Fagstoff

Norsk og engelsk - venner for livet?

Publisert: 11.11.2009 (15:42), Oppdatert: 05.08.2015 (14:27)
Julie Støp Huseby. Foto.Julie Støp Huseby  

Julie Støp Husby

"Jeg liker å skrive fordi det gir meg muligheten til å utforske ting jeg tenker på, men kanskje ikke helt skjønner. Når jeg skriver, får jeg gjort om noe abstrakt til noe konkret; tankene mine får fast form, og plutselig sitter jeg der med et ferdig produkt som står helt på egne bein, sam- tidig som det er helt meg.

Det er selvfølgelig ikke alltid sånn. Noen ganger er det bare dritt, og det å skvise en murstein gjennom et dørslag kan føles som en lettere oppgave enn tanken på å presse ut en side meningsfylt tekst. Men, det er de gangene når man til slutt får det til, at det er aller morsomst.

Jeg gikk musikklinjen på videregående, og høsten 2008 begynner jeg på Bårdar- Akademiets musikkteaterutdanning i Oslo. Selv om jeg er ferdig på skolen, og i sånn rent offentlig forstand er ferdig utlært i lesing og skriving, kommer jeg aldri til å slutte med det. Det er når man får sjansen til å lese og skrive om de tingene som virkelig opptar en, at man for alvor begynner å lære."

Denne teksten har vært publisert i tidsskriftet Norsklæraren 03/2007.

Dette er flaut. Jeg ser på meg selv som en rimelig oppegående språkbruker. Jeg kjenner mine grammatikkregler, jeg kan fryde meg over god setningsoppbygning og jeg tilhører den gruppen gretne nordmenn som irriterer seg grønne over at alle mulige produkter som markedsføres i Norge, plutselig har fått engelske navn og slagord. Kort sagt: det er mulig at jeg av andre kan oppfattes som en slags språkets Tante Sofie. Nettopp derfor er det som har skjedd, så skremmende, så oppsiktsvekkende og ikke minst: Så. Utrolig. Flaut. I går tok jeg meg selv, i fullt alvor, i å uttale setningen "Så du på Friends i stad, eller? Det var så mææd fønni!"

MÆÆD FØNNI!? Hva ER dette? Den sammensetningen av ord har ikke en gang noen betydning på originalspråket, men allikevel følte jeg at det var nettopp dette uttrykket jeg ville bruke til å beskrive mine følelser for en amerikansk TV-serie. Ikke fordi det var en mer nøyaktig beskrivelse av underholdningsfaktoren til de seks vennene, heller. Jeg kunne like godt ha brukt det norske uttrykket "sinnssykt morsomt" uten å miste noe av budskapet mitt. Nei, jeg tror rett og slett grunnen til at jeg valgte å si "mææd fønni" er mye mer banal og flau enn som så: Jeg tror jeg syntes det hørtes kult ut.

Når sluttet det norske språket å være kult? Våknet det bare opp en morgen og tenkte: "Nei, nå snører jeg på meg tøflene, henger opp solnedgangselgen og setter meg til rette i stresslessen med en boks kamferdrops. Nå kan de andre få holde på - de er jo så mye freshere og hippere enn meg uansett." Hadde det vært sånn, kunne vi kanskje godtatt det; litt som når Wenche Foss sier hun er mett av dage, eller når Dizzie Tunes legger ut på nok en avskjedsturné. Det er trist, selvfølgelig, men vi vet jo at de ikke forsvinner, og dessuten klarer de ikke å holde seg unna uansett. Men med språk er det ikke sånn. Språket har ingen fri vilje. Det er vi – menneskene – som bestemmer over det og former det etter hva vi har behov for, hva vi liker og hva som er mest praktisk. Det er vi som har makta. Så hvorfor har vi nordmenn brukt denne makta til å be- stemme at språket vårt er ukult?

Det startet jo veldig uskyldig, gjorde det ikke? Femti-tallet meldte sin ankomst, Norge våknet opp fra okkupasjonsdvalen, og via Marshallhjelp og onkler i Amerika ble vi kjent med nye fenomener, med nye, ukjente navn. De nye ordene lå så godt i munnen. De smakte så søtt av tyggegummi og velstand at det føltes rent ellevilt å skulle bytte dem ut med noen trauste, norske som smakte granbar og furupanel. Å inkorporere noen av disse ordene i det norske språket kunne vel ikke skade? Det var jo så mange av de norske ordene at et par-tre engelske vel knapt ville merkes? Ungdommen sugde til seg den amerikanske drømmen med like stor letthet som man drikker Coca-Cola gjennom et sugerør, og grunnlaget for en massiv kultur- og språkadopsjon var lagt.

Det er ikke til å stikke under en stol at enhver tids oppvoksende generasjon er den som har størst innflytelse på utviklingen av språket. Dette gjelder også for innføringen av slang og lånord fra andre språk. Denne typen ord blir ofte sett på som en styggedom, noe som bryter ned og misfarger språket, men i mine øyne er ikke dette det norske språkets største fiende.

For det første har både norsk og engelsk fra gammelt av hentet en del lånord hos hverandre, og for det andre lukes de mest ekstreme slangordene alltid ut. For å roe ned eventuelle bekymrede foreldre: jeg tror sjansene for at jeg eller noen av mine jevnaldrende om 15 år sitter på ett eller annet styremøte og omtaler den siste personalfesten som "mææd fønni", er relativt små. Nei, ungdommens innvirkning på språket bekymrer meg lite, i hvert fall ikke direkte. Indirekte, derimot, kan ungdommelig sjargong få større innflytelse.

