Fagstoff

Sametinget og den samiske offentligheten

Publisert: 29.09.2010, Oppdatert: 04.11.2015
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut
Sametingsbygningen

Norge er et demokratisk land, styrt etter det parlamentariske prinsipp. Det parlamentariske prinsipp trekker opp retningslinjene for hvordan samspillet mellom de ulike statsmaktene skal være. Dette innebærer at Regjeringen, som den utøvende makt, må ha tillitt i Stortinget, den lovgivende- og bevilgende makt, for å kunne styre landet. I tillegg betegnes det norske styresettet som et representativt demokrati. Med representativt demokrati menes det at folket gjennom deltakelse i valg utpeker hvem som skal representere deres interesser på Stortinget og Sametinget, og i kommunestyre eller fylkestinget.

Norge er i tillegg en enhetsstat, hvor de politiske myndighetene er samlet i sentrale organer og institusjoner. Dette vil si at Stortinget overfører makt og myndighet til fylkeskommuner og kommuner gjennom allmenn lovgivning. Kommunene og fylkeskommunene utgjør egne politiske systemer, organisert som et representativt demokrati innenfor et geografisk avgrenset område. Motsetningen til enhetsstaten er føderale stater, hvor for eksempel delstatene fungerer som en selvstendig myndighet. De øvrige skandinaviske landene, samt Frankrike og Storbritannia er også enhetsstater, mens blant annet Tyskland, Sveits, USA og Canada er føderalstater.

Deltakelse i demokratiet er vesentlig for at det skal holdes levende og at det videreutvikles. Derfor skaper lav valgdeltakelse og lav oppslutning om politiske organisasjoner bekymring, og betegnes som et demokratisk problem.

Samene, Norges urbefolkning

I Norge har vi både en urbefolkning, nasjonale minoriteter og personer som har innvandret til landet i senere tid. Når vi nå skal ta for oss demokratiet, og spesielt den samiske offentligheten, er det viktig å skille mellom disse kategoriene.

Samene i Norge har status som både minoritet og urbefolkning. Dette kommer blant annet av at samene er i mindretall i forhold til nordmenn med ikke-samisk bakgrunn, og at Norge har sluttet seg til ILOILO står for International Labour Organization – den internasjonale arbeiderorganisasjonen. Den er en av organisasjonene i FN-systemet.-konvensjon nr. 169 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Indigenous and Tribal Peoples Convention, ILO konvensjon nr. 169, er en vidtgående og omfattende folkerettslig bindende konvensjonEn konvensjon er en avtale som også kan gå under navn som traktat eller pakt. Ofte er konvensjoner internasjonale. En internasjonal konvensjon er en avtale mellom stater hvor de statene som underskriver, forplikter seg til å respektere avtalen. Når en stat har skrevet under på en slik konvensjon, sier vi at staten har ratifisert konvensjonen. Da er konvensjonen folkerettslig bindende for den staten., som utelukkende omfatter urfolks og stammefolks rettigheter. Den berører svært mange aspekter ved urfolks liv, som for eksempel tospråklig utdanning, sedvanerett, miljø, landrettigheter, eiendomsrett, rett til å bli konsultert, rett til å delta i beslutningsprosesser, selvidentifikasjon og åndelige verdier. Norge ratifiserteÅ ratifisere er når et land endelig godkjenner en avtale, for eksempel en konvensjon. Når en avtale er ratifisert, er den bindende. De landene som har ratifisert en avtale, har altså forpliktet seg til å følge den. – som første land i verden – ILO-konvensjon nr. 169 den 20. juni 1990. Det ble da bestemt at konvensjonen for Norges del gjelder for samene.12

Nasjonale minoriteter har på sin side en annen stilling i den norske offentligheten. Med en nasjonal minoritet menes grupper med langvarig tilknytning til det landet de bor i. I Norge er dette kvener, jøder, skogfinner, rom/sigøynere og romanifolket/tatere. De som faller inn under kategorien innvandrere har en kortere historie i Norge enn både urfolket og de nasjonale minoritetene. Og selv om begge disse grupperingene har konvensjoner som er ment å sikre deres rettigheter, står den samiske befolkningen i Norge i en særstilling som urbefolkning.

Samer og demokrati

En avgjørende grunn for opprettelsen av Sametinget var at samene, ved å være i mindretall, ikke nådde fram i de eksisterende politiske organene i Norge. Samtidig har samene, som urbefolkning, rett til innflytelse over sin framtid. Som urbefolkning står samene i en annen stilling enn andre etniske minoritetsgrupper i Norden. Samene levde i sine bosettingsområder lenge før nasjonalstatene og grensene ble opprettet. Derfor har Stortinget sagt at samisk språk og kultur må anses som opprinnelige i Norge, og at samisk språk og kultur dermed har samme krav på vern og utviklingsmuligheter som norsk språk og kultur. Dette er hovedgrunnen til at samene har sitt eget ting i Norge, mens for eksempelvis rom-folket eller kurdere ikke har det.

Sametinget er en folkevalgt forsamling for samene i Norge. 39 representanter velges fra 7 valgkretser hvert fjerde år. Et overordnet mål for opprettelsen av Sametinget var å belyse ulike perspektiver knyttet til forholdet mellom samene som urbefolkning og nasjonalstaten Norge.3 Da Sametinget for første gang ble offisielt åpnet av Kong Olav V, den 9.oktober 1989, skjøt den samepolitiske utviklingen fart. Fram til da var den samiske selvbestemmelsen svært begrenset. Samene i Norge har gjennom Sametinget fått en viss myndighet innenfor kultur, språk, opplæring, kulturminnevern og næring.

