Fagstoff

Forteller og synsvinkel

Publisert: 21.07.2010, Oppdatert: 03.03.2017
  • Innbygg
  • Enkel visning
  • Lytt til tekst
  • Skriv ut

Hvem forteller historia?

Svaret på dette spørsmålet virker nokså opplagt, for forfatteren rår selvsagt fullt og helt over teksten sin. Men det hele er litt mer innfløkt enn som så:

Nei, det var ikkje eg som gjorde det. Eg orkar ikkje slikt. Det byr meg imot. Eg får meg ikkje til det rett og slett. Slik har det alltid vore. Det var ikkje eg som stussa halen på katten, reiv vengene av levande fluger eller spidda sniglar på spisse pinnar. Det var dei andre småungane. Men det var eg som tenkte det ut.

Slik åpner novella "Regi" av Oddny Bjordal. Her er det ikke forfatteren som taler om seg selv. Hun har lagt orda i munnen på en ung gutt som også er hovedpersonen i fortellinga. Han har ei dominerende rolle i ungeflokken og manipulerer de andre til å mobbe utvalgte ofre. I novella er det han som forteller.

Forfatteren er altså ikke nødvendigvis identisk med fortelleren. Fortelleren er, enkelt sagt, den stemmen i fortellinga som formidler handlinga til leseren. Det er forfatteren som velger hvordan historia skal fortelles, og valget av forteller er ett av virkemidlene forfatteren rår over.

Fortelleren

I muntlige fortelle-situasjoner er det alltid helt opplagt hvem som er fortelleren!

 

Hør på den korte fabelen. Forteller er Heidi Dahlsveen.

Heidi Dahlsveen forteller. 

 

Personal og autoral framstilling

I eksemplet fra novella "Regi" så vi at fortelleren kan "krype inn i" en av personene slik at vi ser verden gjennom de samme "brillene" som denne personen og får hans eller hennes versjon av hendelsene. Vi sier da at framstillinga er personal.

Men fortellerstemmen trenger ikke å være knytta til noen bestemt person. Se litt nærmere på innledninga til novella Ballstemning (ekstern) av Alexander Kielland:

Ad de glatte marmortrinn var hun steget opp uten uhell, uten anstrengelse, alene båret av sin store skjønnhet og sin gode natur. Hun hadde inntatt sin plass i de rikes og mektiges saler uten å ha betalt adgangen med sin ære og sitt gode rykte. Og dog var der ingen, som kunne si, hvorfra hun var kommen; men der hviskedes om, at det var dypt nedefra.

Som et hittebarn i en utkant av Paris hadde hun hensultet sin barndom i et liv mellom last og armod, som kun de har begrep om, som kjente det av erfaring. Vi andre, som har vår kunnskap fra bøker og beretninger, må ta fantasien til hjelp for å få en idé om den arvelige jammer i en stor by; – og enda er kanskje de skrekkeligste bilder vi utmaler oss, bleke mot virkeligheten.

Her har vi å gjøre med en forteller som observerer personer og hendelser utenfra. Han kjenner fortida til hovedpersonen og vet hva folk sladrer om. I tillegg hevder han at han er i samme situasjon som leseren, for han har ikke førstehåndskunnskap om livet i fattigkvarterene i Paris. Det virker som om forfatteren forteller historia direkte til oss lesere. Derfor kaller vi denne framstillinga for autoral.

 

Autoral

  • Adjektivet autoral er avleda av det latinske substantivet auctor, som betyr "forfatter, opphavsmann".
  • Det engelske ordet author har samme opphav.

Synsvinkel

Hvor mye fortelleren kan si om personer og handling, er avhengig av ståstedet eller synsvinkelen hans. Dersom handlinga blir fortalt gjennom en av personene i fortellinga, er synsvinkelen til denne personen begrensa. Vi kan bare få vite hva personen selv tenker, ser, hører og opplever.

Når framstillinga er autoral, utvides vanligvis synsvinkelen. Fortelleren i "Ballstemning" for eksempel følger snart den ene personen og snart den andre, han gir oss tilgang til tankene deres og kommenterer det som hender. Synsvinkelen hans er nærmest ubegrensa.

