Fagstoff

Språklig uttrykksmåte

Publisert: 16.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Kiosken

Vi har allerede vært inne på hvordan vi bruker ulike strategier for å kommunisere. Måten vi tenker på og måten vi uttrykker oss på henger nøye sammen. Her skal vi presentere fire modeller som vi kan kalle henholdsvis lineær-, sløyfe-, parallell- og spiralmodell.

Lineær modell
I en lineær modell uttrykkes ting mest mulig «rett på sak», dvs. direkte, klart og konsist, uten snikksnakk. I hjem og skole i vårt eget land er denne modellen mye brukt. Vi læres opp til å si tingene som de er – og til å «kalle en spade for en spade».

Vi oppfordres til å bruke en saklig, logisk og stringent uttrykksmåte. I skriftlige oppgaver læres vi opp til å holde oss til «fakta» og bruke korte og konsise setninger. Når vi skal uttrykke oss om en sak, sikter vi rett på målet og trekker bare inn momenter som underbygger det vi vil frem til. Denne uttrykksmåten kan illustreres med en pil rett på sak.

En syllogisme er en måte å komme til en konklusjon etter to forutsetninger eller premisser. Vi kan si at syllogismen bygger på loven om årsak og virkning: «Alle mennesker er dødelige. Sokrates er et menneske. Derfor er Sokrates dødelig.» «Hvis A, så B, hvis B, så C.» Vi bygger gjerne opp en logisk, lineær tankerekke, omtrent som i skriftlig kommunikasjon. Det er fremfor alt intellektet vi henvender oss til. Syllogismen bygger på en lineær modell.

Sløyfemodell
I en sløyfemodell er det som regel slik at det ikke er hva man sier som teller mest, men måten det blir sagt på og omstendighetene omkring samtalen eller kommunikasjonen.

I den arabiske verden verdsetter man retorikk og grasiøse ordstillinger. En vanlig morgenhilsen består av utveksling av høflighetsfraser, der den ene overgår den andre, i en serie som kan forlenges etter omstendighetene og innbyrdes forhold. Det er en måte å vise respekt for hverandre på:

–  Sabah al-kheir «godhetens morgen»
–  Sabah an-nur «lysets morgen»
–  Sabah al-ful «jasminenes morgen»
–  Sabah al-ishta «den tykke fløtes morgen»

En slik hilsemåte der man også spør om natten og søvnen, om familien og helsen, er vanlig i mange afrikanske grupper. Bruk av gode metaforer (billedlige uttrykk) bidrar til velbehagelig poesi, harmoni og respekt.

«Tykk fløte» som i eksemplet ovenfor, har meget positive konnotasjoner i arabiske land: «Hennes hud er melkehvit og hennes kropps konsistens er som tykk fløte» er en rosende omtale av en vakker kvinne.

Arabisk talemåte preges ofte av små sprang. Taleren innleder samtalen med helt perifere ting, berører forsiktig temaet, og forlater det igjen. Deretter kan taleren gjennom ord som understreker mer personlige relasjoner, f.eks. vennskap, vende tilbake til temaet igjen, bare for å forlate det etter noen korte runder. Slik kan en bevege seg mot målet for samtalen, bit for bit, avbrutt av sløyfer uten tilknytning til temaet.

Sløyfemodell

Samsnakking etter sløyfemodellen3D spiral 

Det er ikke bare arabere eller andre semitter som uttrykker seg på denne måten. Også latinamerikanere er kjent for å bruke sløyfemodellen. Personlige forhold betyr svært mye for en samtales forløp – en samtale som ofte tar mange krumspring etter vår målestokk. Et enkelt «ja» er ofte ikke helt enkelt å tolke. Et «ja» kan like gjerne bety «kanskje», et «nei» blir gjerne omskrevet med «kanskje», eller «hvis Gud så vil».

Parallellmodell
I semittiske språk (arabisk, jødisk) bygger en ofte på en kompleks serie av parallelle konstruksjoner etter en parallellmodell. Denne måten å bygge opp en tekst på egner seg godt i muntlige kulturer. Gjentakelsen gjør det lettere å huske det som blir sagt. Konstruksjonen blir også brukt i poesi.

