Fagstoff

Arbeid med gull og sølv

Publisert: 01.09.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

I november 2009 reiste vi på besøk til Skedsmo vgs i Akershus. Dette er en tradisjonell yrkesskole, og de har lagt opp det første året i Design og håndverk på følgende måte: Gjennom Vg1-kurset etableres det fem stasjoner som alle elever får grunnleggende yrkesopplæring gjennom fem arbeidsuker i: Design og gullsmedfaget, Design og tekstilfaget, Design og trearbeidsfaget, Frisørfaget, Interiør- og utstillingsfaget og Keramikkfaget. Da vi gjorde vårt første besøk, var det elever i arbeid i design og gullsmedfaget (metallarbeid), frisørfaget, interiør- og utstillingsdesignfaget og keramikkfaget. I gullsmedfaget møter vi faglærer Per Walfjord.

Per Walfjord har selv drevet gullsmedforretning før han ble faglærer, og gir oss en kort innføring i metallene en oftest kommer i kontakt med i gullsmedfaget:

Gull

Latinsk navn: Aurum (AU)

Densitet (tetthet/egenvekt): 19,3 g/cm³

Smeltepunkt: 1064°C

Spesielle egenskaper: Er meget smidig. Leder godt.

Sølv

Latinsk navn: Agentum (Ag)

Densitet (tetthet/egenvekt): 10,5 g/cm³

Smeltepunkt: 962°C

Spesielle egenskaper: Total refleksjon. Meget smidig. Leder best av alle metallene (både varme og elektrisitet).

Metallene kan kjøpes i forskjellige former som plate, tråd, rør, bolter eller granulat (små klumper til støping).

Legering

Sølv og gull er edelmetaller som er svært myke. For å kunne bruke dem til å produsere gjenstander som er bruksvennlige og holdbare, må man legere dem. Å legere vil si å blande, ved sammensmelting, ett eller flere metaller, med et annet metall. Metallenes ’renhet’ angis i 1000-deler (0/00).

Gull-legering

De mest benyttede legeringer av gull betegnes derfor med 585 eller 750. Ofte betegnes gull i karat. (Dette karat-begrep må ikke forveksles med karat-begrepet brukt i forbindeelse med edelstener.) Betegnelsen for rent gull er 24 karat. Da vil 18 karat tilsvare 18/24 (750) og 14 karat tilsvare 14/24 (585). Den sistnevnte er den vanligste legeringen, da den har svært gode egenskaper for tilvirkning, samtidig som den er holdbar.

Til en 585-legering gull vil forholdet være:

585/1000 gull (Au)

215/1000 sølv (Ag)

200/1000 kobber (Cu)

Smelteområdet for denne legeringen vil være fra 810°C til 150°C. Egenvekten er 13,5 g/cm³

En kan også bytte om mengden sølv og kobber, for å få en litt rødligere farge:

585/1000 gull (Au)

200/1000 sølv (Ag)

215/1000 kobber (Cu)

Smelteområdet for denne legeringen vil ligge litt høyere, fra 810°C til 860°C.

Sølv-legering

Når det er 925-stemplet sølv, består legeringen av:

925/1000 sølv (Ag)

75/1000 kobber (Cu)

Smelteområdet på denne legeringen vil være fra ca. 800°C til ca. 900°C.

Dersom sølvgjenstanden er stemplet 830, består legeringen av:

830/1000 sølv (Ag)

170/1000 kobber (Cu)

Smelteområdet for denne legeringen vil ligge noe lavere, fra 780°C til 840°C.

 

Stempelloven

Alle edelmetaller skal etter norsk lov stemples for finhet (gehalt). For øvrig krever norsk lov at en gjenstand ikke bare skal stemples med gehalt, men også med produsentstempel (ansvarsstempel).

Gull-legeringer kan kun stemples med 750 eller 585. Dette vil si at gjenstandene enten må inneholde minst 585/1000 eller 750/1000 gull.