 

Pronomen

  • Første person = jeg, vi
  • Tredje person = han, hun, det, de
Repeter pronomen.

Førstepersonsfortelling

Fortellinger kan være skrevet i første eller i tredje person. Dette grunnleggende valget har konsekvenser for framstillingsform og synsvinkel i teksten.

I ei førstepersonsfortelling (jeg-fortelling) har forfatteren gitt fortellerstemmen til en jeg-person som er med i fiksjonen, enten i sentrum for handlinga eller i utkanten. Framstillinga er gjennomført personal: Alt leseren får vite, blir formidlet slik jeg-fortelleren opplever det. Det er hans eller hennes versjon av historia vi får høre. Synsvinkelen ligger fast hos denne ene personen.

Tredjepersonsfortelling

I ei tredjepersonsfortelling kan framstillinga være både autoral og personal: Når personene blir omtalt som "han", "hun" eller "de", kan dette være et tegn på at de blir observert utenfra. Fortelleren i ei tredjepersonsfortelling kan ha ulik grad av oversikt over handling og personer, og synsvinkelen ligger sjelden helt fast. Forfatteren har derfor flere typer forteller-roller å velge imellom. Vi skal her se på tre av dem:

Den allvitende fortelleren

En forteller som gir oss innblikk i hva personene tenker, og som kan kommentere og vurdere det personene gjør, kaller vi allvitende. En allvitende forteller bestemmer suverent hva vi som lesere skal få vite. Han kan sammenliknes med en filmregissør som avgjør hvilke scener som skal være med i en film, og hvor kameraet skal plasseres i de ulike scenene av filmen. Synsvinkelen til den allvitende fortelleren er tilnærma ubegrensa.

Fortelleren som "flue på veggen"

En forteller kan vekselvis følge flere ulike personer, men nøye seg med å fortelle hva personene gjør og sier, uten å gi oss innblikk i tankene deres. Denne typen begrensa synsvinkel kaller vi refererende. En slik synsvinkelbruk finner vi blant annet i de islandske ættesagaene. Det er typisk for disse sagaene at vi som lesere i liten grad får vite noe om følelsene og tankene til personene.

Den usynlige fortelleren

En autoral forteller kan også følge en person nesten som en skygge og la denne personen ha synsvinkelen hele veien. Morten Harry Olsens novelle "I urskogen" gir oss et godt eksempel på denne typen synsvinkelbruk. Hovedpersonen i novella heter Pettersen. Han er en eldre mann som har feiret bursdagen sin med et godt måltid på en fin restaurant. På veien hjem prøver han å stoppe en slåsskamp, men blir selv slått ned. Han må på legevakta på Ullevål sykehus og venter deretter på ei drosje som skal kjøre ham hjem.

Pettersen ventet utenfor. For første gang etter hjerteoperasjonen følte han trang til en sigarett. Det var ikke helt mørkt; natten hadde et dypt skjær. Det var mildt. Han begynte å føle seg roligere. Han kikket på armbåndsuret. Klokka var nesten to. Han hadde ikke vært oppe så sent på så lenge han kunne huske. Fødselsdagen hans var over, og ødelagt. Det gode måltidet, konjakken og sigaren lå langt, langt tilbake. Han skulle ha sittet trygt og komfortabelt hjemme, drukket en førsteklasses vin og lest en god bok. Han følte seg ikke lenger i slekt med de menneskene som var ute på natten.

 

Synsvinkelen ligger hele tida hos Pettersen. Slik kommer vi tett innpå ham og får sympati med ham – og tilsvarende antipati mot pøblene som har spolert fødselsdagen hans.

Framstillinga i novella ligger så tett opp mot jeg-fortellinga som det er mulig å komme. En kunne uten problemer ha byttet ut pronomenet "han" med "jeg". Vi kan derfor kalle framstillinga tilnærma personal. Bare pronomenet "han" røper at Pettersen ikke forteller selv. Fortelleren gjemmer seg konsekvent bak hoved-personen.