Fagstoff

Kulturavstand

Publisert: 13.10.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

  

Dersom vi holder oss til en beskrivende kulturforståelse, kan kulturer beskrives som et rammeverk rundt en essens, noe som er typisk for denne kulturen.

To personer som kjenner hverandre godt, som kanskje har tilbrakt mye av barndommen sammen, trenger ikke mange ordene for å forstå hverandre. Det går kanskje an å karakterisere denne kommunikasjonen som intrakulturell kommunikasjon – dvs. kommunikasjon innenfor en bestemt kultur. Ordet intra- betyr «innenfor». (Må ikke forveksles med inter- som betyr «mellom».)

To personer som har svært ulik bakgrunn, slik som en nordmann og en kineser, vil sannsynligvis ha større problemer med å forstå hverandre. Vi kan karakterisere denne kommunikasjonen som interkulturell kommunikasjon. Men det behøver ikke være nasjonalitet som skaper avstand. En kommunikasjon om virus på datamaskinen mellom en dataingeniør og en sykepleier som begge er norske, kan være problematisk nok dersom den ene bruker en masse faguttrykk som den andre ikke kjenner til. Og en bruksanvisning er ikke alltid lett å forstå for den som ikke kjenner det spesielle kodespråket.

Vi kan tenke oss en glidende overgang fra intrakulturell til interkulturell kommunikasjon:

 Grafsik fremstilling av begrepene intra og interkulturelleIntrakulturelle Interkulturell 

Denne skalaen kan gi et bilde av det vi kaller kulturavstand. Dersom de som kommuniserer har veldig lik bakgrunn, kan vi si at den kulturelle avstanden mellom dem er svært liten. Dersom de har svært ulik bakgrunn, kan vi si at det er stor kulturell avstand imellom dem. Men hvor går grensen? Hva er innenfor og hva er utenfor en kultur?

Skalaen er ikke helt uproblematisk. Helt intrakulturelle kommunikasjoner finnes sannsynligvis ikke i virkeligheten. To mennesker som har samme språk, bekjenner seg til samme religion, og har samme politiske overbevisning, utdannelse og litterære smak, har selvsagt mer felles enn to som snakker hvert sitt språk, tror på forskjellige guder og har lest forskjellige bøker. Men to mennesker er ikke like, det vil alltid være en viss avstand mellom dem.

Enten jeg snakker med min søster, som jeg kjenner veldig godt, eller med en aboriginer (urinnvåner) fra Australia, er det teknisk sett de samme mekanismene som er i virksomhet. I begge tilfeller tolker vi – og mistolker vi – hverandres signaler, kroppsspråk, ord, tegn og atferd. Slik sett foregår intrakulturell og interkulturell kommunikasjon på den samme måten (Gudykunst & Kim 20031).

Dersom vi anvender den dynamiske kulturforståelsen på en kommunikasjonssituasjon, ser vi at begrepet kulturavstand blir mindre viktig. Med et slikt perspektiv er spørsmålet nemlig hvilke elementer de ulike aktørene tar i bruk i den kommunikasjonssituasjonen de begge er involvert i. Det blir også viktig å se hvordan de forstår hverandre, hva et utsagn eller en handling fra den ene får for oppfølging fra den andre, hva som kommer ut av det og hvordan dette endrer forutsetningene for videre kommunikasjon.

Den dynamiske tilnærmingen er mye mer fleksibel for å forstå hva som skjer enn en beskrivende essensialistisk tilnærming. Men det er mye mer krevende å analysere en kommunikasjonssituasjon på denne dynamiske måten, enn når en for eksempel kan bruke en «oppskriftsbok» på hvordan en «typisk» norsk person vil kommunisere med en «typisk» arabisk person. Utfallet av kommunikasjonen kan ikke forutsies sikkert.