Samfunnet har gjennom flere tiår blitt mer og mer fokusert på ungdommelighet, vitalitet og trendbevissthet. Det er det å være ung og trendy som er viktig for å henge med i tiden, og dette gjelder uansett hvilken alder du har. Det økende fokuset på ungdom gjør at media i større grad benytter seg av virkemidler som forbindes med ungdomskulturen, deriblant bruk av slang og ikke minst engelsk. Når ungdomssjargongen overføres fra privat kommunikasjon til massekommunikasjon, øker sjansene markant for at ord og vendinger fra den sprer seg til flere mennesker. Når vi blir bombardert med et annet språk overalt, i kontekster vi oppfatter som fine og tiltrekkende, er det kanskje ikke så rart at dette språket etter hvert føles kulere enn vårt eget?

Greit, det er ikke vanskelig å forstå at opprørsk ungdom på jakt etter sin egen identitet synes det er kult å eksperimentere med språket. Det er jo egentlig bare søtt. Og, er det ikke bare bra at det skjer noen forandringer i språket? Et statisk språk er som kjent et dødt språk.

Spørsmålet er bare: kan vi forholde oss likegyldige til at mange nordmenn ser på språket sitt som annenrangs, stivt og mindre egnet til å formidle noe seriøst? Kan vi virkelig godta at norske nærings- og industriflaggskip som Statoil, Hydro og Telenor har valgt engelsk som skriftspråk for alle ansatte? Hvilke signaler sender dette ut – både til ansatte, til samarbeidspartnere og nordmenn generelt? Man kan si hva man vil om internasjonalt samarbeid og rasjonalisering, men å undergrave sitt eget språk, uansett formål, er i mine øyne alt annet enn "mææd fønni".

Vi er og vil alltid være et lite land i internasjonal sammenheng. Lille Norge: landet der det går isbjørn i gatene, folk fødes med ferdigsmurte ski på beina og alle kjenner statsministeren. I mange andre land er det slik vi oppfattes, og vi har egentlig bare jattet med. Med et smil om munnen går vi til og med med på å være lillebroren til Sverige. Vi synes det er koselig. Vi undertegner meldinger med "pussochkram", skriver inn minst én svenske i hver eneste film eller tv-serie, og hilser hverandre på spøk med "Hej, hej, hemskt mycket hej!" Hvorfor? Blir vi kulere da? Har du noen- sinne hørt en svenske ta avskjed med en kamerat med et spøkefullt "Ha det bra, da!"?

Skal det være sånn at alt som ikke er norsk, automatisk er kulere enn det som er norsk? Kanskje har vi satt oss litt fast i dette lillebror-imaget her oppe i nord. Jeg sier ikke at norsk bør bli det nye verdensspråket. Men for oss som bor i dette landet, er tross alt Norge vår verden. Vår egen, lille verden. Og hadde det ikke da vært fint om vi her kunne bruke vårt eget språk, og fortsatt være både kule, smarte og dyktige i forretningslivet? Jeg hadde i hvert fall blitt glad hvis vi kunne kaste kamferdropsene, rive elgen ut av solnedgangen og fiffe opp språket vårt litt igjen. Børste støvet av det, sånn at jeg en dag kan ringe venninna mi og fortsatt føle meg kul når jeg sier: "Så du på Venner for livet i stad, eller? Det var sinnssykt morsomt!"

 

 

 Oppgave til essayet "Norsk og engelsk - venner for livet?"

 

Sjanger, emne og formål

  • Er teksten et personlig essay eller et saksessay? Gi en kort begrunnelse.
  • Hva handler teksten om? Beskriv emnet med én setning.
  • Hva er det forfatteren stiller seg kritisk til? Beskriv med én setning.

Språklige virkemidler

Forfatteren bruker mange ulike språklige virkemidler for å konkretisere og levendegjøre stoffet:

Bildebruk

Kjenner du igjen virkemidlene i de følgende avsnittene fra teksten?

  • "Norsk og engelsk - venner for livet?"
    (Her har fortatteren kombinert to språklige virkemidler.)
  • "...at jeg kan oppfattes som en slags språkets tante Sofie."
  • "Når sluttet det norske språket å være kult? Våknet det bare opp en morgen og tenkte "Nei, nå snører jeg på meg tøflene, henger opp solnedgangselgen og setter meg til rette i stresslessen med en boks kamferdrops. Nå kan de andre få holde på - de er jo så mye freshere og hippere enn meg uansett.""
  • "De nye ordene lå så godt i munnen. De smakte så søtt av tyggegummi og velstand at det føltes rent ellevilt å skulle bytte dem ut med noen trauste, norske som smakte granbar og furupanel."

Andre språklige virkemidler

  • Hvilket virkemiddel bruker forfatteren for å skape en dialog med leseren?
  • Finner du flere språklige virkemidler i teksten? Gi eksempler.

Grafiske virkemidler

  • Forfatteren bruker blant annet grafiske virkemidler som kursivering og VERSALER (store bokstaver). Hva oppnår hun med dette? Finn eksempler og forklar.

Komposisjon

  • Hvor lang er innledningen?
  • Og hvor er overgangen mellom hoveddel og avslutning i teksten?
  • Hvordan henger innledning og avslutning sammen? Og hva kaller vi denne typen komposisjon?

 

 

 

Relatert innhold

Generelt