Fagstoff

Personskildring

Publisert: 21.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

En ekte hobbit? Skuespiller Martin Freeman, som har rolla som hobbiten Bilbo Baggins i trilogien Hobbiten, rett etter det aller siste filmopptaket den 12. juli 2013. Likner han på beskrivelsen J.R.R. Tolkien gir i boka si?

Skuespiller Martin Freeman i rolla som Bilbo Baggins i filmen "Hobbiten". Foto.   

Hvem handler teksten om?

Sentralt i både episk og dramatisk diktning står de litterære personene. Antall personer i ei fortelling kan variere sterkt, men det er som regel færre personer i korte tekster som noveller og eventyr enn i større verk som romaner og sagaer.

Direkte personskildring

I episk diktning kan vi skille mellom to typer personskildring: direkte og indirekte. Når personer skildres direkte, kommenterer fortelleren åpent deres utseende og egenskaper. Slik beskrives for eksempel hobbitene i J. R. R. Tolkiens bok Hobbiten:

Hobbitene er (eller var) et lite folk, omtrent halvparten så høye som oss, og mindre enn de skjeggete dvergene. Hobbiter har ikke skjegg. Det er lite eller ingenting av trolldom ved dem, bortsett fra den vanlige hverdagslige sorten som hjelper dem å forsvinne stille og raskt når svære, dumme folk som deg eller meg kommer tumlende fram og bråker som elefanter så de kan høre det en fjerdingmil unna. De (...) har lange, flinke, brune fingrer, godmodige ansikter og ler dypt og fyldig (særlig etter middag, som de spiser to ganger om dagen så sant de kan).

 

Indirekte personskildring

I tillegg til den direkte personkarakteristikken kan fortelleren påvirke vår oppfatning av personene på indirekte vis. Fortelleren formidler hva personene sier, hvordan de handler, kanskje også hva de tenker, og han får oss til å trekke våre egne slutninger om dem. Som oftest finner vi ei blanding av direkte og indirekte personskildring i episke tekster.

I større verk bruker forfatteren av og til innslag av andre sjangrer for å fortelle noe om personene. Eksempler på dette er kvad i islendingesagaene, dagboktekster og brev i romaner og sanger i skuespill.

Karakterene i eventyra er vanligvis enkle typer: De kjennetegnes ved noen få, typiske egenskaper, og de gjennomgår ingen utvikling eller forandring. Helter er helter, og skurker er skurker!

Askeladden, kongen og prinsessa står ved sida av hverandre. Foto.   

Typer og enkeltpersoner

Personskildringa kan variere fra forfatter til forfatter, fra stilperiode til stilperiode og fra sjanger til sjanger. I eventyr for eksempel er gjerne roller og ytre handling langt viktigere enn individuelle egenskaper. Personene er derfor bare veldig enkle typer.

I romaner kan vi derimot møte svært komplekse og uforutsigbare personligheter; særlig kan hovedpersonen være bredt skildra. En slik sammensatt hovedperson møter vi for eksempel i romanen Sult av Knut Hamsun. I denne boka er skildringa av det indre livet til hovedpersonen mye viktigere enn den ytre handlinga.

Persongalleri

Like interessant som skildringa av den enkelte personen er måten et persongalleri er satt sammen på, og forholdet de forskjellige personene har til hverandre.

Personer kan ha ulike funksjoner i et verk. De kan sette i gang et handlingsforløp, stå mot hverandre i konflikter, og de kan utgjøre både paralleller og kontraster. Personer, handling og tematikk er ofte knyttet sammen på den måten at ulike personer representerer ulike holdninger og verdisett.

Noen flere nyttige begreper

  • karakter
    et annet ord for "person i en litterær tekst"
  • hovedperson
    personen som vi får vite mest om og som vanligvis står sentralt i handlinga
  • biperson
    person som får mindre plass og oppmerksomhet, men som alltid har en funksjon i teksten
  • dynamisk karakter
    en person som utvikler og forandrer seg på grunn av det han eller hun opplever
  • statisk karakter
    en person som forblir slik han eller hun alltid har vært
Oppgaver