Fagstoff

Jordobservasjonssatellitter – kort historikk

Publisert: 24.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Den moderne romalderen startet i oktober 1957 da en liten metallkule med lange antenner ble sendt opp i verdensrommet. Denne 83 kg tunge sovjetiske satellitten Sputnik-1 var verdens første kunstige satellitt.

 

Sputnik 1. Russisk romfart.Sputnik 1. Russisk romfart. 

Roma sett fra satellittRoma sett fra satellitt 

Landsat 5. Første Ikonos satellittbildeLandsat 5. Første Ikonos satellittbilde 

Sputnik-1 var en enkel satellitt. Den besto av en halvmeter stor metallkule som inneholdt en radiosender, samt fire radioantenner. Ved hjelp av radiosignalene kunne folk verden over følge satellittens ferd. Siden satellitten var blank, kunne den også sees som en "stjerne" på himmelen.

Nyheten om Sputnik vakte enorm oppsikt verden over, akkurat som forventet. Amerikanerne, som hadde trodd at de var fremst i verden når det gjaldt teknikk, måtte finne seg i at Sovjetunionen ble sett på som best i verden på dette området. Amerikanerne ville ikke finne seg i dette. De begynte straks å forberede sin egen satellitt, og politikerne bevilget langt mer penger til romforskning. Oppskytingen av Sputnik-1 førte faktisk til at amerikanske skoleelever fikk mer undervisning i naturfag. Politikerne i USA ble redde for at landet skulle bli liggende etter Sovjetunionen på det tekniske området. De mente at den beste måten å unngå dette på var å gi skoleelevene bedre naturfagundervisning.

Satellitter med optiske sensorer

I løpet av et par år ble det utviklet teknologi for å fotografere fra satellitter og hente ned film fra verdensrommet. Utallige slike militære satellitter ble skutt opp, både av USA og Sovjetunionen. Denne type satellitter gikk relativt lavt (200 km høyde) og kunne bare brukes så lenge de hadde film igjen om bord. Typisk levetid var noen uker. Sputnik-1 hadde en ferd på 57 dager før den falt inn i jordens atmosfære. Den minste detaljen man kunne observere (oppløsning) på satellittbildet i 1960, var på 8 m, mens man kunne studere objekter på 2 m i 1967. Etter 1972 og frem til i dag har den militære satellitteknologien blitt utviklet videre med digitale sensorer som gir en oppløsning ned til 10 cm. Dagens satellitter går noe høyere enn de første og har en levetid på mange år.

Sivil bruk av satellitter var begrenset på 60-tallet. Teknologien som lå bak de militære satellittene, ble ikke frigitt, og problemet var at bildene var for gode til å bli sluppet ut på et fritt marked. Den militære teknologiutviklingen på satellittsiden førte allikevel til nyvinninger i den sivile sektor, og allerede i første del av 60-årene sendte de første amerikanske værsatellittene bilder tilbake til jorden. På disse bildene kunne en tydelig studere skyformasjoner. Teknologien i værsatellittene ble etter hvert utviklet til de systemene vi har i dag: de europeiske METEOSAT- og amerikanske GOES- og NOAA-satellitter.

Den første sivile bildedannende satellitt ERTS-1 (Landsat 1) ble skutt opp i bane rundt jorden i 1972. Hensikten var å registrere naturressurser. Landsat ble betegnelsen på det amerikanske satellittprogrammet, og fire satellitter kom etter Landsat 1 i årene 1975, 1978, 1982 og 1984. Landsat 6 ble skutt opp i 1993, men noe gikk galt med satellitten, og man mistet kontakt med den. Landsat 5 sender fortsatt fine bilder ned til jorden. Dette er ganske unikt da den forventete levetiden for Landsat 5 var tre–fire år. Landsat 7 ble satt i bane i midten av april 1999, og kommersiell drift har vært i gang siden. Et omfattende test- og kalibreringsprogram har vært gjennomgått både for satellitten, instrumentet og for bakkesegmentet, der ny programvare til produksjon av bilder og ordrebehandling er tatt i bruk.

 

Det franske SPOT-programmet ble startet operativt ved oppskyting av SPOT-1 i 1986. Landsat og SPOT-programmene viste seg å være godt egnet til å kartlegge i målestokk 1:50.000 og mindre. Både kartlegging og overvåking av luftforurensningsskader på vegetasjonen er blitt utført med bra resultater både i Finland, Norge og Russland.

Satellitter som Landsat og SPOT med en oppløsning på 10–30 m viste seg snart ikke å strekke til med hensyn til mer detaljert kartlegging i byområder samt kartlegging og taksering av skogsområder.

Fra begynnelsen av 1990-tallet kom det russiske satellittbilder på markedet med en oppløsning på 2 og 5 m (SPIN-2/KVR-1000 og KFA-1000). Men disse bildene har vært dyre i innkjøp og viste seg å være svært utilgjengelige.

Den indiske satellitten IRS-1C som ble skutt opp i slutten av 1995, har rettet på savnet av høyoppløselige satellittbilder ved at en nå kan kjøpe satellittdata med en oppløsning på 5 m over 70 x 70 km store områder til en overkommelig pris for kommersiell anvendelse. Høsten 1998 skjøt inderne opp IRS-1D som er en kopi av IRS-1C, slik at repetisjonsfrekvensen, dvs. tiden det tar for at satellitten er på samme sted igjen, er forbedret.

Etter at USA i 1994 åpnet for kommersiell utnyttelse av militær satellitteknologi, er det blitt mulig å kjøpe skarpe, digitale satellittbilder med én meters oppløsning. Overvåkningssatellitten Ikonos, som kom på plass i bane rundt jorden 24. september 1999, er den første sivile såkalte énmeterssatellitt.

Det skulle vært to like Ikonos-satellitter i bane rundt jorden. Den første ble sendt opp 27. april 1999, men mekanismen som skulle fjerne den vel 600 kg tunge beskyttelseshetten rundt satellitten, sviktet. Dermed ble lasten for tung for det siste trinnet i raketten som fraktet satellitten, og den første Ikonos styrtet i Stillehavet øst for New Zealand.

Den største kundegruppen for anvendelse av satellittinformasjon fra Ikonos er militær, men bildene egner seg godt både til kartlegging i byområder og i kyst- og skogsområder. Bildene fra satellitten er også ment brukt til for eksempel nødhjelpsarbeid, oppdatering av kart over katastrofeområder og til å finne den beste plassering av flyktningleirer. Satellittbildene fra Ikonos gir et bedre bilde av en del miljøforhold enn man kan se med det blotte øye. De viser både synlige lys og en del av det infrarøde spekteret, der vegetasjonen har sin høyeste refleksjon. Ved hjelp av bildene kan det utarbeides oversikt over elgbeiter og multemyrer, og omfang av skader på skog og tørke i jordbruksområder kan kartlegges.

Oppgaver

Generelt

Relatert innhold