Manuell digitalisering

Manuell digitalisering av kart egner seg bl.a. for kart og dokumenter som ikke kan skannes, originaler med stor informasjonsmengde (slike kart der skanneren vil ha problemer med å skille det ene objektet fra det andre) og for spesielle og uvanlige formater. Manuell digitalisering av eksisterende kart blir ofte benyttet som en rask og enkel måte å skaffe til veie et digitalt kart.

Digitaliseringen kan skje på digitaliseringsbord eller direkte på skjerm. Det siste forutsetter at kartet som skal digitaliseres, er skannet og georeferert. Ved bruk av et digitaliseringsbord har man en cursor eller markør. Markører består som regel av en lupe og et trådkors, samt funksjonstaster slik at enkelte kommandoer kan gis direkte uten å bruke tastaturet på datamaskinen. Størrelse og nøyaktighet for digitaliseringsbordet vurderes mot nøyaktighetskrav for digitaliseringen.

Før digitaliseringen starter, må det registreres innpassningspunkter som gjør det mulig å transformere (omforme) koordinatene fra digitaliseringsbordets koordinatsystem til terrengkoordinater. Punktene må velges jevnt fordelt i ytterkant av kartet. Punktene må være klart definert, og en må kjenne terrengkoordinatene. Det kan for eksempel være rutenettkryss, grensemerker og lignende. Kartkoordinatene tastes inn sammen med digitalisering av fastpunktene. På dette grunnlag kan programmet bestemme transformasjonen og skrive ut en middelfeil. Dersom denne middelfeilen er for stor, gjentas prosessen. For to rettvinklede koordinatsystem er to punkt nødvendig for å bestemme transformasjonen. I tillegg må temakoder registreres for de ulike objekt-typene, f.eks. ID-nummer for bygninger.
Krav til nøyaktighet avgjør antallet som må benyttes. For nøyaktig digitalisering kreves minimum 4 innpassningspunkter. Hvis man jobber på en kopi av et skannet kart, bør man imidlertid øke antallet til 6.

Selve registreringen av punkter kan foregå via ulike metoder.

Punkter registreres ved å trykke på trådkorsholderen for hvert punkt. Denne type registrering passer best for enkeltstående punkter og for linjer som er sammensatt av mange mindre rette linjer, for eksempel eiendomsgrenser eller bygninger. En ulempe med metoden kan være en unødvendig stor datamengde dersom ikke parameter for registreringstetthet settes riktig.

Punkter registreres fortløpende med et fast intervall, med en fast avstand eller ut fra kurvens krumning.

Under digitaliseringen er det vanlig å gi temakoder samt ulike andre kommandoer som lukking av polygoner og oppretting av rektangulære symboler. Den digitaliserte kurven bør skrives ut direkte på en grafisk skjerm slik at feil som oppdages under digitalisering, kan rettes. En slik visning på skjerm vil også gi en oversikt over hvilke deler av kartet som er digitalisert.

 Ulike metoder for punktregistrering
Opphavsmann: AmendorI forbindelse med digitalisering av vektordata, er det ofte ønskelig å redusere punktmengden, enten i forbindelse med digitaliseringen eller som en etter-prosessering. De fleste silingsmetodene prøver å finne et utvalg av det opprinnelige punktsettet som representerer mest mulig av den opprinnelige kurven, og fjerner punkter som representerer unødvendige data i forhold til kurvens hovedtrekk.

I prosessen med etterarbeid foregår det retting av feil og supplering av mangler og danning av topologi (beskrivelse av forhold mellom objekter).

Av fordelene ved manuell digitalisering kan nevnes enkel teknologi, billig utstyr og menneskelig tolkning. Av ulempene bør det taes med at metoden er arbeidskrevende, kan medføre tap av nøyaktighet samt mulighet for grove feil. Det finnes i dag programvare som foretar automatisk digitalisering.