Sølv-legeringer kan kun stemples med 925 eller 830. Dette vil si at gjenstandene enten må inneholde minst 925/1000 eller 830/1000 sølv. Til smykker benyttes mest 925-legering, mens 830-legeringer brukes til bestikk og korpus. (Bestikk er spise- og serveringsredskaper som kniv, skje og gaffel. Korpus er en fellesbetegnelse på gjenstander som vaser, boller, fat, lysestaker, etc. Ordet kommer fra latin, og betyr kropp eller legeme.) Sølvet legeres med kobber, og den større kobbergehalten i bestikk gjør sølvet stivere og hardere.

Lesking

Ved bearbeiding vil metallenes egenskaper forandres, og de blir vanskeligere å forme jo mer man bearbeider dem. Derfor må sølv og gull med jevne mellomrom leskes for å få tilbake sine opprinnelige egenskaper. Å leske vil si at vi ved oppvarming gløder metallet før man raskt avkjøler det igjen.

Forming av edelmetallene

De viktigste arbeidsprosessene en gullsmed utfører er saging, filing, trekking av tråd, produksjon av øsken, lodding og etterbehandling som kratsing, sliping og polering. Her skal vi se nærmere på hvordan disse arbeidsoppgavene best utføres.

Saging

Før vi kan begynne å sage, må vi tegne og risse inn mønsteret på metallplaten. Dersom sølvplaten er blankpolert, må vi matte den så blyantstrekene blir synlige. Dette kan vi gjøre ved å gni en klump med modelleire over platen så den blir fettet. Dette er stort sett nok til at man kan tegne det ønskede mønster.

Deretter risses mønsteret inn med en rissestift eller passer. Hvis mønsteret inneholder gjennombrutte partier, må en i disse bore hull, så en kan få tredd sagbladet gjennom. Dette gjør vi med et mikrobór. Før vi borer, merker vi av stedet med en kjørner, så boret borer seg rett ned på riktig sted. For å minske faren for at boret sklir, kan det dyppes i vintergrønn olje. Da biter det bedre.

Den vanligste kjørneren i dag er en autokjørner som setter merke ved at man presser den ned, i motsetning til en manuell kjørner, som må slås på med hammer.

Festing av sagbladet

Sagbladet skal vende ut fra buen med taggene vendt ned mot håndtaket. Det må være passe stramt. Når man skal feste sagbladet, snur man saga så buen henger ned, og lar tuppen på sagstillingen hvile mot sagknekten eller kanten på benken mens man lar skaftet hvile mot brystet eller magen. Ofte er det lurest å feste bladet ved håndtaket først, for deretter å feste det oppe ved tuppen. Det er viktig å presse sagbuen litt sammen ved å presse den mot naggel eller benk før man skrur til den siste skruen. Husk bare å bruke fingrene når du skrur. Bruk aldri tang eller annet verktøy for å skru til vinkelskruene! Dersom bladet ikke sitter ordentlig, er det mest sannsynlig at det ligger igjen rester av et gammelt blad.

Som underlag for metallplaten bruker vi ofte en sagnaggel eller ’sagknekt’, som den ofte kalles.

Før vi begynner å sage, setter vi bladet inn med voks fra voksstiften. Dette gjør at bladet holder lenger.

Når vi sager edelmetall, er det av største viktighet at saga holdes i loddrett plan. Dersom en får for skrå vinkel sideveis på saga, vil bladet ryke. Best resultat får en om en også klarer å holde saga så rett som mulig i lengderetningen.

Saga skal føres opp og ned i rolig tempo, for hvis man sager for fort eller bruker bare en liten del av bladet, går det fort varmt, og det ryker mye raskere. Overarmen og skulderen skal holdes mest mulig i ro, man skal kun bevege underarmen og håndleddet. Husk å la saga gjøre jobben. Ikke press på med makt. Bruk så mye av sagbladets lengde som mulig, så blir sagingen effektiv.

Saging kan være slitsomt, og det er ekstra viktig at arbeidsstillingen er riktig, og at man sitter riktig. Pass på at stolen du sitter på er justert i riktig høyde. For de fleste vil det passe at sagknektens høyde er omtrent midt på overkroppen.