Aili Keskitalo. Foto.Aili Keskitalo   

Sametinget styres, på lik linje som Stortinget, etter det parlamentariske prinsippet. Dette vil si at Sametingsrådet, som kan sammenlignes med den norske regjeringen, baserer sin virksomhet på tillit hos Sametinget i plenum, som kan sammenlignes med Stortinget. Sametingsrådets medlemmer er valgt av og blant flertallet i plenum, og består av presidenten, visepresidenten og tre rådsmedlemmer. Fra 2013 ble Aili Keskitalo valgt som president, og Henrik Olsen ble valgt til visepresident. De tre øvrige rådsmedlemmene som ble valgt er Ann-Mari Thomassen, Silje Karina Muotka og Thomas Åhrén.

Det er mange tilbakevendende argumenter som rettes mot Sametingets rett til å bestå som politisk organ. Et av disse er at antallet samer i Norge er så lavt at de politiske ordningene som er etablert for disse ikke er av allmenn interesse. De blir framstilt som et særfenomen for de spesielt interesserte, som har liten betydning for å forstå de større samfunnsmessige utfordringene. Selv om det ved valget i 2013 kun var i underkant av 10 000 registrert i Sametingets valgmanntallEt valgmanntall er en oversikt over de personene som har rett til å stemme ved et bestemt valg. For eksempel har kommune- og fylkestingsvalg, stortingsvalg og sametingsvalg hver sine valgmanntall.4, påvirker den politikken som Sametinget fører langt flere enn de som kan stemme ved sametingsvalget. Dette kommer av at de tiltakene og vedtektene som igangsettes av sametinget berører alle samer i Norge, ikke bare de som avga sin stemme ved valget. Når Sametinget for eksempel utlyser stipender til høyere utdanning, berører det ikke kun de som stemte ved foregående valg, men alle med samisk i fagkretsen. På lik linje vil politiske avgjørelser som tas av Sametinget berøre alle samer, ikke kun et fåtall.

I tillegg arbeider Sametinget med alle saker innenfor alle samfunnsområder som særlig berører samene, og det er en høringsinstansDet er vanlig at forslag fra forskjellige organisasjoner og instanser, blant annet regjeringen, blir sendt ut på høring. Det betyr at man vil ha skriftlige reaksjoner på forslaget.De som forslagene blir sendt ut på høring til, kalles høringsinstanser. Hvis for eksempel regjeringen fremmer et forslag som gjelder idrett, vil sannsynligvis Idrettsforbundet være en av høringsinstansene. Handler forslaget om noe som vil berøre de samiske områdene, er Sametinget en høringsinstans. for offentlige myndigheter i saker som omhandler eller påvirker samiske forhold. Dette foregår i konsultasjonDet å konsultere betyr å søke råd hos en fagkyndig – en som er ekspert på et spesielt fagområde. Når det foregår konsultasjoner mellom to parter, for eksempel Sametinget og norske myndigheter, henvender de seg til hverandre for å spørre om råd og hjelp. mellom Sametinget og norske myndigheter. Konsultasjonsordningen er en formell kanal mellom det samiske samfunnet og norske myndigheter, og skal sikre at de samiske interessene blir synlige og tatt hensyn til når norske myndigheter skal utøve forvaltning eller utforme politikk som berører den samiske folkegruppen i Norge. Med denne ordningen har samene fått en større innflytelse i saker som omhandler egne forhold og har i tillegg blitt mer synlige i det norske demokratiet.

Samerettsutvalget II

En mye omdiskutert samepolitisk sak er Samerettsutvalget II. Samerettsutvalget ble første gang oppnevnt av Regjeringen i oktober 1980. Den direkte foranledningen til oppnevningen av Samerettsutvalget var konflikten om Alta-Kautokeinovassdraget (se informasjon om Altasaken, Norsk Rettsmuseum) som synliggjorde den historiske uretten staten har begått overfor samene når det gjelder rettighetene til land og naturressurser. Samene har gjennom flere hundre år vært den svake og tapende part i konflikter om områder og naturressurser. Innskrenkingen av samenes ressursgrunnlag tiltok i siste del av 1800 tallet og utover 1900 tallet både gjennom lovgiving og domsavsigelser.

På bakgrunn av utviklingen av folkerettenFolkerett er rettsregler som er bindende i forholdet mellom stater. Man regner også med at enkeltpersoner (individer) og internasjonale organisasjoner kan være bundet av folkeretten., sameretten og samepolitikken ble Samerettsutvalget gjenoppnevnt 1. juni 2001, derav navnet Samerettsutvalget II. Utvalgets mandat var blant annet å utrede samenes rettslige stilling til disponering og bruk av land og vann i de samiske områdene utenfor Finnmark, nærmere bestemt i områdene fra Hedmark til Troms, og å fremme forslag til hvordan samene sikres muligheten til å utnytte naturressursene i sine områder. Forslaget som ble lagt fram av Samerettsutvalget II kalles ”Den nye sameretten” og har høstet mye kritikk. Det ble blant annet betegnet som det største landssviket siden Vidkun Quisling og Nasjonal Samling kuppet Norge i 1940 i den samiske avisa Ságat, februar 2009. Men samerettsutvalgets innstilling har ikke kun høstet kritikk fra politisk hold, mange stiller seg tvilende til å utvide de samiske områdene i Norge.

Det var ikke overraskende at Samerettsutvalget II forslag skapte, og fortsatt skaper diskusjoner. Saker som omhandler samenes rettigheter til bruk av land og vann har fra gammel av vært et betent saksområde. Noe som viste seg særdeles godt både i henhold til konflikten om oppdemningen av Alta-Kautokeinovassdraget og opprettelsen av Finnmarksloven.

Oppgaver
Relatert innhold