Gammeltestamentlige salmer som opprinnelig er skrevet på hebraisk, et semittisk språk, benytter seg ofte av denne konstruksjonen:

Jorden og det som fyller den,
Verden og de som bor i den,
Alt hører Herren til.
For han har grunnlagt jorden på havet,
Reist den over strømmene i dypet.
Hvem kan gå opp til Herrens fjell,
Hvem får stå på hans hellige sted?
(Salme 24.1-3)

Spiralmodell
Spiralmodellen illustrerer en samtale som sirkler rundt og rundt. I motsetning til den lineære modellen går den ikke rett på sak, men antyder bare temaet i omskrivende vendinger.

Sakens kjerne nevnes ikke direkte, men den sirkles inn mer og mer slik at samtalepartnerne skal skjønne hva det snakkes om. Kunsten er å snakke om en sak uten å nevne den. Det er vanlig å bruke metaforer og allegorier (billedlige omskrivninger).

Modell av utvikling av kommunikasjonSpiral 

To mennesker som er vant med denne kommunikasjonsformen, vil oftest forstå hverandre, mens en utlending som er mest vant til en mer direkte kommunikasjon kan ha problemer med å forstå hva saken egentlig gjelder. Vi sier de går «som katten rundt grøten». Nordmenn kan bli nokså frustrerte når vietnameseren snakker rundt og rundt «grøten». «Kan du ikke komme til saken?» vil vi tenke.

I japansk konversasjon blir setningene ofte ikke fullført, slik at tilhøreren selv kan fullføre dem. Det gjelder å skape en felles sone av harmoni, slik at begge bevarer ansiktet, også når vanskelige ting skal diskuteres. Innbyrdes sosiale forhold er en del av samtalekulturen.

Eksempel
På en dør på flyktningkontoret på Hamar stod det et skilt med ordene «Adgang forbudt». Siden vietnameserne ikke forstod den norske teksten, ble de bedt om å oversette den til vietnamesisk. Det ble litt flere ord: «Vær så vennlig å vende deg til skranken ved siden av og si hva du ønsker.» Den norske direkte uttrykksmåten føltes uforskammet og brutal.

Også i Norge kan en bruke mer omskrivende vendinger. En nabo som vil låne et redskap, spør ikke rett ut «Kan jeg ta stigen i dag», men heller slik: «Hvordan er det, du skal vel ikke bruke stigen i dag? Hvis du ikke skal bruke den, kan jeg kanskje få låne den?»

I de fleste samfunn blir forespørsler uttrykt i mer sirkulære vendinger. Det gjelder også avslag. Man ønsker ikke at den andre skal oppleve at en er avvisende eller uhøflig. Men det finnes subtile uskrevne regler som kan føre til forvirring.

Eksempel
En nordmann som får en invitasjon til et besøk som ikke kan følges opp, svarer gjerne: «Takk, men det passer dessverre ikke». Den som inviterer, vet da at hun ikke skal spørre mer; hun har ingen rett til å vite hvorfor det ikke passer.

En pakistaner som får en invitasjon som ikke kan følges opp, vil heller uttrykke seg slik: «Takk skal du ha, kanskje jeg prøver.» En annen pakistaner vil forstå at dette er et avslag, for usikkerheten er uttrykt i to ord, «kanskje» og «prøver», og begge indikerer at den inviterte ikke kommer. Men det ville være uhøflig å si «nei» eller «ikke» rett ut. En nordmann ville ved et slikt svar sannsynligvis tro at pakistaneren aksepterte invitasjonen.

Eksempel
USA og Storbritannia har av og til vært kalt «two countries divided by a common language». Dette gir seg ikke bare utslag i bruk av ulike ord slik som sidewalk/pavement, appartment/flat, truck/lorry, etc, men ikke minst i uttrykksmåten:

I USA kan du se skilt med: «No dogs allowed». I Storbritannia vil det mer sannsynlig stå: «We regret that in the interest of hygiene dogs are not allowed on these premises». For å uttrykke uenighet, vil en brite ofte si noe slik som dette: «I may be wrong, but …», «There is just one thing in all what you have been saying that worries me a little …». Det er sjelden en hører en nordamerikaner uttrykke seg på en slik måte. Jeg har en følelse av at nordmenn flest her ligner mer på amerikanerne.

Det er slett ikke er slik at folk i Vesten utelukkende bruker en lineær modell, araberne en sløyfemodell, mens asiatene bruker en spiralmodell. De ulike uttrykksformene brukes i de fleste kulturgrupper alt etter situasjon, forventet høflighet og hensikt med samtalen. Men tendensene til valg av uttrykksmåte kan være (sub)kulturelt betinget.

Oppgaver