Ta alltid sagbladet ut av arbeidsstykket når du legger det fra deg, så ikke sagbladet kommer i klem og ryker. Løsne på en av vingeskruene og trekk bladet ut.

Filing

Også når du filer, er det viktig at du lar fila gjøre arbeidet. Du skal bare legge såpass mye trykk på fila at den kan styres slik du vil. Fila tar bare når du skyver den forover, ikke når du skyver den sidelengs. Det er derfor viktig at du har god styring på fila. Å bli sittende ’å vispe’ er ikke særlig effektivt.

Riktig trykk får man ved å holde riktig. Hold håndtaket på fila i et fast, men ikke for hardt, grep inne i hånda, og la pekefingeren hvile på oversida av fila. Da kan du lettere styre retningen og trykket.

Til å hjelpe oss med å føre fila riktig, legger vi fila og arbeidsstykket an mot en filnaggel, eller som den populært blir kalt – en filknekt.

Det er like viktig å sitte riktig når du filer, som når du sager eller gjør annet arbeid ved benken. Ja, det er nesten enda viktigere, for det er bare en liten feil som skal til før du får dype riper som ikke lar seg file eller pusse vekk, og arbeidsstykket ditt er ødelagt. Tenk på at det bare er armen som skal svinge fram og tilbake, og at det bare er albuen og skulderen som beveger seg. Tenk deg hånda som en direkte forlengelse av armen, og fila igjen som en direkte fortsettelse av hånda i rett linje. Dette er særlig viktig når du skal file rette flater. Når du skal file krumme flater, for eksempel utvendig på en sirkel, er det bare håndleddet som skal bøyes. La fortsatt armen gå rett fram og tilbake.

Både fila og filknekten må holdes rein for metallsponer som fester seg i fila eller blir liggende igjen på filknekten. Dersom ikke disse blir fjernet, vil de kunne lage riper i arbeidsstykket. Både sølv og gull er svært bløte metaller. Det er lett å få riper. Til å fjerne metallsponer bruker vi vanligvis en filbørste. Men noen ganger kan sponen sitte altfor godt fast, og da kan vi fjerne det med en spiss sølvbit.

Fila kan fort bli slitt. For å bevare fila lenger, bruker vi en voksstift som vi drar fila over med jevne mellomrom. Husk aldri å bruke fila på bly eller tinn. Disse metallene setter seg fast i hoggingen og er vanskelig å fjerne.

Når vi bruker nålfilene, kan det noen ganger være greit å legge arbeidsstykket flatt og file opp fra undersiden. Sånn sett kan du lettere se hva du gjør. Da er sagknekten fin å legge an mot.

Smergelstikker

Noen ganger er det lurt å bruke smergelstikker til den endelige finishen etter at vi har filt ferdig. Dette gjelder særlig på glatte flater hvor det er lett å lage spor med kanten på fila. Smergelstikker finnes i forskjellige grovheter, men vi bruker mellomgrov og fin.

Trekke tråd

Ofte trenger man en tråd som er tynnere enn den man har for hånden. Da kan man trekke den ned i riktig størrelse ved å bruke et trekkjern og en trekktang. Trekkjernet er en stålplate med hull som man fester i en skrustikke. Hullene er kone, og hvert hull er en litt annen størrelse. Det finnes trekkjern for rund tråd, firkanttråd og halvrund tråd, og også jern hvor flere av disse er kombinert i ett jern.

Før du begynner å trekke, må du file den ene enden på tråden slik at den blir kon. Det vil si at den blir tynnere mot enden. Hvor stort område du skal file, avhenger helt av hvor tykk og lang tråden er, og hvor mye tynnere den skal bli. Dersom du skal trekke tråden mye ned, lønner det seg ikke å ha den for lang, men siden du ofte må file bort en del, må den også ha en viss lengde. Hvis tråden blir for lang, blir det tungt å trekke den helt gjennom. Da kan man eventuelt kappe av en bit og trekke denne for seg. Når du har trukket tråden noen ganger, blir den hard og vanskeligere å trekke. Da må den leskes (varmglødes og hurtig avkjøles).

