Fagstoff

Hjernerystelse

Publisert: 15.09.2009, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Hodeskader er de mest alvorlige skadene vi ser i idrett. De kan få alvorlige konsekvenser, som funksjonshemning, eller de kan i verste fall ende med døden. Hodeskadene utgjør mellom 2 % og 18 % av alle idrettsskader, men de varierer fra idrett til idrett. Unntaket er ridning, der over 90 % av skadene rammer hodet.

Hjerne i rotasjon. Illustrasjon.Hjernerystelse kan komme av et støt eller en rotasjon eller en kombinasjon av disse.  

 

En mann med sår i ansiktet. Foto.Hodeskade.  

 

Hjernerystelse

Hjernerystelse er den vanligste typen hodeskade. Tidligere la leger avgjørende vekt på at pasienten måtte ha vært bevisstløs etter skadeøyeblikket, eller at han eller hun ikke kunne huske det som skjedde like før skaden, for at diagnosen hjernerystelse kunne stilles. Dette kriteriet har en nå gått bort fra.

En huskeregel er at hvis en utøver har fått et støt mot hodet, skal vedkommende ikke gå på banen igjen hvis han eller hun viser det minste symptom på hjernerystelse. «Er du i tvil, ta en hvil!» Utøvere med hjernerystelse skal også holdes under oppsikt hele tida, og de må undersøkes av lege før de kan begynne å trene igjen.

Kjennetegn på hjernerystelse:

  • Skaden skyldes et ytre slag mot hode, ansikt, nakke eller en annen del av kroppen slik at hodet blir utsatt for et kraftig rykk. Det er altså ikke bare et direkte støt mot hodet som kan resultere i hjernerystelse.
  • Skaden fører umiddelbart til forbigående forstyrrelser i hjernefunksjonen. Det kan gi seg utslag i symptomer som hodepine, redusert hukommelse, svekket oppmerksomhet og dårligere evne til å bearbeide informasjon.
  • Selv om skaden påvirker hjernefunksjonene, fører ikke hjernerystelse til noen synlige skader på hjernevevet som ville kunnet ses ved en CT- eller MR-undersøkelse.

Tilbake til idrett

Hvor raskt kan man begynne å trene og konkurrere igjen etter en hjernerystelse? Det må skje gjennom en trinnvis prosess, der utøveren blir hjulpet systematisk fra ett aktivitetsnivå til det neste etter hvert som han eller hun er symptomfri på forrige nivå.

Trinnene i prosessen ser slik ut:

  1. Ingen aktivitet eller trening. Utøveren må ha full hvile. Når utøveren er symptomfri, går han eller hun til neste nivå.
  2. Lett aerob trening, det vil si utholdenhetstrening med relativt høy intensitet over lengre tid – som gange eller ergometersykling.
  3. Idrettsspesifikk aerob trening (det vil si utholdenhetstrening beregnet på en bestemt idrett, for eksempel løping for en fotballspiller eller skøyteløp for en hockeyspiller).
  4. Spillnære øvelser uten kontakt.
  5. Trening med fullkontakt.
  6. Kamp.


Hvis utøveren får tilbake symptomer når han eller hun avanserer til et nytt trinn, går utøveren tilbake til det siste nivået som ikke ga symptomer. Deretter venter utøveren i 24 timer før han eller hun forsøker seg på et høyere nivå igjen.

Noen påstår at en utøver som allerede har hatt en hjernerystelse, er ekstra utsatt for å få en ny. Sannsynligvis har det mer med spillestil å gjøre enn med selve hjernerystelsen.

Relatert innhold