Fagstoff

H2O

Publisert: 28.07.2009, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Lytt til teksten:

 

 

Bilde av frådende vannmasser  

Det er vann over alt, og vinduet på din side går ikke an å åpne. Jeg ser at du prøver, lener meg over for å fortelle deg det, at det er bare å gi opp, men du ser ikke i min retning. Jeg ser deg gjennom vannet, trekkene dine som flyter over i hverandre, fortvilelsen i øynene dine sett fra siden, jeg har aldri sett på deg slik før. Jeg griper etter setebeltefestet, men det går ikke opp, jeg ser ned på gulvet, har jeg ikke en slik hammer festet et sted, i nærheten av gulvet ved en av dørene, men nei, jeg finner ingenting og jeg ser på deg igjen, huden din har en annen nyanse nå, du ser plutselig på meg. Det er en villskap i blikket ditt, det er Darwin som kicker inn, jeg ser du betrakter meg som en i flokken, som den svakeste, han som kan ofres, som må ofres, for at du selv skal overleve dette og føre slekten videre med ditt blod bankende i årene. Men det er vanskelig å slå gjennom vann. Jeg trykker på knappen til hanskerommet, plastlokket gir ikke lyd fra seg idet det glir opp, men det kommer noen bobler. De søker seg opp, du får noen av dem i ansiktet, du får dem rett i synet, jeg innbiller meg at de irriterer deg, før de forsvinner opp gjennom glipen øverst mellom vinduet og bildøren. Det er mørkt i hanskerommet, den lille lampen lyser ikke, jeg tenker at en sikring må ha gått, jeg fomler med hånden, kjenner konturene av en plastskjøt som ikke er pusset ned, huden revner på pekefingeren min, det svir, men jeg skal ha den ut. Jeg river til meg hammeren, jeg vet den er rød, og jeg beveger den så fort jeg kan gjennom vannet som stiger, men det går saktere enn jeg hadde håpet, og hammeren treffer ruten forkjært, den glir bare ned mot kanten på døren, treffer den lille låsstilken som stikker opp, gud vet hvorfor den er der, bilen låses automatisk med et trykk på en plastdings jeg har festet til nøkkelknippet. Du griper etter hånden min, prøver å si noe, jeg ser bare boblene, vannet stiger raskere nå, det er et ekkelt brus, tenker jeg, tungt, og jeg merker at jeg er overrasket over min egen tanke, hvorfor tenker jeg på dette når jeg skal dø, og du får tak rundt håndleddet mitt, grepet ditt, du som alltid har sagt du er så svak i klypa, du har fått krefter og du klemmer så hardt at jeg glipper taket. Du snur deg, jeg ser deg i sakte film, nei i to ganger sakte film, du forserer vannet, ansiktet ditt er forvridd, og hammeren treffer ruten med et dumpt klikk, en rose brer seg utover glasset, det spraker, og så kommer ruten mot oss. Det er som om hele havet velter inn, buler gjennom glassrosen og inn i kupeen. Du blir presset mot meg, vannet eter oss, presser ut siste rest av luft. Jeg får et glimt av deg gjennom vannmengdene, og et bilde farer gjennom meg, jeg husker da stefaren min var død og mor spurte om jeg ville se ham. Se ham, spurte jeg, han er jo død, men jeg fikk se ham likevel, mor dro frem et polaroidbilde av ham, han lå på et stållignende bord, kanskje var det aluminium, hva vet jeg, men der lå han, og jeg kunne se at øret hans var blått. Ansiktet så normalt ut, jeg husker jeg drømte om det øret i månedvis etterpå. Det er dette bildet som går gjennom meg da jeg kjenner deg komme helt over på min side av bilen, du havner over beltet, det strammer enda mer over magen, og jeg spør deg om hammeren, men det blir bare bobler ut i vannet.

Oppgaver