Øsken

Øsken er ringer i forskjellige størrelser som benyttes til mange forskjellige ting. Alt fra den lille ringen som sitter i enden av et kjede til ringen som blir brukt som oppheng i et smykke. Ja, videst sett er leddene i et armbånd også øsken.

Øsken lager en av tråd som rigles på et øskenrigle. Et rigle er rett og slett en stang i forskjellig form og tykkelse. Det finnes ovale og runde og firkantede. Alt etter som hvordan formen og størrelsen på øskenet skal være.

Selv om øsken kan kjøpes løse, vil det alltid være størrelser du har bruk for som ikke kan skaffes. Da er det greit å kunne lage dem akkurat slik man vil ha dem.

Når du har valgt tykkelsen på tråden du skal bruke, tar du riglet og tråden og fester dem sammen, for eksempel i ei skrustikke. Deretter tvinner du tråden rundt så den blir liggende helt tett inntil hverandre.

Tar du den av riglet, vil tråden se ut som ei tett fjær. Deretter sager du fra toppen i en rett linje nedover mens du skyver "øskenfjæra" oppover. På den måten får du en åpning i øskenet.

For å sette dem sammen, må du ha to tenger. Hva slags tenger du skal bruke avhenger av størrelsen på øskenet. Er det store øsken, kan du bruke flattenger. Dersom de er mindre, må du bruke spisstenger. Det er viktig å være forsiktig så du får minst mulig merker i øskenet når du setter det sammen.

Lodding

Lodding er en varig sammenbinding av to metallflater ved hjelp av et metallisk mellomlag. Ved lodding av edle metaller som sølv og gull kaller vi dette mellomlaget slaglodd. De to metallflatene bindes sammen når mellomlaget ved oppvarming går over i flytende tilstand og legerer seg med metallet i de to flatene som skal loddes sammen.

Sagt på en enklere måte: Lodding vil si å sammenføye to eller flere metalldeler ved å bruke varme og slaglodd. Lodding brukes også når en skal sette sammen en delt metalldel, for eksempel et øsken eller en ringskinne.

Slaglodd

Slaglodd finnes både som tråd, stikke og som plate. Det aller mest vanlige i dag er likevel å bruke pasta. Slaglodd deles gjerne i "hard", "vek" og "ekstra vek" når det gjelder plate eller tråd. Med pasta bruker en arbeidstemperatur som betegnelse. Sølv slaglodd går fra 650 oC til 720 oC. Det viktige er at slagloddet har en smeltetemperatur som er lavere enn det legerte metallets smelteområde.

Ved å bruke en tråd, kan man stikke rett på, det vil si at man holder stikka i den ene hånda og legger den på etter hvert. Dette er vanligst i arbeid med korpus, og krever stor dyktighet og mye trening. Av plater klipper du små paljer med metallsaksa.

For at denne typen slaglodd skal flyte, må en tilsette loddevann. Dette er gjerne laget av boraks og vann. I dag finnes det mange typer loddevann på markedet. Fellesbetegnelsen for disse er flussmiddel, og dets viktigste oppgave er å forhindre oksidering under loddingen. I slagloddpasta er flussmiddel satt til i pastaen, så her slipper vi å tenke på det.

 

Noe vi derimot tenke på, og særlig når vi lodder sølv, er at hele området rundt loddepunktet må varmes opp. Det er veldig viktig at du ikke setter flammen rett på loddepastaen først, for da fordamper flussmiddelet med en gang. Derfor skal du varme opp rundt det hele med rolige bevegelser, bortsett fra akkurat på pastaen. Det varmer du opp først når slagloddet er klart til å flyte.

 

Det er av største viktighet at flatene er rene og har full kontakt med hverandre. Hvis de ikke har det, vil ikke slagloddet flyte over til den andre siden av sammenføyningen.

Til å varme opp gjenstanden bruker vi en loddepistol og propan. Her ser du Mathilde Guldahl som går Vg1 Design og håndverk på Skedsmo vgs lodde sitt armbånd.

