Rommet stinka gammal svette. Noen tullinger hadde vært seine med å åpne vinduene tidligere i dag. Nå var det natt, og bare toppfolka trente fortsatt.

 

– Du, jeg setter deg opp mot canadieren i neste kamp.
– Hva! Jeg kan ikke bokse mot canadieren i dag, jeg har jo allerede hatt en hard kamp!
– Men du sloss elendig!

Coach så ned i gølvet, strøyk hånda si gjennom håret. Dempa seg. Sa det ikke var meninga å skrike, men det var i dag Mathiesen var her. Det var jo dette vi hadde trent for, ikke sant.
– Nei, jeg kan ikke bokse mot canadieren. Han er cruiservekt og jeg har kutta meg.

Coach hysja på meg og la armen sin rundt skuldra mi. Han lovte at jeg kom til å klare meg fint i neste kamp. Han begynte å snakke taktikk. Fortalte at canadieren var dårlig teknisk. Ja visst var han cruiser og slo hardt, men han var feit og ville tape på utholdenhet. Jeg hadde å møte i ringen når klokka var hel, det var ikke noe å diskutere.

 

Jeg gikk og tok meg ti minutter i garderoben. Skylte hodet under vasken, satte meg på benken og pilla vekk skorpa på et sår på halsen. Tenkte. Vi hadde jo slått opp før og så blitt sammen igjen. Men denne gangen hadde hu vært ei jævla heks. Hva var det hu hadde sagt til meg? At hu ikke engang hadde hatt det bra når vi hadde sex? Jeg kjente blodet pumpe til hodet, så reiste jeg meg, sparka opp døra og gikk ut av garderoben. Jeg veit jeg aldri ville slått til ei jente, aldri. Men jeg skulle gjerne rista dritten ut av henne.


– Er du fit for fight, gutt? Coach overraska meg, han hadde stått og venta i gangen.
– Ja.
– Men hva er det med øya dine? Dem er jo helt røde og blanke; ser jo faen meg ikke ut! Du, denne kampen er viktig! Skjønner du det?
Jeg sa jeg forstod.

 

Munnbeskytterne blei satt på plass, og jeg gikk inn i ringen. Vi møttes på midten. Canadieren var et hode høyere enn meg, og flere ligaer styggere. Jeg stirra ham inn i øya med utelukkende dårlige hensikter. Jeg minte meg på at dette var motstanderen min, og at jeg hata ham.

 

Ding.

 

Canadieren var defensiv og blokkerte slaga jeg retta mot ham. Han var tålmodig, før han plutselig klinte til med en hook mot kjeven min. Den satt, og jeg vingla bakover. Canada gliste, men jeg klarte å ta meg sammen. Angrep på nytt. Lot kampen gå på rutine. Rette slag, skulderblokk og bobbing. Rutine, og jeg tenkte på det hu hadde sagt rett før hu stakk fra meg. Rutine. Canadieren angrep mye, og jeg kjente noen av slaga gå inn. Han traff med ett nede ved nyrene mine, og så kom smerten, og jeg måtte gispe for å få orden på pusten. Han tok seg god tid og planta to rette i panna mi. Ding.

 

– Hva i hælvete, gutt! Du må jo være med i kampen! Drikk vannet. Du kunne tatt ham på fotarbeidet!

 

Ding. Andre runde. Canadieren var blitt angriperen. Slaga hans føltes som et balltre. Langsomt blei de heldigvis svakere, men de blei ikke færre. Jeg kjente at oppkast sneik seg oppover halsen min og svelga det ned mens jeg holdt en tett guard, men kvalmen svekka meg.
– Men for svarte faen, gutt, du må jo bokse! Bank ham!

 

Canadieren tok meg i et svakt øyeblikk, og jeg tror det var en uppercut og ikke en hook som traff kjeven min. Jeg klarte ikke å oppfatte hvor jeg var på vei, før hodet mitt smalt i matta. Klarte ikke å røre meg. Det banka mot innsida av skalle-veggen, munnen min smakte plast. Jeg åpna øya og blei møtt av et delirisk syn: sju canadiere dansa frydefullt rundt på matta, og alt så plutselig så grønt ut; lyset, ringen, som grass alt sammen. Jeg var ikke lenger i rommet. Alt jeg tenkte på var hu, jeg beit sammen kjeven og sa til meg selv: Skjønner du ikke at hu har jugi for deg, at løgnene hennes svir mer enn om noen hadde helt hjemmebrent rett i kuttet du har i panna? Til hælvete med denne smerten. Jeg stabla meg opp på knærne og var plutselig tilbake i rommet. Til hælvete med Katarina!

 

Jeg spratt opp, og det kom visst uventa på canadieren, fyren hadde nok trodd kampen var over! Han slo hissig mot meg, men jeg fikk holdt en vanntett guard. Jeg dukka, blokka, men ga ingen slag. Coach skreik fra sidelinja:
– Du må jo slå tilbake! Flott du kom deg opp, men du slår jo ikke tilbake. Du er en skandale!

 

Ding. Pause, kjefting og så siste runde.

 

Canadierens slag blei svakere. Jeg fortsatte å blokke med en vanntett guard, men slo ikke tilbake. Så fikk jeg låst fast canadierens slag med albua, og vi blei stående i clinch. Jeg så ham inn i øyeeplet og snerra mot trynet hans:
– Canada, pensjoner deg og dra tilbake til det hølet du kommer fra.

 

Forbanna og utslitt forsøkte han en rekke med hooks. Jeg blokkerte og dukka unna. Trakk meg tilbake til tauet. Canadieren behandla meg som et teppe som blei dengt reint, men slaga hans var svake nå, og jeg visste hvordan jeg skulle tåle dem. Så hørte jeg coach skrike:
– Slå ham da! Slå ham, din mislykka svekling, slå ham!

 

Men jeg fortsatte å ta imot. Musklene mine skalv, og huden min svei. Jeg fikk lyst til å brekke meg og visste jeg måtte lytte til kroppens smertetegn. Det må bli nå, tenkte jeg, og venta til Canada slo et svingslag; da knakk jeg ned hofta og slaget hans suste ut i lufta. Jeg kontra med en snikende høyre hook. Enda en snikende høyre, og enda en! Canadieren fomla baklengs. Jeg stramma muskelen, og leverte en venstre hook som fikk Canadas fjes opp i riktig vinkel, og da mitt neste slag smalt, kjente jeg motstanden i kraniet hans før han falt.

 

Coach skreik fra sida at det var dette han hadde lengta etter! Fabelaktig! Og Mathiesen nikka enig. Men jeg så på treneren min, tok av meg høyrehansken og marsjerte bort til ham, løfta armen og klinte til treneren min. Midt på kjeften. Coach gjorde ingen innsats for å blokkere slaget, og leppa hans sprakk. Han spytta en blodklyse på gølvet, og tørka munnen med genseren sin:
– Der gutt. Det er det jeg vil ha. Der har du hatet!

 

Coach gliste og blodet lå som rødfarva klin over tenna hans. Han pekte på garderoben og sa jeg kunne gå og skifte. Jeg hadde boksa bra.

Oppgaver