 

SMYKKEDESIGN
Opphavsmann: NRK

 

Sølv er det metallet som leder varme og strøm best. Når du lodder sølv, krever det derfor mye varme. Som underlag er det derfor fint å ha en trekullbit, da denne gir mye varme tilbake. Skamoplex er et annet stoff som tåler mye varme, men det gir ikke så mye varme tilbake.

I gullsmedverkstedet på Skedsmo vgs bruker de en skamoplexplate med ’tredjehånd’. En ’tredjehånd’ er to tenger med doble kuleledd som går på skinner og kan justeres i alle retninger. Ved siden av bruker de gjerne en loddetang. Den ligner på en korntang, men den presser seg sammen av seg selv.

Dersom du har lært deg å lodde sølv, vil du også mestre lodding av gull. Gull leder nemlig ikke varmen på samme måte, og kan derfor i større grad punktloddes.

Koken

Etter loddingen blir ofte arbeidsstykket misfarget (fra helt svart til gyllent). For å fjerne dette, samt restene etter flussmiddelet (loddetvannet) bruker en et beiseapparat. Dersom vi ikke fjerner flussmiddelet, blir det liggende som ei glasshard hinne som sliter veldig på filene.

Væsken i beiseapparatet kalles koken. Det finnes mange typer kok. Noen er beregnet utelukkende på sølv eller gull. På Skedsmo vgs bruker vi et pulver som heter Vitrex. Det fine med dette spesielle merket er at det virker like fint på sølv som gull.

En grunn til at væsken i beiseapparatet kalles koken, er kanskje at det må varmes opp. Det er det beiseapparatet gjør. Det varmer væsken opp til 70 oC.

Etter at sølvet har ligget i koken, får det en tynn, matthvit hinne som kalles kokhud. Denne kan vi fjerne ved kratsing.

Kratsing

Smykket vil, etter at det har vært loddet og ligget i koken, få en matthvit hinne. For å få bort denne må vi kratse. Både kratsing, sliping og polering foregår med en motor som roterer en eller to spindler. Kratsing skal foregå ved lavere hastighet enn slip og polering, så det er viktig at motoren har to hastigheter.

Til kratsing bruker vi en børste av messing eller mykt stål. Det er viktig at børsten hele tida er våt. Det finnes forskjellige ferdiglagde kratseblandinger som anbefales, men på Skedsmo vgs bruker vi rent vann, og det virker fint. Overflaten får et mykt, litt matt utseende. Mange foretrekker denne som den endelige finish.

Sliping

Til sliping brukes skiver av hard filt eller sammensydde tøyskiver. Det er allikevel ikke skiva i seg selv som sliper, men pastaen man legger på skivene. Til slip brukes en grov, ganske tørr pasta.

Polering

Etter at alle riper og hakk er slipt bort, polerer vi for å få fram den speilblanke glansen. Dette gjøres på samme måte som når vi sliper, men nå brukes det myke tøyskiver og polérpasta.

Polérpasta finnes i forskjellige farger og med forskjellige egenskaper for forskjellige metaller. På Skedsmo vgs bruker vi en rød og en hvit. Den røde er mest effektiv, men den hvite er rensligere å bruke.

Uansett er arbeidet med å slipe og pusse den delen av arbeidet vi blir mest skitne av. Når du utfører sliping og polering er det derfor viktig å ha arbeidstøy som tåler å bli skittent.

HMS i gullsmedarbeidet

I alle yrker er det lovbestemt med rutiner for helse, miljø og sikkerhet (HMS). De viktigste reglene vi har i gullsmedverkstedet på Skedsmo vgs er disse:

Ved bruk av loddeapparat skal det brukes vernebriller.

Ved bruk av mikro bormaskin skal det brukes vernebriller.

Ved bruk av stor bormaskin skal det brukes både vernebriller og hårnett/strikk.

Ved bruk av slip- og polermaskin skal det brukes både vernebriller, hårnett/strikk og støvmaske.

Ved koken brukes det normalt ikke noen beskyttelse. Væsken i koken avgir ikke noen spesielt giftig damp. Men ved direkte berøring er væsken skadelig for øynene. Dersom du får dette i øynene, må du øyeblikkelig skylle dem lenge med rennende vann.

Relatert innhold

Generelt